Vi må ha ville landskap tilgjengelige for oss, skrev den amerikanske forfatteren Wallace Stegner. Om ikke annet for å stå i utkanten av dem og kikke inn.
Jeg husker første gang jeg så en nise. Jeg må ha vært elleve eller tolv og satt i en liten Zodiac med firehester på østsiden av Storskjær i Drøbaksundet. Den lille tannhvalen er en av de aller minste hvalene og blir sjelden noe særlig større enn en åttendeklassing. Den har et stumpt nebb og ser ofte vennlig ut på bilder, som om den smiler. Denne skremte imidlertid vannet av meg. Jeg må ha sett ryggen, for det som dukket opp ved siden av gummibåten var noe svart, glatt og arrete. Det så ut som bakhodet på noe som har druknet og våknet til live igjen eller en levning fra oldtiden.
Da jeg skjønte at jeg hadde sett en nise, ble Oslofjorden et enda større mysterium enn den allerede var. Mamma var lærer, og hver sommer kunne familien tilbringe åtte hele uker på en liten hytte i Drøbaksundet. Hytta lå idyllisk til helt nede ved vannet. Og en molo beskyttet en liten sandbukt der vi badet, plukket blåskjell og fanget flyndrer på størrelse med femmere.
Alt livet under overflaten
Dette var på slutten av åttitallet, og fjorden sydet av liv. Ville vi spise torsk til middag, kunne vi hente dem fra båt et steinkast fra brygga. På line tok vi også sei, hvitting, rødspette, skrubbe, sjøtunge, lange, lyr og sypike. I teiner tok vi hummer, krabber og ål, og når vi satt garn, kunne vi trekke skate og hai. En gang svømte en brugde opp til brygga vår. Den må ha vært skadet, for da faren min vasset ut, lot den ham stryke seg over ryggen.
Senere leste jeg at niser gjerne lever i små flokker på åtte til ti dyr, men at de kan de bli så mange som flere hundre i forbindelse med jakt. Hvor mange hadde svømt under meg der jeg satt i gummibåten?
Villmarksbrevet
I 1960 publiserte den amerikanske forfatteren Wallace Stegner det berømte «Villmarksbrevet». Teksten ble et vannskille i den amerikanske naturverndebatten og var medvirkende til at den amerikanske kongressen vedtok «The Wilderness Act» fire år senere. Stegner avslutter brevet med å si at mennesket trenger villmark. Ikke på grunn av uoppdagete medisiner eller friluftsliv, men fordi ideen om villmark gjør noe med oss. «We simply need that wild country available to us, even if we never do more than drive to its edge and look in.», skriver Stegner. «For it can be a means of reassuring ourselves of our sanity as creatures, a part of the geography of hope».
I dag er fjorden død. Og det jeg savner aller mest er ikke fisket, men å stå ved vannkanten og vite at fjorden er full av liv. Og bare et drøyt tiår etter kollapsen i Oslofjorden, står det samme på spill i elvene våre. Forsvinner den atlantiske laksen, forsvinner ikke bare fisket vårt, men vissheten om at noe uutgrunnelig svømmer opp norske elver hver eneste vår. En rest av noe mye større enn oss selv, en liten bit av håpets geografi.
Kjemp for villaksen!
Grundig journalistikk om villaksen er viktigere enn noen sinne. Vil du støtte arbeidet vårt, kan du tegne abonnement her.
