Kutteffekten

Vil vi få igjen villaks som på midten av 80-tallet? // Foto: Joakim Andreassen

Mens byråkratene må løpe fortere, blir villaksen borte.

I det siste har jeg ofte tenkt tilbake på et bilde jeg har i fotoalbumet mitt fra jeg var liten. Jeg står på trappa til besteforeldrene mine i Hammerfest, jeg er kanskje ett-to år. Bestefaren min har bøyd seg ned med det ene kneet i bakken, og holder tak i meg med den ene handa. Han ser bra fornøyd ut, mens jeg mest ser ut som om jeg prøver å lure meg unna, samtidig som jeg mistenksomt ser på det han holder fram i den andre handa. Det er nemlig en stor laks, større enn meg, som han stolt viser fram.

I dag ville man kalt det et prakteksemplar av en villaks. Selv om bestefaren min nok var ekstra stolt av den store laksen, var det bare en vanlig laks den gangen for over 30 år siden. Oppdrettslaks hadde vi knapt hørt om, og hverken lakselus eller rømt oppdrettslaks var noe man støtte på i lakseelvene. Nå trues villaksen, som vi har begynt å kalle den, både av oppdrettsfisk, pukkellaks og ABE-reformen. 

For å starte med det siste, og kanskje minst forståelige. ABE står for avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen i forvaltningen, og er regjeringens måte å innføre mer effektiv statlig drift på. Fra 2015 har Solberg-regjeringen kutta i staten med hard hånd. Hvert år har 0,5 prosent av driftsutgiftene til alle statlige virksomheter blitt kutta, og målet er at staten skulle bli mer effektiv. Men for naturen, og villaksen, er det dårlig nytt. 

Miljødirektoratet måtte redusere med 50 stillinger i perioden 2015 til 2019, samtidig som de har fått flere oppgaver. Til Dagens Perspektiv sa Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro i 2019 at det betyr økt arbeidspress på alle. Samme ukeavis viste at 9 av 32 direktører i staten sa at ABE-reformen allerede hadde ført til reduksjon av kjerneoppgaver. 

ABE-reformen gjør at det er vanskeligere å ta vare på naturen. Ostehøvelkuttene som hagler inn over Miljødirektoratets budsjett hvert år, rammer det jevne og trutte arbeidet med å bevare natur, verne områder og motvirke forurensing. 

Uansett hva vi gjør, kommer vi aldri til å ha villaks igjen på den måten som bestefaren min hadde på midten av 80-tallet.

For å ta vare på naturen, inkludert villaksen, må vi ha god kunnskap om den. De mindre sexy arbeidsfeltene kuttes til fordel for å sikre at de dagsaktuelle feltene har nok ressurser. Men alt i naturen henger sammen, og det er den brede kunnskapen som gjør at vi forstår de store sammenhengene, og kan forvalte den riktig. Dessuten er miljølovgivningen relativt ny. Den kom på 80-tallet, samtidig som jeg stod der på trappa med den store laksen. Det kommer nye fagfelt innenfor miljøområdet hele tida, nye områder som må utredes og arter som må bekjempes. Når budsjettene er kutta mange år på rad, og de ansatte er effektivisert til det ytterste, er det vanskeligere å kaste seg over nye arbeidsfelt.

Det er ikke ABE-reformen som er hovedgrunnen til at villaksen nå sliter. Der har allerede oppdrettslaksen, som bringer med lakselus, forurensing og genetisk endring av villaksen, gjort jobben. Men når de viktige symbolene på norsk natur, som villaks, villrein og villsnø blir mer trua for hvert år som går, kan vi bare forestille oss hvordan det står til med mindre karismatiske deler av norsk natur. Det er enorme kunnskapshull om naturen, og vi trenger å bruke mer, ikke mindre penger på å sikre villaksen, villmosen, villinsektene og villnaturen. 

Det nostalgiske dypdykket i eget fotoalbum ble vekket til live i sommer. Da var jeg tilbake i Finnmark. Ungene mine lærte seg å hilse med  “heia” istedenfor “halla”, ble vant til å ha rein rett utenfor husgjerdet, og fikk hjemmefanget villaks til middag. Samtidig fikk vi se den nye trusselen mot villaksen. Pukkellaksen, en invaderende stillehavsart som ble satt ut på Kolahalvøya på 1960-tallet, tar seg nå opp i norske elver i enorme antall. Lokale jeger- og fiskeforeninger har prøvd å fjerne inntrengeren, som kan ødelegge gyteplassene til villaksen og som dør etter gyting og ødelegger vannmiljøet når den råtner i hopetall. Vi har bare sett begynnelsen av denne invasjonen i norske lakseelver. 

Uansett hva vi gjør, kommer vi aldri til å ha villaks igjen på den måten som bestefaren min hadde på midten av 80-tallet. Og det kommer til å komme nye trusler mot andre arter, nye miljøgifter og nye naturtyper som trenger vern. Da må vi ha en faglig fundamentert bruk av pengene i forvaltninga, og ikke ostehøvelkutt på måfå som skal bevise at byråkrater kan løpe fortere enn i dag. 

Opprinnelig publisert i Klassekampen 27.08.2021


Denne saken er en del av høstens nettsatsing. Grundig journalistikk om villaksen er viktigere enn noen sinne. Vil du støtte arbeidet vårt, kan du tegne abonnement her.