Hvordan vet man hvilken stang man skal fiske med?

Geir prøver å finne ut hva den originale stangbyggeren prøver å si. // Foto: Jørn H. Moen

Den norske vinteren ligger over landet og det er langt frem til vårløsningen. Andreas sender meg en SMS samtidig som jeg sender ham en. Det er en fredagskveld i januar, vi pleier å snakkes da. Vi blir enige om å møtes neste kveld, kjøpe tortillachips, sette sammen noen stenger og ta et glass. Voksne gutter som møtes for å leke. Vi liker å dele historier om utstyr og insekter. Har jeg forresten fortalt om den gangen jeg så en marginata bli slått i bakken av et haglkorn? Det er ikke sikkert det kommer en ny vår, så la oss ikke utsette dette lenger.

Jeg har aldri presset mine splitcanestenger på Andreas, men alltid vært smigret over hans entusiasme. Det faktum at det er mulig å bygge fantastiske fluestenger så og si på gutterommet, er det morsomme. For ikke å snakke om materialet de er bygget av. Andreas falt for den sta tålmodigheten min, og evnen til å ikke ta lett på detaljer. Det viste seg at vi var ganske like. Vi har holdt samtaler hvor jeg har følt at jeg har snakket med en utdannet utgave av meg selv.

Foto: Jørn H. Moen

Vi fjerner duken og legger utvalgte stenger på rekke. Andreas eier en pen samling Sage og Thomas & Thomas, men også én og annen raritet. Mine stenger er lyse som tørt gress og honning, mens hans er svarte i bunn med skinn av grønt, blått eller brunt. Der ligger de, langt fra vannet, men klare til å jobbe. Vi tar ett skritt tilbake og betrakter arbeidslaget. Så mye kraft og ynde samlet på ett spisebord.

Vi pusler rundt, sorterer og vifter. Det foregår uten snøre, så vi regner ikke testen som vitenskapelig korrekt, men vi er kyndige kastere og uttaler oss med tyngde. Det vi mangler av kriterier, dikter vi opp. Her er en favoritt, min Tom Morgan 76. Den vil jeg, etter to fiskesesonger, betegne som villig i tuppen med krefter nederst. De ligger klare rundt 14 meter, opplagt progressiv. Todelt femmer på syv og en halv fot. Håndlaget av bambus fra gamle Kina. «Lukk øynene og rekk frem armen, prøv denne Andreas». Han får den i hånda og lar den gynge midt i stuerommet. Jeg ser at han konsentrerer seg, lar den akselerere og bråstoppe, gir den i fantasien snøre og vann. «Hvilken stang er det? Den har jo ingen tupp, bare et diffust midtparti. Ikke vondt ment. Den blir så utydelig når jeg ikke ser noe. Den virker sterk, men det er umulig å si hvor lang den er. Er det en av mine? Hva er det? Kan jeg lukke opp øynene?»

Hva er det vi oppdager? Med øynene lukket fremstår de dype og rare aksjonene som sympatiske og interessante.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.