Utryddelsen av den norske villfisken

Foto: Joakim Andreassen

- It is a sound common sense rule of fisheries management to leave well alone

Derisley F. Hobbs

Tekst: Jostein Henriksen // Foto: Joakim Andreassen

Da jeg fikk høre at vi skulle sløye min første fisk, kunne jeg ikke tro mine egne ører. Jeg var tre. Idéen om at vi skulle skjære opp skapningen jeg hadde dratt opp fra dypet, var så ubegripelig at en umiddelbar redningsaksjon ble igangsatt. Jeg tok fisken under armen og løp og gjemte meg bak hytta. Samme kveld gikk jeg og la meg med en sypike på hodeputa. Først da jeg hadde sovna, klarte mamma å lirke fisken som da hadde begynt å lukte, ut av hendene mine.

Det er noe kontraintuitivt med «fang og slipp» (heretter C&R). Jeg fiska gjennom hele oppveksten, både i Oslofjorden der familien min hadde hytte og i Nord- og Lillomarka rundt Solemskogen, der jeg vokste opp. Og selv om jeg etter hvert rensa fisk, var det nok eiersyke igjen i meg til at jeg ville ha reagert som da jeg var tre hvis noen hadde bedt meg om å sette ut de jeg fikk. All fangst ble tatt opp og spist. Uten at jeg visste om det, var C&R omtrent samtidig på full frammarsj rundt om i verden. I dag har praksisen eksplodert. I alle store ørretdestinasjoner (Island, Patagonia, New Zealand og Montana mm.) er C&R en selvfølge, og blant «grip'n grin»-bilder på Instagram og Facebook er det bare unntaksvis man ser noen holde en død fisk. Allikevel er mange fremdeles skeptiske til praksisen. C&R er forbudt i både Tyskland og Sveits, og dyrevernsorganisasjoner over hele Europa er kritiske. I Norge påpeker Mattilsynet at fritidsfiske primært er til for å skaffe mat, selv om de godtar «en begrenset utøvelse» av C&R. De aller steileste frontene finner man imidlertid der avstanden mellom partene er minst (som man gjerne gjør): Blant sportsfiskere. Det ser ut til å ha vokst fram et skille som hvis man skal generalisere litt, går et eller annet sted mellom eldre laksefiskere og yngre ørretfiskere. Skillet kommer til syne i Norges Jeger og Fiskerforbunds spagataktige forsøk på å tilfredsstille begge leirer. De sier de støtter praksisen når den er «rettet for å spare verdifulle individer og for å begrense det totale uttaket» men ikke når den praktiseres for å «fortsette fiske på bestander som ikke tåler beskatning», og det er fristende å spørre: Er ikke individer verdifulle nettopp i kraft av å sørge for at en bestand kan tåle videre beskatning? Er en bestand bærekraftig om den stadig må suppleres med settefisk? Hva er forskjellen på å begrense det totale uttaket og C&R for å kunne fortsette fiske på bestander som ikke tåler beskatning?

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.