Oppstrøms blir papirmagasin.
Tegn abonnement her
… innerst i alle steelhead-fiskeres hjerte ligger en dyp lengsel etter kun én annen fisk: atlantisk laks.
Du kan rappellere, ikke sant?
Gordons stemme og radiostøy skraller fra campradioen i oppstykkede biter. Det må være den skotske aksenten eller støyen som gjør at jeg hører feil.
Hva sier du, roper jeg inn i mottakeren.
Rappellere. Som i fjellklatring. Ffffbfffbf. Ikke så lang tur Ffffbff én vertikal vegg Ffffbfffb du må bruke tau Ffffbfffbfff fullt mulig
Jeg veit ikke, Gordon..
Hør etter, gutt. Vil du fiske laks eller ikke? Bare ikke glem tauet.
Radioen blir stille. Samtalen er over. Det ser ut til at jeg skal ut og klatre. Jeg løper rundt i campen og hiver alt jeg kommer på i sekken: vadere, vadestøvler, en ekstra snelle, omtrent ti meter med et marginalt tau som inntil dette øyeblikket ble brukt til å bardunere kjøkkenteltet. Jeg prøver å beregne hvor mye vekt tre sammenflettede flueliner kan bære. I det jeg stropper speystanga til sekken, slår det meg med full tyngde: Jeg skal fiske laks! Kokken kommer ut av det kollapsende kjøkkenteltet.
Gordon call again. Tomorrow no good. You stay.
Og med det kommer depresjonen. Det er bare å innfinne seg med mer ørretfiske. Jeg setter kursen mot teltet. Nå gjenstår det egentlig bare å grue seg til den lange hjemreisen.
Baktanker
Hvilken idiot er det som må innfinne seg med enda en dag med ørretfiske i noe som i alle målestokker er et ørretparadis?
Meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg blir aldri en ørretfisker. Ikke er jeg god til å fiske ørret, og ikke setter jeg særlig pris på det. Jeg hogger heller ved eller kipper plen enn å matche hatchen. Riktignok er jeg i Russland på en ørreteksedisjon, men jeg kom ikke for å fiske ørret. Jeg har hverken noe mot ørret, ørretfiske eller ørretfiskere, og jeg er ikke snobbete. Jeg har masse respekt for ørret-nek, jeg mener ørretfiskere, jeg er simpelthen ikke én av dem. Jeg er en steelhead-fyr og har vært det hele livet. Og innerst i alle steelhead-fiskeres hjerte ligger en dyp lengsel etter kun én annen fisk: atlantisk laks.
Hele grunnen til at jeg ble med på ørretekspedisjonen, var den bittelille, jeg kjenner en fyr som kjenner en fyr-sjansen for at jeg muligens, etter å ha kommet fram, kanskje ville få sjansen til å fiske de legendariske lakseelvene. Jeg hadde så lyst til å fiske laks at jeg skulle lide meg gjennom hva det skulle være.
Noe som var akkurat det jeg endte opp med å gjøre.
Turen dit er én hundredel av moroa
Etter 35 timer med fly og flyplasser, 6 vagt giftige flyplassrestaurant-måltider og 0 timer med søvn hadde jeg på et eller annet vis ankommet Murmansk i Russland, via New York, Paris, Amsterdam og Stockholm. Det fantes enklere måter å komme hit på, men jeg hadde valgt den rødøyde jetlag-ekspressen, den som etterlater seg en hamrende hodepine og en distinkt smak av sure sokker i ganen din.
På flyplassen i Murmansk slo jeg meg sammen med et par like medtatte fiskebomser som i motsetning til meg, gledet seg til ørretfisket. Sammen gikk vi om bord på én av flere busser fulle av karer i tweed og oilskin som var på vei til de svinedyre laksecampene. De så uforskammet uthvilte, velfødde og avslappede ut. Her burde jeg skyte inn at selskapet som sponset denne ekspedisjonen i arktisk Russland var kjent for det mange anser for å være de aller beste laksecampene i verden. Én av dem lå tilfeldigvis en lang marsj og en kort rappellering fra ørretcampen dit jeg var på vei.
