Fisk som klatrer i fjell

Foto: Joakim Andreassen

Klokka er fem på morgenen og over taggete grantopper på kollene nord for elvemunningen henger fremdeles en smal nymåne på en mørkeblå himmel. Det lysner. Her nede ved fjorden og i de lavereliggende områdene viker granskogen for løvskog. Et kraftig lavtrykk har gitt regn og sterk vind innover i fjorden de siste dagene. Den resulterende springfloen og regnet var klarsignalet laksen i fjorden har ventet på. Den skal begynne vandringa oppover elva der den ble født. I akkurat denne elva skal den vandre om lag én mil før den når gyteplassen sin, et område med gode strømforhold og grov grus. Det er et eldgammelt ritual. Laksen kom hit mot slutten av forrige istid. Da isen trakk seg tilbake avdekket den avleiringer av 500 millioner år gamle kalkrike skifre. Jordsmonnet sørget for at den voksende elva hadde klart vann og god kantvegetasjon som ga beskyttelse fra fugler og andre rovdyr. Det er lett å se for seg. Enorme stimer med laks som står og venter i fjorden, og som skyter oppover den smale stripa med brevann, i uregelmessige pulser.

Fire kilometer nord for elvemunningen, på E16 ved Vøyenenga tjue minutter utenfor Oslo, sitter jeg i en liten sølvgrå bil og drikker Statoil-kaffe fra en ripete termokopp. Vinduet er åpent, både for å bli kvitt de siste restene av søvn fra hodet mitt, men også for å få noen glimt av elva. Jeg tar av ved Bjørumssaga på Skui og parkerer rett under europaveien. Det piper i det høyre forhjulet i det jeg bremser. Morgentrafikken inn til Sandvika har ikke begynt ennå, men en og annen trailer drønner over meg der jeg rigger en sjuerstang med synk 3-snøre, fluorkarbonfortom og en oransje tubeflue.

Dette er upløyd mark for meg. Med flue har jeg har stort sett fiska etter ørret i skogstjern og stilleflytende elver og etter sjøørret i saltvann. Da jeg kommer ned til elva veit jeg derfor ikke helt hva jeg ser etter. På tørrfluevis setter jeg meg allikevel ned på en stein og ser etter tegn til liv i vannet. Tre kulper ligger etter hverandre, adskilt av noen små stryk og litt opp fra motsatt bredde ruver Europaveiens betongfundamenter. Ti minutter går uten at jeg ser noe annet enn bevegelsene strømmen lager. Virvler, sømmer og bakevjer. Da termokoppen er tom, løsner jeg flua fra den nederste stangringen, drar ut litt snøre fra snella og kaster på tvers over mot den andre bredden i den midtre kulpen.

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.