Forrige gang Klinkhammer-gjengen figurerte på lerretet var de preget av særs dårlig flyt. Nå er gutta tilbake med «oppfølgeren».
De som fikk med seg del 1 husker sikkert at Klinkhammer-gutta hadde en noe trøblete første halvdel av deres årlige fiskeuke.
– Ulykken varte helt til Ole luftet barten på det lokale samvirkelaget og fikk ordnet noe ferskt haill. Øksa, som etter halvgått løp var nær ved å bryte ut i hikstegråt og innta fosterstilling på utedassen, klarte til og med å skrape sammen «trua» til neste dag, forteller Rollef Krabberød til Oppstrøms.
Saken fortsetter under bildet.
Del 2 begynner der, og vi blir tatt med på det som er godt gammeldags spottefiske.
– Godt hjulpet av et par Norrlands Guld (til frokost) fikk vi også samlet motet til å teste farfars gamle splitcane-stang i elven. Den fungerte fint, men stangens betydelige vekt skulle vise seg å bli en belastning selv for de best trente håndleddene i bygda, Sier Krabberød.
Før turen hadde de bitt seg merke i flere negative uttalelser om klinkhammer-mønsteret i diverse populære fluefiskeutgivelser både i form av lyd og levende bilder.
– Naturligvis tok vi dette personlig og ble dypt fornærmet alle tre. Vi så oss forpliktet til å fremskaffe håndfaste bevis mot disse fullstendig useriøse uttalelsene; og gjennom dyptgående forskning og uangripelig objektivitet, slo vi et slag for verdens fineste og beste fluemønster, poengterer Krabberød.
Det skulle vise seg at haillet som den ene KP’eren anskaffet seg i sentrumstraktene hadde meget god holdbarhet.
Saken fortsetter under bildet.
Fisket holdt nemlig et betraktelig høyere nivå i siste halvdel av turen, og toppet seg den siste dagen.
– Vi fikk satt et verdig punktum på en fisketur som inneholdt alt en fisketur skal; og sett bort fra kameratskapet, så er kanskje det viktigste kontrasten mellom nedtur og opptur…og en bartebefengt sentrumstur. Derav også tittelen til del 2, avslutter Krabberød.