Vi hadde reist avgjort forskjellige ruter for å komme til Kolahalvøya, men herfra skulle ørret- og laksefolket transporteres sammen. Under den tre timer lange bussturen der nyrene fikk kjørt seg på grusveier over øde tundra, forlot jeg ørretbrødrene mine til fordel for de rike og berømte. Håpet var at lakseerfaringene deres på en eller annen måte skulle være smittsomme, eller i det minste at jeg skulle få noen innsidetips. OK, i min reisefebrile hjerne tenkte jeg at en av dem kanskje ville føle omsorg og redde meg fra ørreten med en invitasjon til å fiske laks.
Sidemannen min, en distingvert injeksjonsstøpt plast-magnat fra Cornwall begunstiget meg med historier om laks på tjue kilo som tok fluer i elva vi skulle til, og fortale om uvirkelige mengder fisk som vanligvis ble landet hver dag.
Dette er verdens beste lakseelv! I alle fall hvis du liker enorm, sjøblank fisk. Og mange av dem. Den er tipp topp, old chap.
Men jeg skulle fiske ørret. Jeg fikk plutselig lyst til å kaste opp på Harris-tweeden hans. Da vi stod på den midlertidige heliporten, en gammel marinekommunikasjonsbase fra sovjettiden i ferd med å gå i oppløsning, gled en kald grå tåke inn over oss. En tåke av typen som gjør det vanskelig å fly helikopter. Etter fem timer der vi vekslet mellom å hoppe for å holde varmen og å se på klokka, bekreftet noen det vi allerede visste:
No flying today.
I stedet tok vi det fjærløse vidunderet tilbake til Murmansk og mistet, i alle fall i laksefiskernes tilfelle, minst to tusen dollar verdt med fiske. Til gjengjeld skulle vi få tilbringe tid i en smuldrende, potensielt radioaktiv by. Mystisk nok brøt hele bussen ut i jubel.
En natt på Hotell Arktika
Under en ugjennomtrengelig og brun himmel, blant smuldrende bebyggelse i en by mest kjent for den synkende og lekke, sovjetiske atomubåt-flåten, ankom vi det som gikk for å være «det beste hotellet i byen». Den engang storslåtte strukturen var nedslitt og flekket av smog, The New York Plaza etter en 40-års atomvinter. Utenfor solgte gateselgere bootleg Madonna-CDer og billige t-skjorter og betraktet oss med rovdyrsmil.
Etter å ha sjekket inn, gikk jeg opp på rommet mitt, som blant annet kunne skilte med vegger så nære hverandre at jeg kunne berøre begge samtidig, og en seng tiltenkt en fire år gammel dverg, dekket av et teppe som var lagd av det samme glinsende stoffet kjolen til jenta jeg gikk på skoleballet med, var lagd av. Jeg var nedslått, utmattet, deprimert, jet lagged, søvndeprivert, dehydrert og desorientert, sulten utslitt og ferdig.
Lenger nede i gangen holdt de rike og berømte på å innkvarteres, og jeg hørte mer hoing, skriking og god stemning enn du kan forvente fra en tredjeklasse i Disneyland. De fantes ikke misfornøyde. Hvor var skuffelsen over å miste en hel dag med fiske i det som skulle være en av de beste lakseelvene i verden? Hva med de bedrøvelige rommene og mikrosengene? Dette er en gjeng som vanligvis klager til conciergen på The Ritz om en støvdott på den egyptiske bomullen.
Sult overvant omsider utmattelse, og jeg snublet ned i håp om å få i meg lit fôr. I lobbyen var folk samlet rundt en liten kiosk som averterte med valutaveksling og et utvalg russiske babushkadokker produsert i Taiwan. Flere fra reisefølget mitt stod i køen som snirklet seg gjennom foajeen, og jeg tenkte at det var for å reservere middagsbord. Jeg stilte meg bakerst, og hørte en rungende stemme rope:
Hei, gutt! Kom hit du.
Hvis John Wayne og Looney Tunes-karakteren Hanefar på en eller annen måte hadde fått et barn, og det barnet hadde vokst opp og blitt en steinrik, lakseavhengig oljebaron, ville resultatet vært denne fyren.
