Kilosfisken

Foto: Alex Knoff

Det er ikke så lett å få en kilosfisk på Østlandet. Det er heller ikke alltid det gjør noe.

Jeg har ikke fisket med flue veldig lenge. Jeg er på langt nær noen dreven fluefisker. Derimot har jeg funnet noe som mange jeg kjenner ikke har, nemlig et nytt liv. Jeg er på mange måter en novise, en slags svamp, i denne subkulturen som jeg alltid har lett etter, men som jeg likevel hele tiden har visst at eksisterer. Tørrfluefiske. Den aller helligste formen for fangst av brunørret.

Er dette starten på et nytt liv, eller en ny start på et snart gammelt liv? Der frustrasjon over mulige, tapte erfaringer venter? Jeg burde jo fortsatt der jeg slapp for flere tiår siden og aldri sett meg tilbake, men livet skjedde. Ting kom i veien. Dessuten, kan en fisk virkelig få lov til å definere så mye av min tid når samfunnets normer forlanger at jeg blir voksen? Nå er det nemlig blitt sånn, at for å fiske så må jeg puste, og for å puste så er jeg nødt til å fange den ene fisken. Jeg er nødt til å bevise at jeg kan. Mest for meg selv, men gang på gang. Jeg er en tapt sak, som min far ville sagt.

Er det nye vannet jeg har funnet et selvbedrag eller vil jeg finne det jeg leter etter? En kilosfisk. Det er hva som opptar meg. På grensen til det sykelige. For hvis jeg ikke snart får en kilosfisk, hva slags fluefisker er jeg da? Jeg må matche bildene og videoene på sosiale medier, hvis ikke er jeg nødt til å gå i terapi, et slags selvsentrert offer for andres suksess. Det er ikke greit, faktisk. Ikke bare får de større fisk enn meg, men de får det tilsynelatende ofte. Jeg antar at mange av dem har trasket mange mil for de fiskene, og funnet godvann gjennom prøving og feiling, men hvor mye lenger er jeg nødt til å lete?

Så her er jeg igjen, på vei gjennom skog og myr, til et vann jeg ikke har besøkt tidligere. Her skal jeg oppfylle mine drømmer, og her skal jeg endelig senke skuldrene. Nja. Jo, det er tross alt kjipt å være realist. Livet er for kort til ikke å være naiv.

Vannet er ikke spesielt sagnomsust, men det har gode muligheter. Det er overhodet ingenting som tyder på at kilosfisken ikke kan leve her. Hvilket er alt jeg trenger. Dog tviler jeg fortsatt på at løsningen kan være så nær, både bokstavelig og tidsmessig. Vannet er ikke mange kilometerne unna allfarvei, og denne drømmen har av erfaring vist seg å mangle røtter i virkeligheten. Altfor mange ganger. 

I bunnen er jeg nemlig en uhelbredelig optimist. Jeg liker å tro at jeg kommer overens med alle, og at jeg sprer godt humør i de fleste settinger. Men når jeg er alene ute i marka, er det alvor. Så alvorlig er det, at jeg må roe meg ned hver gang jeg kommer til et vann, helle innpå en kanne med kaffe og la kroppen akklimatisere seg. Hvis ikke vil nervene ta overhånd og alt bli kluss.

Jeg er jo blitt avhengig. Vinterens uutholdelige avrusningsopphold forteller meg hvert år at hodet ikke er helt i vater, så når sjansen til å se flua på vannet og jeg avventer tilslaget, før de eventuelle rykningene fra fisken drar i nervetrådene festet helt ut i stangtuppen og adrenalinet trekker i smilebåndet, så må alt være på G. Alt. Skulle jeg miste en kilosfisk, vil katastrofen være total. Jeg vil aldri igjen overleve en norsk vinter. Jeg vil bli nødt til å flytte hele familien til Honolulu for å kunne glemme.

Jeg er mye i skauen utenfor fiskesesongen, mest fordi jeg liker å være ute, men så fort fluestanga er med på tur, blir det en indre kamp mellom ro og hastverk. Hele tiden med nok selvinnsikt til å vite at det hverken er nevneverdig fornuftig eller rasjonelt. Men det hjelper lite. Jeg orker snart ikke stort mer av denne lange motbakken som kilosfisken har vist seg å være.

Jeg lever i håpet om at det aldri vil gå så langt at jeg blir skuffet over størrelsen på fisken jeg får, for da er neste nivå av galskapen nådd, og det å være på tur vil ikke lenger være mentalt bærekraftig. Så langt er all fisk under kiloen et plaster på såret og en god grunn til å fortsette, og det må fortsette. 

Likevel, på tross av et stadig mer tynnslitt selvbilde, på veien hjem fra nye vann i marka, finner jeg trøst i at andre også har det sånn. Tror jeg. Jeg vet det ikke for sikkert, men trekker den logiske slutningen at jeg kan umulig være helt alene. Det må da være flere som meg der ute?

Med sekk, håp om mestringsfølelse og uhemmet fokus på oppdraget ankommer jeg vannet, svett og tørst. Disen ligger ennå som et teppe. Men jeg kan vente. Spenningen er alltid den samme. Snart vil jeg få vite om insektene er i sving og i så fall om jeg gjorde riktige valg ved bindestikka i vinter. Det siste er det som bekymrer meg minst. Med utstyr og materialer i orden, er det begrenset hva jeg kan drite meg ut på.

Hengekøye, sekk, vadere, stæsj, alt jeg har med fungerer som ryggstøtte i en times tid. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jentene gjorde det klart da jeg var på vei ut døra at jeg kan ta all den tiden jeg trenger. Jeg har ingen jobb. Jeg har ingen planer. Jeg har dette her. Akkurat nå. Det holder lenge. Jeg trenger ikke mer. Annet enn en kopp kaffe og roen til å rigge stanga. Om litt.

Gud, det er deilig å være ute i marka.