Én sesong, én boks: Oktober

Skal man sikre kvalitetstid med fluestang, kan det første skrittet være å gjøre ting enklere. Kan man klare seg gjennom en hel sesong med én flueboks?

I det sesongen ebber ut, ligger jeg på en fjellhylle og pilker med en gullhodenymfe. Det er på grensen av hva man kan kalle fluefiske, og utvilsomt ikke langt unna en form for desperasjon. 

Tre timers innsats med stankelbein og maur langs den bratte skrenten har ikke gitt uttelling. Det er brådypt, og ørreten patruljerer vanligvis tett inntil land. Merkelig nok har ingen fisk vist seg i overflaten. En stille oktoberdag som dette burde være en invitasjon til grov ryddefisk på jakt etter høstens siste proteintilskudd. 

Samtidig sitter en liten djevel på skulderen og stadig hinter til det faktum at jeg har gått en hel sesong uten å kroke en ordentlig stor ørret. I denne settingen vil det si fisk over kiloen. Denne litt vilkårlige målestokken på suksess som ligger latent i alle norske ørretfiskere.

Vissheten om denne tilkortkommenheten, kombinert med at dette nok er en av sesongens siste gode fiskedager, stresser meg. Mens jeg ligger der og lokker med gullhodenymfa kommer mørke tanker om garn og dynamitt sigende. Jaget etter en stor fisk utfordrer både moral og etikk, men jeg biter det i meg. Skulle ikke jeg ha lave skuldre og finne skogens ro? Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg befant på nøyaktig samme sted den dagen isen slapp taket tidlig i mai.

Veien er målet

Gjennom sesongen har jeg hatt mange slike øyeblikk. Stunder der jeg ikke har klart å etterleve egne forventninger og blitt grepet av frustrasjon. Denne litt barnslige oppgittheten over at naturen ikke spiller på lag, har satt sitt preg på mange fisketurer gjennom årene.

Men til forskjell fra tidligere har jeg nå hatt en plan og en tydeligere intensjon. En forenklingsstrategi omkring selve fluefisket og et ønske om kvalitetstid i naturen uten å la seg stresse av eksterne faktorer har vært en rød tråd. Noe jeg har kunnet gripe fatt i underveis. Tilnærmingen har hjulpet meg løfte blikket og se forbi den umiddelbare skuffelsen som altfor ofte preger en fiskesituasjon. Ved å gjennomføre sesongen med dette tankesettet har jeg skapt et slags vannskille for min egen fiskefilosofi. 

Det å begrense seg til én flueboks kan virke som en triviell gimmick. Men hva det egentlig har vist seg å symbolisere er langt fra ubetydelig. En selvpålagt begrensning har hatt overføringsverdi til mange andre aspekter ved fluefisket. Og for egen del har det satt meg på sporet av en gyllen middelvei mellom to ytterpunkter. På en side er det lett å bli revet med av utstyrshysteri og ende opp som en vandrende reklameplakat med hyperaktiv tilstedeværelse i sosiale medier. På en annen side risikerer man å bli en slags faarlundsk skikkelse som vader i vadmel og fisker med nedarvet bambus. Disse ytterpunktene er komiske på hver sin måte, og like vanskelige å opprettholde over tid. 

(saken fortsetter)