Texaneren
Da jeg hadde stått ved siden av ham på heliporten, hadde jeg spurt hvordan han hadde reist så langt uten å klemme i stykker den strøkne ten-gallon Stetson-hatten han hadde på hodet. Han hadde svart at privatfly har sine fordeler. Vi fant hverandre i vår avsmak for alle ting ørret, og jeg hadde ikke hatt hjerte til å fortelle hvorfor jeg egentlig var her. For ham var vi med-amerikanere blant eurotrash-eliten, bundet sammen av moderland og en forkjærlighet for laks.
Nå ville han ta en landsmann under vingen, og jeg så ingen grunn til å avslå litt hjelp og patriotisk godvilje. Jeg sneik forbi køen, og i oppstemtheten og den generelle frathouse-stemningen var det ingen som protesterte. Ettersom vi kom nærmere kiosken ble det imidlertid tydelig at køen ikke handlet om bordreservasjoner. Eller pengeveksling. Eller babushkadokker. Da det var min tur, sa den firskårne og middelaldrende kvinnen bak skranken
How many?
Med vidd svarte jeg:
Eh.. Hvor mange hva?
How many you want, ropte hun.
Hva snakker vi om?
Blue pill! brølte hun med forakt. Hun åpnet hånda og viste meg en håndfull med falmede, lyseblå piller.
Viagra?
I haf girl for you
Blå piller var det siste jeg trengte. Jeg trakk meg tilbake til rommet, kollapset på mikro-senga med føttene hengene ut over fotenden og prøvde ikke å skli av den kongeblå satengen. Jeg må ha vært litt omtåket, for jeg hadde fremdeles ikke skjønt hva som foregikk.
Jeg oppdaget plutselig at hotellrommet mitt var plassert med et dundrende diskotek i etasjen under og en bowlingbane, av alle ting, i etasjen over. Full dolby, stereofonisk surround sound euro-dance og buldrende bowlingballer, bare avbrutt av en og annen strike. Jeg ransaket sekken for å finne mer Ambien, da det banket på døra. En hardfør, tykknakket mann med piggsveis, todagersskjegg og dårlige tenner stod i gangen. Jeg gjenkjente han som pikkoloen.
I haf girl for you, fastslo han.
Tre like hardføre jenter trådte inn i døråpningen bak ham, og plutselig ga alt mening.
Øh.. Nei takk? svarte jeg. Han flyttet seg ikke.
I haf girl for you, gjentok han
Jeg skjønner, men jeg er opptatt i kveld.
Han flyttet seg ikke.
Jeg gav ham en ti-dollarseddel.
Ingen reaksjon.
Jeg ham tjue, og endelig trakk han seg tilbake, mens han mumlet og så morsk ut. Jeg lukket døra i lettelse.
Natta sneglet seg framover. Jeg drev inn og ut av bevissthet, ridd av urolige drømmer om stirrende cowboyer og skoleball-daten min, alt til rytmen av disko og bowling. Gjennom tåken synes jeg å kunne høre en tekno-versjon av Hotel California, men det var muligens skoleball-drømmen. Midnattssola brant gjennom både gardinene og øyelokkene mine og kastet ytterligere lys på misæren. Pikkoloen kom stadig tilbake, hamret på døra og sa:
I haf different girl for you.
Alle gangene kunne jeg se at det var de samme jentene, bare i nye klær. Etter hvert som natta gikk, så de stadig mer medtatte ut. Jeg begynte å fundere på hva de hadde gjort mellom besøkene til rommet mitt, men skjøv tanken unna.
Neste morgen ble vi servert en gourmet-frokost der jeg tok tre slurker av et stort vannglass, før jeg skjønte at vannet var bar vodka. Jeg tømte resten i takknemlighet.
Når begynner moroa?
Da helikopteret endelig kom, var det enda mer slitent enn forventet. Det så ikke ut til å ha vært på service, reparert eller vasket siden det nedkjempet mujahediner i Kabul. Kulehull, løse wire og et tykt lag med sot til tross, Harris Tweed var i godt humør, opplagt etter nattas fiskeekspedisjon på blå piller og vodka. I det vi boardet det medtatte sovjethelikopteret, klappet han meg på skulderen, blunket og sa:
Hun duger fint!
Jeg var ikke sikker på hva han siktet til.
