Laksesesongen 2021

Huskunstneren vår fikk sin første laks på flue da han var ti og har aldri sett seg tilbake. 2021-sesongen får ham til å se framover med uro.

Tunge skyer glir innover dalen og skjuler fjellene som kjemper seg opp i den tynne fjellufta. Med jevne mellomrom sprekker lagene, lys skjærer opp disen og gir et glimt av steinmassivene som rager 1728 meter over havet. Jeg får noen glimt av Skogshorn før hun igjen forsvinner inn i den tunge tåka. 

Det er allerede blitt august, og sesongen nærmer seg slutten. Jeg er på fjellet sammen med familien, langt unna elver og laks. Den norske sesongen er kort, og sommeren går så altfor fort. Tre måneder, før dagene på ny blir kortere, og man igjen sitter bak bindestikke med ni måneders venting foran seg i påvente av en ny sesong. Likevel er det noe annet i år. At sesongen går mot slutten er én ting. At sesongen så langt peker i den retningen vi alle frykter, er noe helt annet. 

Det begynte vel egentlig med at det ble gitt innsikt i den foreløpige oppdaterte Artdatabanken, der villaksen er innstilt på rødlista i kategorien «nær truet». Og utover i sesongen kom den ene kjensgjerningen etter den andre som tydet på at rødlistingen er berettiget.

En kavalkade av misærer

Nordland har de siste årene vist tegn til gammel storhet etter vellykkede rotenonbehandlinger og har hatt et bra innsig av laks. Men tilstanden i år har ikke vært den samme. Til tross for bra vannføring og fin temperatur nesten hele juni måned, taler statistikken for seg selv. Åpningen var fantastisk, men plutselig stoppet det opp. 

Det er ikke bare i Nordland situasjonen er begredelig. Miljødirektoratet har tatt grep, og strammer inn i både Namsen og Nordfjord. Grunnen er et bekymringsverdig lavt innsig av laks. Sesongen reduseres med to uker, og kvotene i Namsen blir strengere. Årets oppgang er under halvparten av gjennomsnittet for perioden 2016-2019. 

I Finnmark fortsetter den dårlige trenden fra de siste årene. Sesongen så langt har vært elendig. Lakselv og Alta har strammet inn kvotene, og Reisa stengte elva natt til 1.august i samråd med Miljødirektoratet. Rauma som i år åpner for alminnelig fiske, har heller ikke innfridd. Samtidig er Norskekysten invadert av pukkellaks, og den forespeilede lusetragedien på Vestlandet er og blir et faktum. 

Illustrasjonsbilde: Faksimile.

Kultur eller ukultur?

Som en slags ironisk avslutning på kavalkaden av misærer, kom det nylig en midtsesong-evaluering av Numedalslågen, elva der jeg fikk min første laks for nøyaktig 23 år siden. Miljødirektoratet har i år innført nye fiskeregler og fisketider i vassdraget. En for nedre del, og en for øvre del.

Da elvelaget utvidet sesongen på bakgrunn av fangstene så langt i år, gikk de like greit for handlingsvedtaket som også opphever alle kvoter i elva. Både for sportsfiskere og for «kultur»-fisket. I 2021, noen måneder før den atlantiske laksen høyst sannsynlig blir rødlistet. 

Helt fra jeg var med onkelen min for første gang i 1997, husker jeg de oppgitte diskusjonene rundt flåtefisket. Likevel kunne enkeltpersoner, «sportsfiskere», fylle fryseren med god samvittighet. Jeg vet at dette var andre tider, men praksisen er likevel fullt gjeldene i Lågen. Det burde vært innført sesongkvoter for lengst, helt uavhengig om sesongen utvides eller ikke, og helt uavhengig av hvilken type redskap som brukes. Det er grenser for hvor mye laks en enkelt person eller familie greier å proppe i seg i løpet av et år, og i mine øyne er det fryktelig kortsiktig å opprettholde et såkalt kulturfiske i 2021. På et eller annet tidspunkt knekker det, og da vet vi utfallet. Det er bare å se til Tana. Det handler om kultur, eller riktigere, ukultur, og kulturen i Numedalslågen henger igjen i en svunnen tid. 

Lysglimtene

På lik linje med den tunge tåka som glir forbi fjellene der jeg sitter på hytta og titter ut av stuevinduet, er det imidlertid noen lysglimt. De er ikke mange, men det er noen. Vel, lysglimt er å ta litt hardt i, for det er ikke noe hurra-sesong i Gaula og Orkla heller. Men dette er i hvert fall to elver som ser ut til å greie seg godt gjennom sesongen. På tross av en laber start i Gaula. Og det er selvfølgelig andre elver som også i år fisker bra. Samtidig skal det også nevnes at store deler av Norge har hatt tildels svært lav vannstand og høye temperaturer i vannet. Gaula så seg nødt til å stenge for tredje gang i historien, da elva var nede i 5 kubikk og nærmere 20 grader. Lavt vann og høye temperatur er ikke akkurat noen god forutsetning for å få ny laks på elva.

Det er fortsatt en tredel igjen av sesongen, og det er ingen ting jeg heller ønsker enn at vi får en gledelig overraskelse med økt vannstand, bedre temperaturer i vannet og et godt innsig av laks. I utgangspunktet liker jeg denne delen av sesongen godt. Variasjonene blir større. Det er som regel en god blanding av ny og gammel fisk, og fisketeknisk kan man være kreativ. Likevel, i år har jeg en uro i kroppen. Det er som jeg skimter en ende i det fjerne. Og det skremmer meg.

Naturlige sykluser eller noe annet?

Nå, mer enn noensinne, er det viktigere sportsfiskere står sammen. At vi snakker med én stemme. Pukkelaksinvasjonen blir tatt hånd om av frivillige fiskere som jobber døgnet rundt for å prøve å minimere skadene, og skal oppdrettsnæringen femdobles innen 2030 uten å løse de enorme problemene de allerede har er vi sjanseløse. Skal villaksen i Norge ha en fremtid trengs det handling, ikke ord

Vi har alltid hatt naturlige variasjoner i oppgangen av laks. Og sånn vil det også fortsette å være. Likevel er jeg temmelig sikker på at årets dårlige oppgang ikke skyldes naturlige sykluser. Det er som sagt for mange faktorer som spiller inn, og om det så er et dårligere år i år, blir det i hvert fall ikke bedre av alle de andre menneskelige påvirkningene. Og når det nå skjer i så forskjellige geografiske områder, er det liten tvil om hvor problemet ligger. I havet. Likevel er det fortsatt en god del igjen av sesongen, og ingen ting hadde vært mer gledelig enn om økt vannføring i elvene hadde ført til en god avslutning på sesongen. La oss krysse fingrene, stå sammen og gjøre det vi kan for å kjempe for at villaksen skal ha en fremtid også for de neste generasjonene.


Denne saken er en del av høstens nettsatsing. Grundig journalistikk om villaksen er viktigere enn noen sinne. Vil du støtte arbeidet vårt, kan du tegne abonnement her.

Min handlekurv Close (×)

Handlekurven din er tom
Bla gjennom sortimentet