En innføring i hvordan tidsmessig kapital blir litt ekstra flytende når høsten setter sitt preg på fluefisket.
Klokken var 18:35. Jeg kjente ikke føttene mine lenger. Det var om lag 25 minutter til nøyaktig det tidspunktet jeg hadde sagt til Marie at jeg skulle hive meg i bilen og kjøre hjemover.
Det var uansett litt for lite Escudos på kontoen til at det var rom for en ny tur. Escudos var den valutaen vi hadde innført (mest for kødd) som et symbol på tidsmessig kapital.
Det var da sola gikk ned, hadde jeg sagt. Da var det ikke noe vits å fiske, det ble for mørkt og fisken vaket ikke. Jeg hadde ikke trengt å si til henne at jeg skulle dra ca. klokken 19, men jeg gjorde det likevel. Det gjorde jeg alltid. Satte en tidsfrist selv om hun egentlig aldri krevde det.
Det bunnet nok mest i at jeg ikke ville være for glupsk og si at jeg ble borte i fire timer når hun var raus og tok oppgavene hjemme etter jobb for at jeg skulle fiske, selv om realiteten ofte var at det fort ble to–tre tim...



