Når et fenomen lang tid i forveien varsler om at det snart vil forsvinne, er det mange av oss som vet det og eventuelt beklager det. Men når dødskampen går mot slutten, ser vi allerede i en annen retning. Døden blir usynlig.
I l989 ble det langs norskekysten produsert ca. 130 000 tonn laks i fangenskap. Det meste av dette ble solgt til utlandet, særlig Frankrike, Danmark og USA. På ti år, fra l979 til l989, hadde produksjonen steget med nesten 3 000 %, og den norske lakseindustrien la beslag på nærmere 70 % av verdensmarkedet for oppdrettslaks.
I produksjonen av smolt (dvs. oppaling av lakseyngel) var utsalgsprisen det tredobbelte av produksjonskostnadene. Ingvar Huse ved Fiskeridirektoratets marinbiologiske avdeling på Austevoll karakteriserte dette forholdet slik:
Bare kokainhandel gir større fortjeneste! (Die Zeit 37/1989, s. 14. Oversatt fra tysk av KS.)
I det følgende vil jeg søke å vise at denne spøkefulle bemerkningen må tas på alvor. Den moderne lakseindustrien kan nettopp sammenlignes med kokainhandelen: I begge næringer frembringes varen i avsidesliggende distrikter og for det meste av småprodusenter som tilsynelatende er avhengige av produktet for å kunne overleve på hjemstedet; og såvel i den columbianske jungel som i den vestnorske skjærgard og fjordheim hopes det opp enorme formuer, samtidig som virksomhetene har katastrofale følger for omverdenen.
Men før jeg begrunner disse påstandene, vil jeg kort skildre Salmo salar – atlanterhavslaksen – som livsvesen, fordi blikket for dette arkaiske fenomenet er en nødvendig bakgrunn for begripelsen av den moderne lakseindustriens dramatikk.
(saken fortsetter)