Tromsø-luringer leverer årets klart råeste ørretsnutt. New Zealand-haters, legg dere! Blir du ikke sugen på å fiske av dette, så er det noe alvorlig galt med deg…
Geir Sogn-Grundvåg er en luring fra Tromsø. For oss som fisker mye i regionen er han umulig å støte på. Vi har aldri sett ham rett og slett, og på mange måter er han en slags personifisering av en hvit hval i fluefiskesammenheng. En mytisk skapning som man bare ser på sinnsyke snutter med stor fisk fra andre siden av kloden.
Sagt med andre ord; Sogn-Grundvåg og kompisene holder seg opplagt unna klassiske «kommers-plasser» som Barduelva og/eller harrparadiset i Øverbygd. Mye tyder på de kan sin bakgård, og at de rett og slett har mangt et trumfkort på sine sleipe nordlending-hender. Antakeligvis snakker vi om små lurevann langt fra folk, og med vanvittig stor fisk. Nok om det.
Ordentlig ekspedisjonsfluefiske
Det er opplagt at viljen til å ta i bruk bein (og armer) for å nå ubesudle områder også gjelder når han er i varmere strøk.
I år var han (som vanlig) på New Zealand, og turpartner for anledningen var en annen Tromsø-luring ved navn Eilif Pettersen.
– Denne er fra en ukestur i en skikkelig backcountry-elv på New Zealand. Veldig tungt terreng med masse stor stein, kløfter og utallige elvekryssinger, forteller Geir Sogn-Grundvåg.
De brukte syv dager på 12 km elv, noe som sier litt om både terrenget og fisket.
Perfekte forhold
– Det var mange nydelige kulper med krystallklart vann og med fisk i de aller fleste. De fleste vi fikk tok tørt. Tatt på sikader eller klassiske NZ-fluer som Royal Wulff og Parachute Adams. Det var rett og slett en drømmetur. Sol og sommer på sitt aller beste, sier Sogn-Grundvåg.
Saken fortsetter under bildet.
Det eneste han angrer litt på i ettertid er at han ikke brukte ekstern mikrofon.
– Jeg hadde den med, men «glemte» konsekvent å sette den på.
Med slike forhold skjønner vi godt at han glemte det. Innholdet i snutten gjør at man enkelt ser bort fra litt laber lyd uansett. Faktisk synes vi nesten det fremhever vakene ytterligere.
Det er for øvrig umulig å ikke bli fascinert av det som skjer helt i slutten av filmen.
– Vi flirte litt selv av det klippet, så jeg tok det med. Det var første kvelden og vi hadde med oss litt utmerket New Zealandsk hvitvin som nok må ta litt av skylden. Men det var også plutselig et merkelig hull akkurat der jeg skulle støtte meg når jeg satt meg ned. Da gikk det som det gikk, avslutter han.
Hull eller ikke, her er (hands down) årets mest fiskesugfremkallende snutt.
