Den første natta

Vårkveld over leirplass. // Foto: Stian Are Olsen

Våren luker av jord, kompost og biologisk optimisme og kan by på hårete Sverre M. Fjeldstad-opplevelser.

Gjennom hele april har jeg hatt en økende grad av uro i kroppen. Jeg kan gå glipp av noe. For å bøte på, har jeg regelmessig tatt turen på råtten snø inn mellom granleggene i skogen rundt tidligvannet mitt. Det tar tjue minutter å komme fram, og det er jevnt med høydemeter hele veien. For hver tur er det mindre snø og mer vann i skogen. Små bekker er ikke så uskyldige som de pleier, og breier seg hastig ned bekkefar som er minst ett nummer for små. Ved vannet fungerer en veltet granstamme som benk. Det er fint å følge vårens inngripen i skogen fra et fast sted over litt tid. Isen som løsner fra land, råkene som suger på iskantene og sender dem i retrett.

En morgen ligger omsider vannet foran meg nesten isfritt. Naturen har trukket pusten og tar sats. I løpet av noen få uker skal alle knopper og skudd som ble klargjort før vinteren finne sitt endelige uttrykk. Alt skal skje på en gang, uten hvileskjær. På kalenderen står det 27.april.

Torsdag uka etter er det himmelfart. Onsdag sitter jeg på jobb og ser på blå himmel og bjørk som koketterer med fliker av grønt. Under middagen får jeg aksept for å ta årets første overnatting i friluft. Effektivt bidrar jeg til å tømme bordet og rydde inn oppvasken, før jeg med mer innlevelse, men like effektivt, pakker sekken og setter meg i bilen. Snart er jeg på vei inn blant granleggene igjen. Det er lite igjen av vinteren. Skogen lukter som den alltid gjør når snøen forsvinner: jord, kompost og biologisk optimisme. Jeg akkompagneres av fuglesang. Det er mange i koret, og alle vil bli hørt. Selv om lufta er sval, svetter jeg på veien opp.

Da jeg kommer opp, ligger overflaten på det lille vannet blank, og i ettermiddagssola går jeg rundt til østsiden og finner en fin leirplass. Det er en odde som svinger seg ut i vannet, flankert av myr på begge sider. Jeg spenner opp hengekøya, etablerer en beskjeden leir og innen jeg har rigget opp stanga er klokka nesten åtte. Jeg kaster i mindre enn en time før det blir mørkt.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.

Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.

Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.

nb_NO