Håpets geografi

Foto: Joakim Andreassen
En laksehale i Målselv. // Foto: Joakim Andreassen

Vi må ha ville landskap tilgjengelige for oss, skrev den amerikanske forfatteren Wallace Stegner. Om ikke annet for å stå i utkanten av dem og kikke inn.

Jeg husker første gang jeg så en nise. Jeg må ha vært elleve eller tolv og satt i en liten Zodiac med firehester på østsiden av Storskjær i Drøbaksundet. Den lille tannhvalen (Phocoena phocoena) er en av de aller minste hvalene og blir sjelden noe særlig større enn en åttendeklassing. Den har et stumpt nebb og ser ofte vennlig ut på bilder, som om den smiler. Denne skremte imidlertid vannet av meg. Jeg må ha sett ryggen, for det som dukket opp ved siden av gummibåten var noe svart, glatt og arrete, som bakhodet på noe som har druknet og våknet til live igjen, som noe fra en skrekkfilm eller en levning fra oldtiden.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du viktig journalistikk om villaksen.

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.