I jakten på stadig mer energi forsvinner de siste områdene som er lite berørt av tekniske inngrep, skriver artikkelforfatterne.
Saker i «Motstrøms» er kronikker eller debattinnlegg. Alle meninger i teksten tilskrives forfatter, og er ikke nødvendigvis representativt for Oppstrøms-redaksjonen. Les mer her.
Vi er ikke første generasjon som forsyner oss av naturen og ønsker mer energi. Mer av det samme kan ikke være svaret på klima- og naturutfordringene. Våre veivalg er avgjørende for neste generasjons natur.
Vi behøver en ny energipolitikk
Energi er avgjørende for velferd, lys og varme i husene og styrer mye av samfunnsutviklingen. Men vi har allerede ofret to av tre store vassdrag for fornybar energi. «Det grønne skiftet» må fremover ha klar substans, der hensyn til natur og begrensinger i menneskets utfoldelse og forbruk setter rammer.
Vi kan ikke akseptere at vi sløser med krafta til å elektrifisere vekst i klima- og naturødeleggende næringer, enten det gjelder utemmet datalagringsindustri, elektrifisering av petroleumsnæring eller økt cruisetrafikk grønnvasket med strøm fra land ved havnene.
Kraftsluket truer naturen
Norge står midt i et av sine mest avgjørende naturvalg på flere tiår. I et forsøk på å bremse klimaendringene og samtidig stimulere til fortsatt økonomisk vekst, har flere turbiner og flere solparker blitt svaret. Dermed står vi i fare for å ødelegge det som ikke kan bygges opp igjen, nemlig de siste restene av sammenhengende, levende natur.
Akkurat derfor haster å få på plass forpliktende, nasjonale retningslinjer for kraftutbygging. Solceller på tak, fasader og parkeringsplasser er fornuftig arealbruk, og vi må prioritere strømforbruket. Den mest naturvennlige strømmen er den vi ikke bruker. I jakten på stadig mer energi forsvinner de siste områdene som er lite berørt av tekniske inngrep. Hyttebyer og annen uansvarlig arealbruk kommer i tillegg.
Skal vi stanse fortsatt nedgang i fugle- og dyrebestander, og tap av viktige gratistjenester fra naturen, må vi bevare det resterende og reparere ødelagt areal. Det er ikke lenger snakk om å begrense naturtapet. Å oppfylle det vi har forpliktet oss gjennom Naturavtalen, betyr å stanse krigen mot naturen.
Vindkraftsatsingen i Norge er fortsatt feilslått
Vindkraftutbygging har dokumentert alvorlige konsekvenser for norsk natur. Ifølge Miljødirektoratet står kraftutbygging, inkludert vindindustri, for om lag 55–60 prosent av nedbyggingen av inngrepsfri natur de siste årene. Dette var arealer som utgjorde noen av våre siste sammenhengende naturområder med særlig viktig naturmangfold.
Denne utviklingen kan ikke fortsette. Utbygging i uberørt natur fører til fragmentering av leveområder, tap av økologisk sammenheng og ødeleggelse av viktige leveområder for sårbare arter som villrein, jerv og snøugle. Vindkraftutbygging i slike områder bidrar til varig naturtap, og strider mot nasjonale mål om å bevare naturmangfold og redusere arealpresset.
For dette handler ikke bare om energi. Det handler om hvordan våre barn skal oppleve landet de arver. De fysiske omgivelsene rundt oss, fra skogene, myrene, kysten, er ikke tomme flater klare til å utnyttes. De er levesteder. De er hjem for truede arter, og for oss mennesker som finner ro, identitet og tilhørighet i landskapet.
Kommuner og lokalsamfunn i store dilemmaer
Presset på kommunene er stort. Økonomien er trang, og fristelsen til å takke ja til store investeringsprosjekter vokser. Men vindturbinene som reiser seg på åsene blir stående som monumenter over at lokalsamfunn ikke hadde råd til å si nei.
Når nasjonale myndigheter setter naturødeleggende mål for ytterligere fornybar kraft, øker konfliktene ute i kommunene. Lokale politikere slenges ut i voldsomme verdivalg, der truede arter og stillhet legges på vektskåla. Alt skal måles opp mot millioner på bok og kilowattimer.
Derfor må vi som samfunn velge tydelig. Vi må si ja til prioritering av strøm, energisparing og energiutvikling som utnytter allerede bygde arealer, men nei til naturødeleggende kraftanlegg i skog, myr og fjell. Skal vi lykkes med både klimamål og naturmål, må kraftutbygging i inngrepsfri natur stanses, og all videre energipolitikk bygge på prinsippet om naturens tålegrense.
