Det er ikke så lett å få en kilosfisk på Østlandet. Det er heller ikke alltid det gjør noe.
Jeg har ikke fisket med flue veldig lenge. Jeg er på langt nær noen dreven fluefisker. Derimot har jeg funnet noe som mange jeg kjenner ikke har, nemlig et nytt liv. Jeg er på mange måter en novise, en slags svamp, i denne subkulturen som jeg alltid har lett etter, men som jeg likevel hele tiden har visst at eksisterer. Tørrfluefiske. Den aller helligste formen for fangst av brunørret.
Er dette starten på et nytt liv, eller en ny start på et snart gammelt liv? Der frustrasjon over mulige, tapte erfaringer venter? Jeg burde jo fortsatt der jeg slapp for flere tiår siden og aldri sett meg tilbake, men livet skjedde. Ting kom i veien. Dessuten, kan en fisk virkelig få lov til å definere så mye av min tid når samfunnets normer forlanger at jeg blir voksen? Nå er det nemlig blitt sånn, at for å fiske så må jeg puste, og for å puste så er jeg nødt til å fange den ene fisken. Jeg er nødt til å bevise at jeg kan. Mest for meg selv, men gang på gang. Jeg er en tapt sak, som min far ville sagt.
Er det nye vannet jeg har funnet et selvbedrag eller vil jeg finne det jeg leter etter? En kilosfisk. Det er hva som opptar meg. På grensen til det sykelige. For hvis...