Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Flere norske bestander av den atlantiske laksen (Salmo salar) er allerede utryddet. Mange er truet, og forskere er pessimistiske til artens overlevelse // Foto: Joakim Andreassen.

Her er den egentlige grunnen til å redde arter: Vi trenger ikke dem. De trenger oss.

Miljøforkjempere sier at mennesker må redde arter for å redde oss selv. Sannheten er at vi kan overleve uten ville arter – Men de kan ikke overleve uten oss, og de moralske argumentene for å beskytte dem og skjønnheten de representerer, er altoverskyggende.

Jeg var nylig på en utstilling om store kattedyr. Et skilt med en vakker jaguar stilte spørsmålet: “Hvorfor skal vi bry oss om ville kattedyr”? Svaret var: “Å beskytte store kattedyr er å beskytte oss selv.”

Er det virkelig sant? Påstanden innebærer at store kattedyr sliter fordi “vi” ikke vet vårt eget beste. Og hvis det skulle vise seg at vi egentlig ikke trenger jaguarer, har de da mistet sin eksistensberettigelse?

I tiår har naturvernere prøvd å gjenta en vaklende appell til egeninteresse: Ideen om at mennesker trenger vill natur, trenger ville dyr, trenger artene som har havnet på rødlistene. «Hvis de dør ut, vil vi følge etter», er refrenget. Problemet er at det ikke er sant.

Om forfatteren
Oppstrøms oversetter utvalgte artikler og essays av noen av de aller beste internasjonale fluefiske- og naturskribentene. Denne gangen har turen kommet til Carl Safina som er økolog og MacArthur Fellow. Han har et “endowed chair”-professorat i natur og humaniora ved Stony Brook University i New York, og er grunnleggeren av den ideelle stiftelsen The Safina Center. Carl Safina har skrevet en rekke bøker om menneskers forhold til natur og jobber for tiden på boka Becoming Wild, som handler om kulturer blant ville dyr. Han bor i Montauk i New York.

Vi utryddet det amerikanske kontinentets mest tallrike fugl – vandreduen. Vi stod bak en funksjonell utryddelse av det mest tallrike store pattedyret – den amerikanske bisonen. I prosessen sikret vi landbruk og beitelandskaper fra kyst til kyst. Er det noen som savner eskimospoven? Er det i det hele tatt noen som lenger husker at den eksisterte, at enorme migrerende flokker hang som skodde over prærien som også har forsvunnet? Alt dette er for lengst historie.

Milliarder av mennesker vil ha nøyaktig det du og jeg fikk i byttehandelen: Helse, velstand og utdanning. Vi lever liv de fleste mennesker på jorda drømmer om. Myndigheter, institusjoner og folk flest har heiet fram nøyaktig den samme materielle ekspansjonen som har kostet enkelte arter (og urfolk) alt. Arter er ikke utrydningstruet fordi de sitter i samme båt som oss. Snarere tvert imot. Det som har vært destruktivt for artene, har samtidig vært selve motoren i den eksplosive sivilisasjonsveksten og helt sentralt i å opprettholde både menneskepopulasjoner og teknologi. Vi har ofret arter på vei mot menneskehetens tilsynelatende eneste tre mål: større, raskere og mer. Å drive den menneskelige maskinen framover har medført å feie andre arter av banen. Folk bosetter seg tett, på steder rensket for ville arter og vakker natur. Menneskeheten har blomstret gjennom naturødeleggelse. Dyr og åpne landskap har blitt erstattet med industrielle gårdsbruk, fotballbaner, kjøpesentre og bensinstasjoner. Hvordan skal det å redde én truet dyreart, på vei etter artene som forsvant for å gi oss joggesko og fastfood, handle om å redde oss selv? Historien om at “vi” trenger jaguarer for å “beskytte oss selv” er umulig å selge. Faktum er at vi ikke trenger dem.

Ingen enkelt art har forsvunnet og vært til nevneverdig bryderi for sivilisasjonen, ingen art har vært uunnværlig. Få arters utryddelse blir i det hele tatt lagt merke til av andre enn en liten kjerne av naturvernere og forskere. Ville skapninger er så ubetydelige for det moderne samfunnet, at artsutryddelse aldri vil være høyt på den offentlige agendaen. Jeg kan ikke komme på én vill art som skulle bli utryddet og påvirke oss i vesentlig grad (du fungerer fint uten tilgang til elefanter, men legger du igjen telefonen din hjemme, innebærer det et lite helvete). Jeg kan derimot uten anstrengelse ramse opp en rekke arter – fra tigere til mygg – vi har anstrengt oss iherdig for å utslette. Utslettelse faller naturlig for Homo sapiens. Koeksistens er ikke vår sterke side.

