Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Betyr urørt vidde noe når øysamfunn i det indiske hav er i ferd med å drukne? //Foto: Joakim Andreassen

Karbon-kykloper og vindmøller

87 arter i Norge er truet av klimaendringer. 2125 er truet av arealendringer. I tiden framover blir vi nødt til å ha to tanker i hodet på én gang.

På mandag presenterte NVE et forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land, og protestene lot ikke vente på seg. Bakteppet for vindkraftutbyggingene er selvfølgelig klimaendringer. I Europa har landbasert vindkraft spilt en viktig rolle i utfasing av kull, og norsk vindkraft er ca. 30 prosent mer produktiv enn for eksempel tysk vindkraft. Det blåser i Norge. Med utenlandskabler kan vi eksportere strøm til kontinentet som kan utkonkurrere gass og kull.

Allikevel varslet Naturvernforbundet, Turistforeningen og hytteeiere konflikt. De mener NVEs forslag ville innebære at store deler av Norge blir omgjort til industriområder, og det snakkes om aksjoner.

En dypere forankring

Vi har hørt protestene før. Tidligere i år, da regjeringen ga grønt lys til gruvedepot i Repparfjord for å forsyne det grønne skiftet med kobber, truet naturvernorganisasjoner og sportsfiskere med lenkeasksjoner. Vannkraftkonflikter dukker også opp jevnlig, spesielt i forbindelse med at NVE satte i gang med vilkårsrevisjonene, der det skal vurderes om gamle kraftverk skal pålegges strengere miljøkrav. Både naturvernere og sportsfiskere følger prosessen med argusøyne.

Ved første øyekast har protestene noe nærsynt ved seg. Hva betyr egentlig turområder i Skrimfjella når øysamfunn det indiske hav er i ferd med å drukne? Hva betyr subsidiert reindrift og laks i Kvalsund når orkaner legger fattige samfunn i Karibia øde? Hva betyr storørretstammer i Telemark når det snart er åpent hav i Arktis?

Lite, mener mange, også i miljøbevegelsen. I gruvesaken påpekte Bellona-leder Frederic Hauge et dramatisk behov for mineraler og tok til orde for at miljøbevegelsen burde akseptere noen av ødeleggelsene gruvedrift fører med seg. Til grunn for en slik tankegang ligger et premiss miljøorganisasjonen ZERO’s leder, Marius Holm, artikulerte for NRK på mandag: At fossil energi er den store trusselen mot natur og naturmangfold i Norge og resten av verden.

Problemet er at det premisset ikke er riktig.

De er ikke bare nærsynte, men enøyde. Og det eneste de ser er karbon.

Habitatstap

Siden 1998 har WWF annethvert år sluppet «The Living Planet Report». Rapporten omtales som verdens ledende vitenskapelige vurdering av menneskers påvirkning på kloden. I 2018 dokumenterte den hvordan klodens dyrepopulasjoner i snitt er mer enn halverte siden 1970 og at vi er på god vei mot det den amerikanske biologen E. O. Wilson har døpt eremocen: ensomhetens tidsalder. Rapporten kartla imidlertid ikke bare størrelsen på dyrepopulasjoner, men også hva som truer dem. Truslene ble plassert i fem hovedkategorier og rangert etter forekomst. Av de fem var klimaendringer den minst vanlige. Forurensing og innføring av fremmede arter kom på fjerde- og tredjeplass, og overutnyttelse (jakt og overfiske) var den nest mest vanlige.

Trusler ulike grupper dyr er utsatte for. // Kilde: Living Planet Report 2018

På en soleklar førsteplass, og rapportert som en trussel for oppunder halvparten av populasjonene, lå habitatstap. Villmarksområder som blir utbygd for vindkraft. Elver som blir lagt i rør. Gruveslam som dumpes i gyteområder.

I Norge er arealtap en enda større bidragsyter. 87 arter på den norske rødlista er truet av klimaendringer. 2125 arter er truet av arealinngrep. Det er 90% av rødlista.

Trykk på bildet for å se grafen i større versjon.

Natur(vern) mot miljøvern?

Mediene prøver stadig å tegne opp en konfliktlinje mellom natur- og miljøvernere, men en sånn oppdeling er lite presis. Miljøvern har alltid brydd seg om både klima og natur. Å ta biomangfoldkrisen på alvor, innebærer ikke å avvise klimakrisen. Klimaendringer akselererer og kan raskt vise seg å spille en mer avgjørende rolle for livet på kloden enn de gjør i dag.

Vi må imidlertid klare å ha to tanker i hodet samtidig, for klimakrisen og naturmangfoldkrisen er ikke separate fenomener. Vi utvinner gass av de samme grunnene som vi bygger vindmøller. Vi legger elver i rør av de samme grunnene som vi brenner kull. Vi utvinner kobber av de samme grunnene som vi driller etter olje. Varmere klima og natur som forsvinner er begge resultater av et ressursforbruk som har løpt løpsk.

Dagens konfliktlinjer går mellom miljøvern og næringsinteresser som de alltid har gjort. Men fordi enkelte klimatiltak sammenfaller med næringsinteresser, kan næringsvennlige politikere fortelle seg selv at de er miljøvennlige når de vil bygge industri. Slik blir industrialisering løsningen på problemer industrialisering har ført med seg. For å få denne tautologien til å gå opp, har de lansert idéen om «grønn vekst», et konsept som for det første i praksis har vist seg å være umulig, og som for det andre ikke er i nærheten av å adressere biomangfoldkrisen.

De er ikke bare nærsynte, men enøyde. Og det eneste de ser er karbon.

Flere historier
Permit og pøking