Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Skrytebilde tatt for minneboka. // Foto: Andreas Lium

Fra instavennlig ørret til kulturell forråtnelse

Går fluefiske etter anerkjennelse på bekostning av selve essensen av det vi driver med?

For noen måneder siden fylte jeg 37. Jeg er nå betraktelig nærmere 40 enn jeg er 30, og det i seg selv føles litt rart. Tidvis er det preget av semibærekraftig paranoia og økende grad av selvbevissthet. Til tross for at jeg til stadighet ser på folk som er litt eldre enn meg og tenker at de er jævlig gamle sammenliknet med akk så ungdommelige meg, er det ikke til å komme fra at jeg ikke lenger er i nærheten av å være det man kan kalle en ungdom.

Det er slettes ikke uvanlig å høre at alder bare er et tall, at 40 er det nye 30, og at generasjonskløfter viskes ut desto eldre man blir. Men uavhengig av hva slags begreper samfunnet bruker om ulike livskriser som kommer i kjølvannet av aldring, er det et urokkelig faktum at jeg nå tilhører en generasjon som ikke kan defineres som noe annet enn godt voksen.

Mer er det egentlig ikke å si om akkurat det, og det er heller ikke det denne teksten egentlig handler om.

Tilfeldig sørlandsk normcore to tiår før normcore

Siden jeg nå vaker like under 40-tallet, er det vel lov å mimre litt. Som for eksempel rundt det at jeg startet med fluefiske i en alder av 12. Altså for 25 år siden.

Det var ingenting spesielt som trigget valget, annet enn at det føltes naturlig etter å ha fisket med sluk fra jeg knapt kunne gå. Jeg ønsket nye utfordringer, og jeg var generelt interessert i insektsliv og hvorfor fisken egentlig vaket.

Etter utallige kastetimer med et katastrofalt makkverk av en cane-stang fra Abu, stod jeg et år senere helt alene ved et lite skogsvann mellom Evje og Vennesla i Agder. I hånda hadde jeg en myk grafittstang (med fighting butt) som var ørlite enklere å spenne opp med det som var et trått DT-snøre. Jeg var ikledd en utrolig stygg fiskevest fra Fenwick, og neoprenvadere som gjorde at svetten rant nedover leggene mens jeg stod utvadet til anklene i det som var sedvanlig juli-varmt stillevann på Sørlandet. På hodet hadde jeg en solhatt som det stod “Vangen” på, og på nesa hang det et par lynraske briller fra Guideline med lysegule polaroid-glass som gjorde at jeg fikk vondt i hodet.

Jeg husker at jeg følte meg stilig, og at det vaket flere pene fisk utenfor et bekkeløp som traff vannet i et sivparti med utilregnelig mudderbunn. Noe stotrete resonnerte jeg meg fram til at fisken, som var av arten kanadisk bekkerøye, blant annet spiste stankelbein. I flueboksen som jeg hadde fått av min far, som igjen hadde fått den av fluefiskelegenden Jan Daugaard, fant jeg en imitasjon av landinsektet gresshoppe. Det fikk duge.

Det som forandret alt

Denne dagen, i akkurat dette utoset, fikk jeg min første fisk på tørrflue, og følelsen var ubeskrivelig. Jeg “vant mot naturen” på en måte som jeg aldri før hadde gjort med haspelstang og Mepps-spinner. Mestringsfølelsen var abnorm.

Tilbake på hytta prøvde jeg iherdig å forklare det hele for første og beste publikum. Min far hadde alltid fisket både med sin far og meg, og skjønte nok til en viss grad at jeg hadde opplevd noe “større” enn det han vanligvis var en del av. Antakeligvis førte det med seg en aldri så liten bismak for hans del, men jeg tror likevel han på et vis delte stoltheten. Min mor gjorde sitt beste for å virke interessert, men jeg skjønte raskt at både hun og min søster egentlig ikke kunne brydd seg mindre. Sistnevnte var da knapt ti år gammel, og brydde seg logisk nok mer om barbie-dukker og eldre gutter på nærmeste bondegård.

Gjensidig sosiokulturell forståelse

Seansen med kanadisk bekkerøye på gresshoppeimitasjon ble selve bildet på det som har fulgt meg siden: Behovet for å dele naturopplevelser med noen som forstår hva man prater om når man legger ut om ulike detaljnivåer som for folk flest høres ut som et ukjent språk.

I etterkant av denne spede starten med fluestang har jeg fått flere svært gode fiskekamerater som jeg har vært mye på tur med. Felles for alle disse er at de skjønner greia. Vi snakker samme språk. Ingen av oss må bruke enorme mengder energi på å forklare metanivåer eller servere svulstige beskrivelser med hensikt å skape forståelse for galskapen vi holder på med. Det er både fint og behagelig.

Internt skryt

Vi har alltid fotografert de store fiskene. Både fordi vi jobber med media, og fordi avbildet fisk strekker seg hakket lenger enn de minnene som vil følge oss helt til vi ikke lenger kan prate om dem. Slike bilder har alltid blitt omtalt som “skrytebilder”, men det har vært påfallende lite skryt involvert. Selv om et og annet bilde opplagt har blitt dratt frem under en prat med en likesinnet (som man deler akkurat nok med uten at man røper noe konkret). Eventuelt i forbindelse med et foredrag. Eller som illustrasjonsbilde i en artikkel.

