Vi må ha ville landskap tilgjengelige for oss, skrev den amerikanske forfatteren Wallace Stegner. Om ikke annet for å stå i utkanten av dem og kikke inn.
Jeg husker første gang jeg så en nise. Jeg må ha vært elleve eller tolv og satt i en liten Zodiac med firehester på østsiden av Storskjær i Drøbaksundet. Den lille tannhvalen er en av de aller minste hvalene og blir sjelden noe særlig større enn en åttendeklassing. Den har et stumpt nebb og ser ofte vennlig ut på bilder, som om den smiler. Denne skremte imidlertid vannet av meg. Jeg må ha sett ryggen, for det som dukket opp ved siden av gummibåten var noe svart, glatt og arrete. Det så ut som bakhodet på noe som har druknet og våknet til live igjen eller en levning fra oldtiden.
Da jeg skjønte at jeg hadde sett en nise, ble Oslofjorden et enda større mysterium enn den allerede var. Mamma var lærer, og hver sommer kunne familien tilbringe åtte hele uker på en liten hytte i Drøbaksundet. Hytta lå idyllisk til helt nede ved vannet. Og en molo beskyttet en liten sandbukt der vi badet, plukket blåskjell og fanget flyndrer på størrelse med femmere.
FOR Å LESE DENNE SAKEN MÅ DU ABONNERE PÅ OPSTRMS+.
Du kan prøve i ÉN MÅNED for 5 KRONER.
OPSTRMS+ koster bare 49 kroner måneden. Eller så kan du støtte opp om uavhengig journalistikk og kjøpe pakken som også inkluderer Skandinavias fineste papirmagasin. Du velger.
Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
PS: Digitalabonnementet vårt koster mindre enn en litt fancy kopp kaffe i måneden, og gir deg tilgang til alle nye saker og et rikholdig arkiv om fluefiske og fluefiskekultur.
Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.
Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.
