Imitasjonsfiske med mygglarver: Å lure de største med det aller minste

Dette er første del av «Liums nåløye» - en spalte for den som liker å tilnærme seg både fluebinding og selve imitasjonsfisket med en liten dose vitenskap og biologi.

Hvordan bør man tenke som imitasjonsfluefisker hvis man skal lure ordentlig stor ørret og røye med små mygglarver?

I norsk sammenheng er det nok ikke en overdrivelse å si at fluefiske med imitasjonsfiske med mygglarver er sterkt undervurdert, og her skal jeg blant annet peke på hvorfor.

Habitatet til mygglarver er vesentlig for fluefiskeren

Mygglarver er et vidt begrep, og bare i Norge omfatter dette 5 300 arter fordelt på 106 familierarter som er underlagt Diptera-ordenen (tovinger).

I områder med oksygenfattige forhold på bunnen og mye finsediment, mudder og planterester, kan knallrøde mygglarver være svært tallrike. Aller helst lever de livet sitt i skjul nede i myk bunn, eller gjemt blant mose og planterester.

Ved rask økning i vannføring kan larvene miste taket og drive hjelpeløse med strømmen i hopetall. Et visst drift av disse vil helt sikkert også forekomme ved normalvannføring, for flua fungerer definitivt godt da også.

Ingen rakettforskning å fiske mygglarver riktig

Mygglarven er en vanvittig simpel flue, men det er faktisk en imitasjon. Mange imitasjoner av mygglarver gjøres enda enklere og mer naturtro, med kun tynn rød kropp. Jeg tror derimot ikke at det skader med litt mer liv i fremre del av flua. Drypp gjerne en liten dråpe superlim på wire-kroppen, så har du en flue som aldri går i stykker.

(saken fortsetter med både bindebeskrivelse og steg for steg-bilder)