Er det egentlig litt ljug å si at man som intenst lidenskapelig fluefisker kan nyte turen bare for turens skyld?
Før, da jeg fisket mye mer enn jeg gjør nå, slo det meg stadig hvordan bøker, artikler og filmer om natur og villmarksliv generelt, og fluefiske spesielt, ensidig fremstilte livet der ute blant trestammene som noe kjernesunt, rent og «ekte».
Livet i byen var falskt, bedervet og komplisert. Bare du kom deg ut i skauen, gjerne med fluestang i hånden, ville hverdagens små problemer fordufte, og den store oversikten, roen og harmonien komme sigende og ta bolig i kroppen.
Är naturens ensamhet en romantisk illusion?
Kjente naturromantikere som Helge Ingstad, Peder Cappelen og Torbjørn Tufte sørget alltid for å legge inn en setning eller to om at det kunne bli «litt ensomt». Eller at de «savnet familien og venner». Men stort sett var bøkene deres panegyriske hyllester av hvor fantastisk, genuint og vakkert alt sammen var der ute i villmarken, mutters alene i en tømmerhytte på tundraen i Canada, sammen med bikkja p...