Mine jevnaldrende fluefiskebekjente har stort sett opptrådt på samme måte. Litt snikskryt her og der. Mest for å spre fiskeglede og for å bygge spenning mot neste sesong. Nøktern eksponering, og bilder hovedsakelig til privat bruk. Som minner og verktøy for mimring med kompiser over cognac og fluebinding i kalde vintermåneder.

Så kom sosiale medier.

Selfie killed the 35mm-star

Fluefiske er en aktivitet som går i arv fra generasjon til generasjon. På lik linje med andre nisjehobbyer, er også fluefiske preget av høy grad av selvhøytidelighet og sterkt overdrevet alvor. Også dette går i arv, og det i seg selv er ikke et problem annet enn at det kan skape irritasjon hos den mer tilbakelente typen som tenker at folk helst burde ta det mer med ro, og slutte å tro at man er verdens viktigste (fluefisker).

Det som er mer problematisk, er at fluefiske ikke lenger er upåvirket av at digitale medier har blitt en helt naturlig del av hverdagen vår. Mengden skrytebilder som deles har eskalert til det ugjenkjennelige, og summen utgjør en lei blanding som grenser til det tragikomiske hva angår eksponeringsbehov.

Det er lov å være stolt. Har man fått tidenes fisk, så skal man selvsagt kunne få dele dette med venner i sosiale medier uten å bli hundset av småbitre menn med en opplagt konservativ forankring. Som meg selv.

Men hvor går egentlig grensa?

Sosiale medier er ikke forbeholdt den yngre garde, og det finnes selvsagt unntak i alle aldersgrupper. Det finnes eldre fluefiskere med det som mildt sagt er en flau midtlivskrise. Som poster mer selfier enn en forvirret tenåringsblogger, og som ikke skjønner at de er en kilde til “facepalm” blant både familie, barn, og venner (med større selvinnsikt). Og det finnes unge fluefiskere som tilbringer tre måneder på New Zealand uten at noen vet at de er der en gang.

Likevel er det naturlig å tenke at vi nå kan tegne en linje mellom to ulike fluefisketyper: De som startet med fluefiske før sosiale medier, og som i stor grad verdsetter helheten. Naturen. Og forståelsen av at alt henger sammen. Og de som startet med fluefiske når sosiale medier allerede var en etablert del av samfunnet.

Det er altså sistnevnte gruppe jeg sikter til.

Elefanten i rommet

Jeg har ved tilfeldige anledninger fisket med folk som synes turen er “mislykket” fordi man klarer å bomme på fokus i bildet av fisken som skulle deles i sosiale medier. Og som definerer graden av vellykket tur av størrelse på fisk og/eller antall fisk av tilfredsstillende kaliber.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor akkurat det er så irriterende. Uavhengig av ambisjonsnivå burde jeg kanskje heller vært glad for at flere kommer seg ut i naturen og gjør noe annet enn å sitte på kafé i byen, eller i sofaen foran Netflix, og noen vil helt sikkert omtale meg som en bitter mann som pusher 40. Samtidig er det bare noe som blir veldig feil når alt det jeg synes er viktig, blir perifere ubetydeligheter for andre. Og akkurat det klarer jeg ikke å ignorere.

Kanskje handler det om at noe av sjarmen i fluefiske er at det er så unyttig. Og dermed helt annerledes enn nesten alt annet vi foretar oss i livet. Slik som medarbeidersamtaler, karriereplanlegging, skole, husarbeid og oppussing. Fluefiske er derimot noe som gir mening fra innsiden, men som ser fullstendig meningsløst ut utenfra. En godt bevart hemmelighet vi på en måte har hatt for oss selv. Noe som er så fint at vi har behandlet det med ydmykhet og undring, slik jeg på mange måter gjorde uten å tenke videre over det den kvelden på Sørlandet for 25 år siden.

Med dette som bakgrunn blir det for min del nærmest umulig å akseptere folk som behandler fisket som en tenåringsblogger behandler sin siste video om ny outfit: Ikke noe annet enn et middel på veien til et annet mål. Slik mange av dagens fluefiskere utvilsomt gjør, der de fisker etter sponsorer, likes og followers. Mest opptatt av å bygge image med camo-buff, flatbrem-trucker, Howlerbros-skjorte, og kald øl i Yeti-cooleren.

En god venn sa en gang at de store mysteriene er noe man må tilnærme seg sidelengs. Med varsomhet. De må sirkles inn med tålmodighet, som ville dyr for en jeger. Et fenomen som observeres klarest i øyekroken, og som forsvinner i det du fokuserer på det.

Fluefiske er et slikt fenomen. Og det blir bare mindre mystisk i takt med hver Instagram-post, hver deling og hver like.

I min bok har fluefiske etter anerkjennelse ingenting med fluefiske å gjøre. Flere kunne med fordel ha dette i tankene når vi entrer høysesongen for (alle typer) fluefiskere.

Flere historier
Overskuddsmateriale fra Nylinder