Er det egentlig litt ljug å si at man som intenst lidenskapelig fluefisker kan nyte turen bare for turens skyld?
Før, da jeg fisket mye mer enn jeg gjør nå, slo det meg stadig hvordan bøker, artikler og filmer om natur og villmarksliv generelt, og fluefiske spesielt, ensidig fremstilte livet der ute blant trestammene som noe kjernesunt, rent og «ekte». Livet i byen var falskt, bedervet og komplisert. Bare du kom deg ut i skauen, gjerne med fluestang i hånden, ville hverdagens små problemer fordufte, og den store oversikten, roen og harmonien komme sigende og ta bolig i kroppen.
Kjente naturromantikere som Helge Ingstad, Peder Cappelen og Torbjørn Tufte sørget alltid for å legge inn en setning eller to om at det kunne bli «litt ensomt» eller at de «savnet familien og venner», men stort sett var bøkene deres panegyriske hyllester av hvor fantastisk, genuint og vakkert alt sammen var der ute i villmarken, mutters alene i en tømmerhytte på tundraen i Canada, sammen med bikkja på en stubbe i Østerdalen, eller i ensom majestet ved et elveos langt fanden i vold inne på Hardangervidda.
Selv om jeg koste meg glugg i hjel med historiene deres og drømte meg bort, mistenkte jeg alltid at de ikke var helt ærlige. Jeg tenkte at de ga oss en pyntet versjon av livet der ute i naturen. For i min erfaring var det som regel en grunn til at folk virret alene rundt i skogen. Og den grunnen var ikke alltid like koselig.
(saken fortsetter)
For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.
Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.
Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.
Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.
