Moby Dick

Noen fisker vokser i fantasien og blir til hvite hvaler. En kemboørret i Gudbrandsdalen vekket min indre Ahab, og dro ham ned i fluefiskets mørke dyp.

Tekst: Jørgen Lauré // @klekker

Jeg kunne begynt med å skrive «Kall meg Fishmael». En tabloid, ordspilldrevet versjon av en av litteraturhistoriens mest ikoniske åpningslinjer. Men det blir feil. For dette er min historie. Og av alle karakterene i Herman Melvilles ankerstein av en hvalfangstroman, er det ikke jeg-fortelleren Ishmael jeg kjenner meg igjen i. Så det må bli Ahab på meg. Legenden og lederen på skuta Pequod, drevet av hevnlyst mot sin store nemesis: den hvite spermhvalen Moby Dick.

Det er mye man kan angre på. For eksempel at man ikke brukte tjueåra på å fiske knallhardt med tørrflue. Det ble trettiåra for meg. Sånn er det. Når blåbærlyngen vibrerer i den lette fjellvinden utenfor teltåpningen, har det ikke lenger noe å si om du er tolv, tjueto eller trettito. Når en purke av en ørret vaker tungt under den overhengende fjellrabben du har stirret på det siste døgnet, spiller ingenting annet noen som helst rolle. Ikke at du må skru av gassblusset under steikepanna. Ikke at frokosten som spraker i grisefett blir kald. Du har så mye å ta igjen. Hevn og anger er pessimistens egg og bacon. 

Snikende backlash, skjult haspel

Det smalt da jeg var tolv. For selv om dette er fortellingen om en ganske vanlig oslogutt, vokste jeg fiskemessig opp i gudbrandsdalsfjella. På hytta. Vi kunne være fem-seks-sju uker oppunder tregrensa hver sommer. Men før jeg fylte tolv i 1992, var det Tommy og Tigern, spikking og fiskesprett som preget feriene. Ikke målrettet ørretfiske. Noen halvhjerta forsøk med spinner og lukket haspel hadde ikke resultert i så mye som en tohundregrams ørret. Men da faren min via rekordfisker Sverre Amundsen fikk snusen i “Jølstermetoden” – superlett markfiske med to splitthagl og liten krok – klikka det helt for meg. Mens resten av familien rastet og spiste matpakke, haspelkastet jeg meg dypere inn i min nye, mystiske undervannsverden.

Det ballet kjapt på seg. Jeg styrte oteren over hode-og-hale-rullende kubber som slo mot dobbelkrokene mens fattern rodde rolig fra bukt til bukt. Sommeren jeg var tretten, fisket jeg hver eneste kveld. Helt alene sneik jeg meg rundt i transe, med mark og lodd, mens jeg kastet på vak. 

En klebrig ettermiddag som sklei over i en gyllen, lummer kveld: En sånn kveld hvor de eggleggende vårfluene som dæpper ned på den blikkstille overflata illumineres av en lav fjellsol på vei mot horisonten innerst i vika. Jeg sto ytterst på favorittodden min og røyk min hittil største fisk fordi jeg ikke hadde håv. En åttehundregrams, rødprikkete og smørfeit ørret som spratt i lyngkanten før den svømte rolig utover. Jeg ble stående på kne og puste med nesa. Det var uendelig flott og fælt, som bare ørretfiske kan være. Jeg har aldri glemt håv igjen. Vinteren etter fikk jeg overtalt mamma til å kjøre meg til RS Fluer på Bryn og kjøpe fluebindeutstyr. Jeg visste ikke noe særlig om fluefiske, bare at jeg hadde en fluefisker dypt inne i brystet. 

Ahab Schmahab

Du tenker: Såpass, ja. Sammenligner deg selv med Ahab fra Moby Dick, hæ? Modig. Vel. Ikke at jeg ligner særlig på Melvilles beskrivelser av den myteomspunne skipperen fra 1800-tallet. Ikke at jeg har et hvitt arr fra et lynnedslag over ansiktet. Ikke at den relativt store ørreten, som min historie skal handle om, beit av meg leggen (Ahab mistet beinet til Moby Dick i et tidligere møte og hadde en protese laget av kjevebein fra hval, red.anm.).

Nei, det er ikke dette jeg sammenligner. Akkurat dét er ikke parallellen her. Men som Ahab var jeg drevet av en altoppslukende trang til å fange ett spesielt individ. I fem år jaktet jeg på mitt livs ørret. Og kanskje var det både litt hevn og litt anger jeg satt og følte på, etter å ha møtt min Moby Dick. Hvorfor har jeg ikke alltid drevet med dette? spurte jeg meg selv. Og kanskje var det monomane fokuset som skulle komme, rettet mot denne helt spesielle ørreten, en slags asketisk selvpining. Hevnen for uoppgjort tørrfluefiske. Dette tenkte jeg på mens jeg gomlet i meg den nå kalde egg og bacon-frokosten. At jeg brukte tjueåra på alt annet enn fiske. At jeg aldri ble en ordentlig fluefisker før jeg begynte å snuse på trettitallet.

(artikeln fortsätter)