Bak fotografiet: Den vakvillige

Vi introduserer en flunkende ny artikkelserie der vi går i dybden på fotografier tatt av både redaksjonen og bidragsytere. Da både historiemessig og teknisk. Fotoredaktøren får æren av å sparke det i gang.

Alle bilder: Joakim Andreassen

Alle som bor nord for polarsirkelen er smertelig klar over at sommeren er både kort og nådeløs. Før man egentlig har kommet ordentlig i gang, er gjerne det hele over, og minusgradene har igjen gjort sitt inntog. Foran seg har man nye 8-9 måneder med en vinter så knallhard at man er nødt til å klamre seg til bindestikka, vektstanga, skistavene, fjernkontrollen og/eller… flaska.

Det gjelder med andre å få det meste ut av tiden man har til rådighet.

Spontanturer er ofte best – på en eller annen måte

Når man lever som frilanser og lager magasin på dugnad, er heldigvis veien til spontanitet kort. Spesielt når man som tilflyttet søring har fått samme forhold til bilkjøring og avstand som de lokale.

Vått mønster på teltduken i tre dager i strekk.

Sent i august i fjor ringte Tommy. Vi hadde en løs avtale om å fiske litt sammen før han skulle videre på laksefiske, men klok av skade vet jeg at alt alltid henger i en litt tynn når lakseelvene snart stenger.

Kommer det meldinger om fangst i en av elvene han frekventerer, har plutselig den litt løse avtalen blitt til at jeg fisker alene.

Ikke akkurat en værmessig høydare

Denne gangen må det ha vært meldt om dårlig oppgang, for Tommy hadde klokkertro på fiske i et værhardt område noe sør for der jeg vanligvis fisker. Til tross for dårlig værmelding var han fast bestemt på å dra til akkurat dette vannet.

Jeg var selvsagt ikke vond å be.

Tommy varmer seg ved bålet.

Målet med denne artikkelen er ikke fortelle om alle de fantastiske detaljene med turen. Den var rett og slett ikke noe særlig.

Det hele var preget av 5 grader, nordavind og tre hele dager i hvert sitt korona-vennlige telt med proteinbars som føde, pissing i flaske, og gamle Netflix-episoder på iPhonen når kjedsomheten ble som verst. Været var rett og slett helt forferdelig.

Bortsett fra noen timer akkurat da vi kom frem.

En vakorgie av de sjeldne

Alle som har vært borti noen fisker i sitt liv, vet at det noen ganger klikker for store ørreter. De får det rett og slett for seg. Individer som vanligvis vaker svært sporadisk på akkurat de insektene man ikke har en passende imitasjon for, har plutselig blitt til opportunistiske vakemaskiner. Alt skal spises, og gjerne helt ustoppelig.

Som fluefisker føler man at man har vunnet i lotto, og for min egen del blir jeg som regel nærmest handlingslammet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men i et forsøk på å nyte øyeblikket ender jeg ofte opp med å enten ta meg for god tid eller gjøre noe uklokt.

Nettopp dette var det som skjedde disse timene. Altså, en opportunistisk vakemaskin.

Jeg valgte en litt annen strategi enn vanlig. Stangen ble ikke rigget i det hele tatt. I stedet snek jeg meg ned til bredden med kamuflasjebandana over trynet, på den måten jeg flirer av når jeg ser det på Instagram. Kun utstyrt med kamera og en 100mm makrolinse. Som en litt aldrende ninja som opplagt heller burde brukt vinteren på yoga.

Der ble jeg liggende den neste halvannen timen mens denne fisken spiste helt ustoppelig inne i det grunne bassenget like ved der vi hadde teltene.

Det var selvsagt umulig å vite hvor fisken skulle dukke opp i neste sekund, men Tommy gjorde en habil innsats som guide. Og på såpass kloss hold med så mange muligheter, skulle det selvsagt litt til for å ikke i hvert fall få noen «lucky shots».

Tre dager senere gikk vi tilbake til bil og mobildekning. Tommy hadde fått melding om storlaks i en kjent Nordlands-elv, og vi dro hver vår vei.

Så kom høsten. Namaste.

Utstyr og innstillinger:

Kamera: Canon EOS 5D Mark IV
Objektiv: Canon EF 100mm f/2.8L IS USM MACRO
Blender: f7,1
Lukker: 1/800 sekund
ISO: 640

Ønsker du et av bildene i denne artikkelen på veggen din? Ta kontakt med oss, så ordner vi høykvalitetsprint (med mulighet for innramming) til en hyggelig pris.


Oppstrøms baserer i dag driften på å ha noe stoff bak betalingsmur, og i hovedsak handler dette om saker som er er tidkrevende å lage. All journalistikk, inkludert saken du akkurat har lest, krever likevel ressurser. Og uten hjelp fra våre lesere, er enkelt og greit ikke det vi driver med bærekraftig.

Ønsker du å støtte arbeidet vårt kan du enten kjøpe et abonnementet som passer for deg her eller vippse oss et valgfritt beløp. Alle bidrag over 1000,- premieres med at vi sender deg en gave i posten.

Bruk QR-koden eller søk oss opp/bruk Vipps-nummer #718176 i appen.