Etter at vi mirakuløst nok hadde holdt oss i lufta i en time, sirklet helikopteret rundt et steinete strekke ved en brun elv, og snart landet vi foran et luksuriøst kompleks. En vakker, ung og blond kvinne åpnet døra fra utsiden og ønsket oss velkommen med en nydelig aksent. Fra hyttetakene blafret flagg i vinden, og gjennom helikoptervinduet kunne jeg se stor fisk velte seg i leirhølen. Fett!
Jeg grep sakene mine og gikk mot utgangen. Ved døra la co-piloten en tykk hånd på brystet mitt og sa:
You stay. This is salmon camp.
Jeg snublet tilbake til setet i det nå tomme helikopteret. Texaneren stod i døråpningen og så på meg med hevede øyenbryn. Jeg trakk fåret på skuldrene og mimet ordet: ørret. I brølet fra turbinene ga han meg et blikk fullt av avsky.
Et kvarter senere landet helikopteret på et nytt steinete strekke langs den samme brune elva, foran sju små telt, en jurte og et piknikbord lagd av drivved. Ingen vakre jenter, ingen flagg, ingen hytter, ingen veltende fisk. Fossen bak oss var høy nok til å hindre enhver vandrende laks, og høy nok til å bevare dette strekket, mitt strekke, som en ren ørret-elv. Fett.
En manns himmel er en annen manns ørret
Fra vertens perspektiv var hensikten med turen å verifisere rykter om gigantisk ørret i de øvre delene av Kolahalvøyas legendariske lakseelver. Hvis vi avdekket godt fiske, kunne de ekspandere virksomheten utover laksecampene og opprette et tilbud for ørretfiskere. Som tidligere nevnt var imidlertid hensikten fra mitt perspektiv, utelukkende å tjuvfiske den anadrome strekningen. Punktum.
Etter to netter i ørretland, ankom Gordon, den milde og tilsynelatende tvers gjennom hyggelige fyren som var sjef for laksekampen, i helikopter for å sjekke hvordan det gikk med oss. I den virkelige verden var han en beintøff, skotskfødt politimann som ledet en taktisk, fredsbevarende styrke i Nord-Irland, noe man aldri ville ha gjettet. Han tilbrakte sommerferiene i Russland, der jobben hans var å sørge for at laksefiskere var fornøyde og at ørretfiskere var, vel… levende. Derav besøket. Han ankom rundt middagstider, men jeg la merke til at han ikke spiste noe. Plutselig trakk han meg til side og hvisket:
Hør her, jeg fikk en telefon fra kompisen vår. Jeg veit hva du vil, og jeg skal se hva jeg kan gjøre. Vær klar.
Så hoppet han inn i helikopteret og forsvant tilbake til den forjettede laksestrekningen der fat med kaviar sikkert ventet på ham. Håpet steg i meg.
I de seks dagene som fulgte, måtte jeg imidlertid lide meg gjennom det som tilsynelatende var et ørretfiske-nirvana. Vi spredte oss utover med små, krigsherjede helikoptre, prøvde oss på utos, bekker, kildeelver og fjellsjøer og fant fisk overalt. Ørretgutta var ekstatiske. Dagene gikk, og jeg matcha hatchen i friflyt og bandt dropper-rigger. Jeg tok meg nesten i å ha det gøy. Allikevel begynte jeg å grue meg til de daglige radiorapportene fra laksecampen. De gikk stort sett som følger: [En eller annen filmprodusent] tok én på åtte kilo ved fossen. [Berømt forfatter] tok elleve fisker opp til femten kilo. Ørretkompanjongene mine holdt allikevel fram med å skåle for tokilos-ørreter mens de frydefullt bandt mikroskopiske vårfluemønstre.
Det skjer
Det er morgen, siste dag. Jeg har overlevd det knusende klar-til-å-rappellere, nesten-men-ikke-helt lakseøyeblikket mitt fra kvelden før ved å fortelle meg selv at jeg i det minste heretter aldri trenger å fiske ørret mer. Noensinne. Jeg klatrer inn i helikopteret med firerstanga i hånda og et smil klistret til ansiktet, da den samme co-piloten som stoppet meg i laksecampen, på nytt planter den svære hånda på brystet mitt.
