Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Nordmarka. // Foto: Joakim Andreassen

Ni til fem

Uka består av både helgedager og hverdager. Det er flest hverdager.

Et vanlig utsagn på arbeidsplassen min i brannvesenet er: «Du er litt over middels interessert i fisking, du?», gjerne da etter at jeg kommer halsende inn fra dagstur i marka før kveldsvakten starter 1700. Ja, det er helt sant. Jeg er over middels interessert i fluefiske etter vakende ørret. Spesielt i elv og helst når det er døgnfluer involvert. Min kjære kone oppsummerer det enkelt: «Det eksisterer tre ting i livet ditt Gard, familien, jobben og fluefiske. Rekkefølgen varierer.»

Onsdag morgen, tidlig opp for klargjøring av frokost. Bilen var pakket dagen før sammen med 17.mai-dressen. Kveldsvakt klokken 1700.

Avreise ca 0800 med frakt av andrefødte til skole, videre via sentrum for avlevering av kone og deretter hurtiglading av elbil på Tåsen. Matpakke og kaffe er pakket, solkrem faktor 30 handles på Kiwi under ladning av bil.

Lander på P-plass i Maridalen litt før 0915. Sekk pakkes og marsjstøvler setter kursen nordover.

Vårvann. // Foto: Gard Schaug

Ankomst fiskested litt før 1100. Ved ankomst er glansbildet gjeldende. Myrdøgnfluer, vak tett på land, vindstille og ingen andre fiskere. Perfekt. Snakk om å vinne i lotto. Jeg er gjennomsvett og skifter til tynn ull og vadere. Stang rigges og jeg setter meg ned i myra for å finne ut av hvilken ørret som skal i håven først. Dette blir lett.

Jeg er på vei ut til den fisken som vaker fem meter fra land og skal til å sjøsette årets første kast etter vakende brunørret, og da kommer selvfølgelig vinden. Vi snakker da ikke om de 2 m/s som Yr meldte. Vi snakker vind. Alt av døgnfluer og annet snadder blåser bort. Ikke et vak. Kjapp titt på klokken, fortsatt masse tid. Vinden kommer til å gi seg.

Klokken 1315 er situasjonen den samme, vind og døgnfluer med racerfart i luften men ikke på vannet. Jobben kaller, og jeg har lovt meg selv å fange en ørret på tørt før 17.mai – det begynner absolutt å haste. Polarbrød med smøreost «to go» og mannen er klar for en runde rundt vannet. Ett sted her finnes et vindstille område og en vakende ørret. Klokken tikker og jeg setter i gang maskineriet retning høyre, noe som viser seg å være en god vurdering.

Årets første. 300 g. // Foto: Gard Schaug

Ankomst jordbærplass ca 1350. Mellom to flotte markavann renner vannet sakte mellom myrbeltene. Det blir som å fiske i en elv. To ørreter vaker regelmessig på henholdsvis mygg og døgniser. Den nærmeste tar en liten myggklekker, og selv om den knapt veier 300 gram så er jeg overlykkelig. Sesongen er i gang. Fem minutter senere tar jeg storebroren på en døgnflueimitasjon, og da er dagen komplett. Full pott, bare å reise av gårde på vakt, null stress. Planen er nå klar. Tilbake til odden for avhenting av sekk og retur til Skar der bilen venter. Deilig å ha god tid.

Uttrykket «bare ett kast til» er en klisjé, men klisjeer eksisterer gjerne fordi de er sanne. Halvveis mellom jordbærplass og sekken står det en fisk og vaker. Klokken er 1500.

Rask hoderegning tilsier at jeg kan svi av en halvtime dersom jeg løper ned til bilen med sekk og turstøvler. Det høres fornuftig ut der og da, så jeg svir av 40 minutter på en vrien ørret som ikke er interessert i døgnflueimitasjonen min.

Dårlig tid nå. Innser at det å fiske på en anorektisk ørret står i et sterkt motsetningsforhold til det å ha god tid til jobb.

Sekken pakkes og jeg innser at hoderegningen min ikke har medregnet en sekk på nærmere 15 kg i terrengløpet ned til bilen. Med over 40 års livserfaring, der 35 av dem har inneholdt fluefiske, erkjenner jeg at noe er galt med måten hjernen min fungerer under fiskesituasjoner. Det er lite rom for læring av tidligere erfaringer.

Veien ned til bilen og til jobb er utmattende. Da jeg ankommer en av hovedstadens brannstasjoner helt gjennomsvett, 16 minutter før vaktskiftet, så tenker jeg at dette er jeg for gammel til. Samtidig er jo kanskje dette en av de tingene i livet mitt som kommer til holde meg ung, og det skal man ikke kimse av. At jeg i tillegg har landet to tørrflueørreter i marka før 17.mai er også helt ok.

Hadde jeg vært litt tøffere så hadde jeg pokker meg rukket to kast til på den siste ørreten også.

Flere historier
Gjør mobilen din til walkie-talkie