Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Foto: Joakim Andreassen
Foto: Joakim Andreassen

Hadde villaksen valgt myndigheter eller fluefiskere?

2019 er villaksens år. Verneorganisasjoner for både atlanterhavs- og stillehavslaks har fått med seg myndigheter i land med villaksbestander, på et internasjonalt samarbeid for å fremme villaksen. I den forbindelse har Miljødirektoratet delt ut penger både til Norges Jeger- og Fiskeforbud og Norske Lakseelver. Det synes Dagens Næringsliv er morsomt.

På lederplass fniser de av at noen av pengene fra direktoratet skal gå til fluebinderkurs og kurs i fluekasting. Sportsfiskere er tradisjonelt ikke plaget av slunkne lommebøker, skriver DN, og dessuten er det oppdrettsindustrien som utgjør den største faren for villaksen.

Det er uklart hva DN mener skal til for å redde villaksen, men de antyder i alle fall at myndighetene skal spille en nøkkelrolle med «en mer restriktiv linje» overfor oppdrettsindustrien og trafikklys-systemet for nye oppdrettskonsesjoner.

Hva har norske myndigheter gjort for villaksen?

DNs tiltro til myndighetene er like deler komisk og skremmende. Trafikklyssystemet har allerede vist seg å være en stusselig buffer for laksen. I fjor bestemte for eksempel daværende fiskeriminister Per Sandberg seg for å ikke redusere produksjonen fra Karmøy til Ålesund på tross av kyststrekningen hadde fått rødt lys. Han ville vente å se. «Hva venter han på?» spurte Aftenpostens kommentator Joacim Lund; «90 prosent dødelighet bland villakssmolten i elvene? 100 prosent?»

Det er i det hele tatt vanskelig å se hvor eller hvordan norske myndigheter har kommet villaksen til unnsetning. De står i dag ved ambisjonene om femdoble produksjonen av laks i Norge innen 2050, selv om målet er basert på en SINTEF-rapport som betinget en rekke forutsetninger som for eksempel at sykdoms- og miljøutfordringer løses. Oppstrøms-redaksjonen tar ikke i når den påpeker at sykdoms- og miljøutfordringer ikke er løst.

Det føyer seg inn i et mønster. Norske myndigheter har satt til side føre-var-prinsippet helt siden akvakulturnæringas spede begynnelse, og har i snart 50 år tilrettelagt for den virksomheten som har fått villaksen opp i uføret den er i.

Man tar vare på ting man er glad i.

Hva har så fluefiskere gjort? Fluefiskere er sentrale i bortimot alle verneorganisasjoner som bryr seg om villaksen: Redd Villaksen, Norske Lakseelver, Salmon Camera, Naturvernforbundet, NJFF, you name it. North Atlantic Salmon Fund (NASF), organisasjonen som spilte en nøkkelrolle i arbeidet for å innskrenke havfisket og trolig reddet flere villaksbestander, ble grunnlagt av Orri Vigfússon. Han fisket laks. Med flue. Fluefiskere er sentrale i begge organisasjonene som står bak villaksens år, North Atlantic Salmon Conservation Organization (NASCO) og North Pacific Anadromous Fish Commission (NPAFC).

Fluefiskere står bak Patagonias siste film om oppdrettsindustri og villaks, og her hjemme har blant annet Lars Lenth, Lars Nilssen og Neteland-brødrene lagd dokumentarer om oppdrettsindustri, gruvedeponier og villaks. Alle fisker med flue. Vi vet faktisk ikke om en eneste fluefisker som ikke har et eller annet engasjement for villaks. Fluefiske er et gateway drug til å slutte å gi faen.

Og hvor rart er egentlig det? Kjærlighet blir ofte avskrevet som føleri når det egentlig er en drivkraft: Man tar vare på ting man er glad i.

Mijødirektoratets tildelinger er ikke underlige. De er faktisk helt innlysende. Fluebinderkursene er ikke, som DN antyder, myntet på Bjørn Rune Gjelsten, Johan H. Andresen eller andre fluefiskere med fete lommebøker. De er forsøk på å rekruttere flere fluefiskere. Og hvis villaksen selv kunne velge seg en alliert, hadde den valgt fluefiskere over myndigheter.

Ti av ti ganger.

Flere historier
Ny film om elvefrigjøring