You stay, sier han.
Hæ? Har de oppdaget at jeg er en utakknemlig kødd? At jeg er en bedrager i ørret-utrustning?
You go salmon fishing. Wait for Gordon here.
Jeg kan ikke tro det! Endelig!
Gordon lander minutter senere, og etter å ha dumpet alt ørretutstyret i en haug og utrustet meg for laks, boarder jeg helikopteret sammen med Valentin, en av guidene på utlån fra laksecampen. Hva han har gjort for å bli bannlyst til en uke med ørretfiske vet jeg ikke, men Valentin er i alle fall like glad som meg for å være på vei nedstrøms.
I det vi tar av, dulter Gordon piloten i siden med albuen og begge ler, tilsynelatende i min retning. Det slår meg at dette kanskje var planen hele tiden. Var det noensinne forventet at jeg skulle vandre og klatre for å komme meg til laksestrekka, eller var jeg en naiv, laksebesatt idiot som Gordon ville spille et puss? Det er uansett greit. Denne idioten skal fiske laks. Over de hamrende rotorene og brølet fra motoren roper Gordon:
Vi skal fiske strykene. Men jeg var nødt til å fortelle de betalende gjestene at du er en berømt fotograf fra Patagonia. Spill rollen.
Mannen fra Patagonia
Etter en kort flight legger helikopteret seg inn i en sving slik at jeg kan se rett ned i elva fra sidevinduet. Det er som om tundraen har kollapset og tvunget den brede elva inn i en en steil og smal foss omgitt av vertikale klipper. Vandringshinderet. Rett nedstrøms fossen ligger en stor tank-aktig høl mellom bratte vegger, og den speilblanke overflaten brytes av hundrevis, kanskje tusenvis, av kokende, stripende og hoppende laks. Herregud.
Valentin peker oppstemt på elva
Semga, sier han. Laks.
Gordon peker på tre skikkelser nede på steinene.
Betalende kunder, sier han.
I det helikopteret lander, kommer de tre skikkelsene mot oss og vinker. Jeg kaster opp døra, hopper ut og løper krokbøyd mens jeg knipser bilder, som en krigsfotograf fra Vietnamkrigen. Jeg er den berømte fotografen. I etterpåklokskapens lys hadde jeg nok vært hakket mer troverdig med noe annet enn et engangskamera i papp. Men man må spille de kortene man får utdelt.
Tjuvfisket laks
Gordon sier vi har dårlig tid. De betalende kundene vil snart fiske strekka igjen. Han sier også at dette er den beste hølen i hele elva og at han drar for å fiske et «dårligere strekke», mens jeg tar for meg. All fisken har samlet seg her oppe i påvente av at vannstanden synker nok til at de kan komme seg opp fossen. Nå er de fanget. Som sild i tønne. Jeg kommer til å plukke dem.
Jeg kaster med skjelvende hender og adrenalin pumpende gjennom hjertet. Lina lander, og på oppfordring fra Valentin mender jeg nedstrøms. Jeg kjenner at flua begynner å svinge. Tre store, grå skygger kommer til syne og følger linas bue. Jeg venter på hugget, men det kommer aldri. Jeg prøver å svinge flua raskere. Flere torpedoer jager, men ingen av dem tar. Jeg prøver saktere. Jeg trekker inn flua i korte drag. Jeg kaster mer oppstrøms, så nedstrøms. Bytter flue og bytter igjen. Til slutt mister fisken interesse og ignorerer presentasjonene mine fullstendig.
Jeg kan kjenne håret mitt begynne å falle av i klumper. I hodet tikker klokka og registrerer tiden som glir unna. Jeg kjenner øynene til de betalende kundene i ryggen. En svetteperle renner ned ansiktet mitt. Fra den «dårligere strekka» nedstrøms kan jeg høre Gordons stemme gjalle over bruset fra fossen:
Enda en!
Vi har en svær stein mellom oss, men foran der jeg innbiller meg at han står, hopper en stor sølvfarget fisk, og en stram flueline blinker i sollyset. Ok, nå skjønner jeg hvordan dette funker. Lurt igjen. Mer svette. Hva nå? Valentin kaster et nervøst blikk over skulderen mot de betalende kundene som heldigvis fremdeles drikker te og spiser bønnespiresandwicher. Han ser opp- og nedstrøms som en mann som kontemplerer et sprang over en åttefelts motorvei.
