Den norske vinteren ligger over landet og det er langt frem til vårløsningen. Andreas sender meg en SMS samtidig som jeg sender ham en. Det er en fredagskveld i januar, vi pleier å snakkes da. Vi blir enige om å møtes neste kveld, kjøpe tortillachips, sette sammen noen stenger og ta et glass. Voksne gutter som møtes for å leke. Vi liker å dele historier om utstyr og insekter. Har jeg forresten fortalt om den gangen jeg så en marginata bli slått i bakken av et haglkorn? Det er ikke sikkert det kommer en ny vår, så la oss ikke utsette dette lenger.
Jeg har aldri presset mine splitcanestenger på Andreas, men alltid vært smigret over hans entusiasme. Det faktum at det er mulig å bygge fantastiske fluestenger så og si på gutterommet, er det morsomme. For ikke å snakke om materialet de er bygget av. Andreas falt for den sta tålmodigheten min, og evnen til å ikke ta lett på detaljer. Det viste seg at vi var ganske like. Vi har holdt samtaler hvor jeg har følt at jeg har snakket med en utdannet utgave av meg selv.