Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Vårkveld over leirplass. // Foto: Stian Are Olsen

Den første natta

Gjennom hele april har jeg hatt en økende grad av uro i kroppen. Jeg kan gå glipp av noe. For å bøte på, har jeg regelmessig tatt turen på råtten snø inn mellom granleggene i skogen rundt tidligvannet mitt. Det tar tjue minutter å komme fram, og det er jevnt med høydemeter hele veien. For hver tur er det mindre snø og mer vann i skogen. Små bekker er ikke så uskyldige som de pleier, og breier seg hastig ned bekkefar som er minst ett nummer for små. Ved vannet fungerer en veltet granstamme som benk. Det er fint å følge vårens inngripen i skogen fra et fast sted over litt tid. Isen som løsner fra land, råkene som suger på iskantene og sender dem i retrett.

En morgen ligger omsider vannet foran meg nesten isfritt. Naturen har trukket pusten og tar sats. I løpet av noen få uker skal alle knopper og skudd som ble klargjort før vinteren finne sitt endelige uttrykk. Alt skal skje på en gang, uten hvileskjær. På kalenderen står det 27.april.

Torsdag uka etter er det himmelfart. Onsdag sitter jeg på jobb og ser på blå himmel og bjørk som koketterer med fliker av grønt. Under middagen får jeg aksept for å ta årets første overnatting i friluft. Effektivt bidrar jeg til å tømme bordet og rydde inn oppvasken, før jeg med mer innlevelse, men like effektivt, pakker sekken og setter meg i bilen. Snart er jeg på vei inn blant granleggene igjen. Det er lite igjen av vinteren. Skogen lukter som den alltid gjør når snøen forsvinner: jord, kompost og biologisk optimisme. Jeg akkompagneres av fuglesang. Det er mange i koret, og alle vil bli hørt. Selv om lufta er sval, svetter jeg på veien opp.

Da jeg kommer opp, ligger overflaten på det lille vannet blank, og i ettermiddagssola går jeg rundt til østsiden og finner en fin leirplass. Det er en odde som svinger seg ut i vannet, flankert av myr på begge sider. Jeg spenner opp hengekøya, etablerer en beskjeden leir og innen jeg har rigget opp stanga er klokka nesten åtte. Jeg kaster i mindre enn en time før det blir mørkt.

Den innstendige susingen fra primusen som koker kaffe er øredøvende. Idet jeg skrur ned gassen er det som om jeg skrur på stillheten, men det går ikke lenge før ørene fanger opp andre lyder. Fuglene er fortsatt ivrige, et fly passerer, og langt borte hører jeg det som må være en russefest. Den blir med en stund utover natta, men sjenerer ikke, til det er den for fjern.  

Som vanlig når jeg er ute alene, melder det seg en lett uro. Jeg finner fram telefonen og sender en godnattmelding hjem, forteller at jeg har det bra, og at jeg snart skal ta kvelden. Jeg legger telefonen i køya og tenker at sånn kan kveldene også være. Ikke noe stress, og ingen plikter som må følges opp. Det er en klar egoisme i å etterlate alt, men jeg innbiller meg at jeg kommer hjem som en forbedret versjon av meg selv. I realiteten er jeg sikkert sliten etter dårlig søvn, og det tar dessuten tid å pakke unna turen når jeg er tilbake. Realiteten hører imidlertid ikke hjemme her.

En himmel som enda ikke har gitt slipp på lyset. // Foto: Stian Are Olsen

På motsatt bredd av vannet er skogen en mørk masse, men konturene av grantoppene avtegnes skarpt mot en himmel som enda ikke har gitt slipp på lyset. Etter en siste omgang kaffe tar jeg kveldsstellet, rydder opp rundt meg, og forsøker å krype opp i hengekøya.

Jeg gynger sakte og venter på at søvnen skal finne meg. Mens jeg ligger der hører jeg en ny lyd på andre siden av vannet. Snøft og gutturale brøl spjærer nattstillheten. Lyden stammer uten tvil fra et stort dyr, og jeg innser at det ikke kan være annet enn en elgokse. Lyden avtar og tiltar og flytter seg rundt om i terrenget. Så blir det nesten stille.

Jeg er i ferd med å gli inn i søvnen da jeg bråvåkner av et voldsomt plask fra vannet. Det lysner, og jeg snur meg i hengekøya og ser ut mot motsatt side av vannet. Der, ved myra i enden, 200 meter lenger borte, ser jeg ikke ett, men to store hoder. De holder god fart i min retning. Det første hodet tilhører ei ku, og hun forfølges av en røslig okse som fortsatt snøfter nærgående under svømmeturen. Øyenvitneskildringer av sjøorm har ofte vist seg å være elg på svøm, og jeg skjønner at det er mulig å ta feil. De svømmer fort, men oksen finner likevel tid til å forsøke å legge hodet over ryggen hennes, en kurtiseform som ikke kan være særlig behagelig for en elgku uten fast grunn under klovene.

En stund har de kurs rett mot meg, men de bøyer heldigvis litt av midtfjords. Kua karrer seg opp på myra ikke langt unna min utkikkspost, tett fulgt av oksen med påbegynt gevir, som på ingen måte legger skjul på amorøse intensjoner. Det som skurrer er at brunsten skal foregå i månedsskifte september-oktober. Kanskje var kua kvige på det tidspunktet, og har først gjennom vinteren funnet status som beileverdig? Kanskje er oksen ikke så nøye på det, og føler seg våryr? Uansett, kua, som ikke ser drektig ut, vender siden til beileren mens han innstendig beveger seg rundt henne og forsøker å dominere henne til underkastelse.

Selv om jeg hverken før eller senere har hatt en mer intens Sverre. M. Fjellstad-opplevelse, er jeg ikke lysten på at oksen skal se eller høre meg. Jeg kommer ingen vei inne i hengekøya mi, og hadde trolig endt som en godt kvernet og velhengt kjøttpølse om han eller hun hadde fått det for seg at jeg var en forstyrrelse. Forbeina på dyrene er formidable våpen, og i min Pinata-tilstand er det lite jeg kunne gjort. Jeg puster så forsiktig som mulig de fem minuttene de tråkker rundt på myra. Med ett ser det ut til at kua har fått nok, og hun setter avsted i høyt tempo over myra og inn i skogen, med oksen hakk i hel. Jeg er lettet, skuffet og ekstatisk på en gang. Det er vanskelig å falle til ro, men til slutt sovner jeg.

Jeg er oppe tidlig neste morgen, og mens kaffen trekker skritter jeg opp avstanden til stedet elgene kom opp av vannet. Det er bare 50 meter fra hengekøya, og følelsen jeg hadde av å ha dem i fanget er ikke urimelig. Etter kaffe og brødfrokost tar jeg en morraøkt med stanga. Jeg vil hjem innen lunsj, og det duskregner i kjølig vær. Jeg fisker et par timer, med kun ett napp som resultat, før jeg pakker sammen. Foran meg ligger resten av sommeren.

Flere historier
Kontrast, misunnelse og plukking