Lundefuglen (Fratercula arctica) i Norge er rødlistet og karakterisert som sårbar (VU). // Foto: Magnus Askeland

Jeg har med egne øyne sett elefanter fungere som økosystemingeniører og påvirke samtlige dyr på den afrikanske savannen. Allikevel betyr det lite for mennesker som forvandler bushlandskap til sårbare selvbergingshager, eller for den saks skyld til store kommersielle farmer som dyrker blomster tiltenkt vaser på europeiske bord. Hva er favorittarten din? Gorillaer? Spermhvaler? Hyasintra-papegøyer? Karner blå-sommerfugler? Milliarder av mennesker ofrer dem aldri en tanke.

Bare en bitteliten minoritet av mennesker jobber med ville skapninger. Økologer, konserveringsbiologer, restaureringsøkologer, falkejegere eller til og med fiskere (jeg har merkelig nok, men ikke tilfeldigvis, vært alle disse tingene). Dyr og planter må tilpasse seg eller forsvinne. I de fleste land er ville dyrs døde skrotter deres mest verdifulle “bidrag”. Mange sentrale amerikanske tresorter er allerede helt eller i alle fall nesten borte (kvitalm, amerika-kastanjen og kanada-hemlokk for eksempel). Nå forsvinner asketrær, og menneskets primære bekymring er hva vi skal lage balltrær av i framtiden.

Jeg skal være tydelig: Situasjonen er katastrofal.

Den menneskelige maskinen kan pløye seg gjennom neshorn, papegøyer, elefanter, løver og aper og bare såvidt merke det.

Det er selvfølgelig sant at noe som ødelegger naturen som helhet – degradering av land og jord, forurensing av luft og vann – i det lange løp vil være katastrofalt for mennesket. En kollaps av levende organismer vil innebære en global økonomisk kollaps, og mye tyder på at det er dit vi er på vei. Men det er langt til “det lange løp”. “Det lange løp” er antakeligvis langt forbi punktet der vi mister store ville dyr, ville landskap, marine habitater og andre vakre levende ting.

Den menneskelige maskinen kan pløye seg gjennom neshorn, papegøyer, elefanter, løver og aper og bare såvidt merke det. Alle de mest karismatiske artene er på et historisk bunnpunkt, mennesket er på sitt historiske toppunkt, og de to kjensgjerningene er to sider av samme mynt. Å hevde at mennesker er avhengige av vill natur høres fint ut, men avhengigheten ble i realiteten brutt, og ikke på en spesiell fin måte, for mange generasjoner siden. Det vi er avhengige av i dag, er landbruk, hogst, utvinning og gruvedrift.

Mange nordmenn vil rydde unna brunbjørnen (Ursus arctos). Arten er karakterisert som sterkt truet (EN). // Foto: Magnus Askeland

Vi blir kanskje tvunget til å ta et oppgjør med oss selv den dagen jorda er utarmet, planeten er overopphetet og tom for ferskvann. Du ser konturene av det i dag. Men selv de siste åras orkaner og skogbranner, som har etterlatt seg hele samfunn øde, har ikke overbevist fornekterne. I USA er myndighetenes avsmak for levende steder og arter verre enn noensinne. Folkehelseeffekter av miljøskader blir mottatt med irritasjon. Og dereguleringen som pågår, møter liten motstand. Folk flest er rett og slett ikke berørt. Det aller meste av den ville naturen kan antakeligvis bli borte, før menneskerasen vil befinne seg på et eksistensielt stup.

Mennesker trenger ikke stort flere naturtjenester enn det vi får fra noen nedbrytende bakterier, pollinerende insekter, planteplankton i havet og ikke-levende ting som vann og atmosfære. Kanskje vi til slutt klarer å forenkle verden til det helt essensielle, og samtidig brødfø ytterligere milliarder av mennesker. Kanskje en slik forenkling er den eneste måten vi kan klare det på.

For en sørgelig verden det vil være, den dagen alt vi sitter igjen med er det mennesker trenger.

For en sørgelig verden det vil være, den dagen alt vi sitter igjen med, er det mennesker trenger. Og tanken illustrerer at menneskelige behov er et dårlig mål på levende veseners eksistens. I det du ber levende skapninger om å rettferdiggjøre sin egen tilværelse i lys av menneskelige behov har de tapt.

I hvilket mistrøstig landskap etterlater dette oss? Loven som har blitt kalt artskonserveringens gullstandard, den amerikanske Endangered Species Act (ESA), er ikke engang interessert i arter før de isolert sett er i alvorlig uføre. Da setter den et bunnivå og anser et eksistensminimum som suksess. En klokere lov ville siktet på et ambisiøst tak av sterke, motstandsdyktige populasjoner, over enorme, intakte utstrekninger av levende landskap og produktive marine økosystemer.

