Det gode livet som oppsynskvinne

Månelandskap. Rødvin og kaffe rundt et evigvarende august-bål. Hvis lyse, skandinaviske sommernetter er de fineste sommernettene på kloden, har Kaja den fineste sommerjobben på kloden?

Etter seks år som Anonym Tørrlagt Laksefisker (ATL) var det på tide å ta grep.

«Heia, eg bære lurt på om dokk treng nå feskeoppsyn i sommer?» spør jeg på sjarmerende lofotdialekt.

I den andre enden av telefonrøret, er daglig leder i Lakselv grunneierforening. Martin Rognli er relativt fersk i jobben og har allerede rukket og stått han av med en 200-års flom i elva, og at på til en aldri så liten korona-krise. Etter en runde med intervjuer, får jeg æren av å kalle meg selv Lakseelvas Lakseoppsyn. Fiskeutstyret og alt annet man trenger for å overleve blir pakket i oppbevaringsbokser fra Clas Ohlson, i et forsøk på å holde bilen organisert når jeg skal leve et liv som frivillig uteligger i Porsanger. Priscilla, min trofaste japanske spisshund på ti år, blir med som fast følge.

Målene er satt: 

1. få laks. 

2. få laksevenner. 

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du viktig journalistikk om villaksen.

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.