OK, sier han. We try one more place.
Siste minutt av siste omgang
Vi går nedstrøms der et raskt brekk forsvinner ned i en smal ravine på den andre siden. Midt i elva ligger en stor stein, og Valentin peker for å indikere at det er fiskeplassen vår. Vi begynner krysningen, og da jeg er ute til knærne, tar strømmen tak i meg. Jeg hører sprossene på vadestøvlene skli nedstrøms over glatt elvebunn. Valentin griper fatt i meg, og i en slags bjørneklem snubler vi fram til steinen. Ravinen ser ikke spesielt bra ut. For elverafting, kanskje, men fisking? Tvilsomt. Jeg kaster på tvers og steelhead-instinkter tar over. Jeg mender kraftig oppstrøms i et fåfengt forsøk på å sakke ned flua, men strømmen tar tak i snøret og drar flua rundt.
Faster, sier Valentin. Downstream mend.
Jeg nekter å tro det.
No way, mumler jeg og kan sverge på at Valentin svarer med dyp slavisk aksent:
Way.
Jeg gjør som jeg blir bedt om. Den lille flua skyter på tvers av strømmen, bryter overflaten og en plogformet bølge åpenbarer seg bak den. Og så en til. Og så tre til. Alle følger flua. Da flulelina når maksfart, akselerer den forreste bølgen og tar med hugg der ryggen går klar av overflaten. Så er fisken i lufta. Et roterende prosjektil i svart og krom. Og før kavitasjonen etter det første hoppet lukker seg, er den i lufta igjen. Fisk, flueline og backing forsvinner oppstrøms i en eksplosjon. Etter tre utras, svømmer den til slutt forbi steinen vår, og Valentin håver den. Jeg løfter fisken. Lettelse vasker over oss begge. Jeg betrakter den vakre, nesten gjennomsiktige sølvflanken med skarpe kryssformede flekker, og så er den borte. Valentin og jeg danser på steinen, og han roper:
We did it! We did it!
Jeg skulle på dette tidspunktet ønske at jeg var dypt tilfreds. At jeg har forsonet meg med verden, at jeg kan fundere litt på hellet jeg har hatt med zen buddhistisk ro. Men nei. Det jeg føler i dette øyeblikket er grådighet. Frenetisk, jeg-vil-ha-mer-fisk-nå grådighet. Før Valentin rekker å rense håven, mender jeg nedstrøms igjen. Nok en gang tar flere fisk opp jakten på flua og nok en gang tar med én med et smell. Og nok en gang, før håven er renset, har jeg på enda en.
Tiden viskes ut, til virkeligheten kryper på meg igjen. Da jeg kjører min femte fisk, en svær hake som raser ned strykene, ser jeg en mann ikledt svarte kommandoklær med en AK-47 over skulderen, betrakte oss fra den motsatte bredden.
Anti-poaching control, sier Valentin stille.
Heldigvis tjuvfisker jeg ikke. Eller vent nå..
Den beste ørretturen noensinne
Et sted over Atlanteren, klemt mellom en maisbonde fra Iowa på 150 kilo som klekker ut en bli-rik-i-en-fei, biodrivstoff-plan og en globtrottende backpacker som anser dusjing som unødvendig, rekker jeg å gruble på det som har skjedd. Kommer jeg til å reise hjem for å jobbe opp nok penger til å punge ut for en helt lovlig laksetur på egenhånd? Tvilsomt. Men var det verdt det, ville jeg ha lidt meg gjennom alt sammen på nytt for tre timer med ekstraordinært laksefiske? Antakeligvis ikke. Men si fire, og så booker jeg billetten i morgen.
Omtrent samtidig i Belfast ler en politimann med skotsk aksent hver gang han forteller historien.
Telttauet! Roper han, med lattertårer trillende nedover kinnet.
Den jævelen.
Copyright © 2009 av Dylan Tomine. Saken ble opprinnelig publisert i The Flyfish Journal, Volume 1, Issue 1.
Oversatt av: Jostein Henriksen