Allikevel, loven fungerer når den blir håndhevet med gode hensikter. Den fungerer på grunn av noe mange naturvernere har glemt, noe de fleste aldri tenker på og noe politikere aldri vil forstå: Den fungerer fordi den ikke avkrever arter en nytteverdi, hensikt eller pengeverdi. ESA forutsetter ikke at vi trenger artene. Den stadfester at vi truer dem.

Polarhare (Lepus arcticus) er truet av habitatstap i de sørlige deler av områdene der den hører hjemme. // Foto: Magnus Askeland

Loven åpner slik: «Kongressen har funnet og erklært at flere arter av fisk, landdyr og planter i USA er utryddet som følge av økonomisk vekst.» Den sier videre at restaureringsplaner skal «prioritere arter som er eller kan havne i konflikt med bygging, andre utviklingsprosjekter eller annen økonomisk aktivitet».

Allikevel prosederer mange naturvernere en syltynn sak på at vi trenger de utrydningstruede artene. Og fordi premisset er feil, ender det hele opp som en kontraproduktiv appell til folk som aldri kommer til å bry seg. “Bevis at jeg trenger en utrydningstruet snegle eller hval”. Det klarer vi ikke.

Heldigvis trenger vi ikke bevise det. Denne debatten ble lagt død for mange tiår siden, av kongressen på vegne av alle amerikanere, for å ivareta det du og jeg bryr oss om. ESA hevder ikke at vår eksistens avhenger av ville arters eksistens. Den sier at vi er et folk som ikke lar arter dø ut. At dette er hvem vi er. Loven handler ikke om praktiske hensyn, den handler om moral. De moralske implikasjonene av å ivareta eller å miste en art er allerede allment akseptert – å miste en art er ille. Ved å prøve å vise hvordan naturen kan og bør tjene oss, risikerer naturvernere og andre som er glade i natur å rokke ved den aksepten. Loven sier at det er vi som skal tjene naturen. Og det er nok.

Vi tjener penger på oljepalmer, ikke på orangutanger. Vi er ikke avhengige av orangutanger for vår egen skyld. Orangutangene er avhengige av oss.

Lover er allikevel bare så robuste som støtten de til enhver tid har. Naturvernere bør ikke bare minne seg selv om at lovens føringer er basert på et moralsk prinsipp. De må fortsette å kjempe for det samme moralske prinsippet. Når folk spør hva artene skal være gode for, må naturvernet komme opp med et bedre svar enn egeninteresse. Egeninteressen har allerede fått sitt, og naturen har tapt. Vi tjener penger på oljepalmer, ikke på orangutanger. Vi er ikke avhengige av orangutanger for vår egen skyld. Orangutangene er avhengige av oss.

Så hva er det mest effektive argumentet for livet på jorda?

Mennesket har ansett seg selv som den mest moralske av alle arter. Og en moralsk art har moralske forpliktelser. På tross av kapitalismens vektlegging av egeninteresse, insisterer religioner på ideen om rett og galt. Og kanskje er det eneste som kan få en sosial art som oss til å stå imot ren egeninteresse moralsk overbevisning. Det religioner imidlertid har unngått, eller til og med foraktet, er å se den fysiske verdenen som noe hellig. Men når astrobiologer ikke finner spor av liv i resten av galaksen, burde ikke livet, i kraft av å være sjeldent eller til og med unikt, gjøre jorda til et hellig sted? Universets mening oppstår her, på jorda, fordi dette er den eneste levende planeten.

Fjellvåkbestanden (Buteo lagopus) varierer ut fra antall smågnagere, som igjen påvirkes av klimaendringer. // Foto: Magnus Askeland

Vill natur er kanskje ikke en betingelse for menneskets overlevelse, men den er en betingelse for menneskets verdighet. Noen av jordas minst levelige områder er steder der naturen er utslettet. Man kan fratas verdighet på mange måter, blant annet av undertrykkende regimer. Undertrykkende omgivelser kan imidlertid være nok.

Glem utrydningstruede arter, og se det større bildet. En overveldende rikdom av arter, av ville ting på ville steder, er det som gjør jorda vakker. Og her er en sannhet: Ville ting både skaper og bebor klodens gjenværende vakre steder. Når ville dyr forsvinner, er det verdens skjønnhet som forsvinner. I det vi vinner krigen mot naturen, på jakt etter akselererende materiell velstand, taper vi samtidig skjønnheten som gjør livet verdt å leve.

Dette er ikke trivielt. Det er det viktigste i verden.

Økologi – levende forhold og avhengigheter – er kanskje det eneste konseptet med vid nok horisont til å kunne romme en framtid som er verdt å leve i. Og økologi oppsummeres kanskje best veldig enkelt: naturlig skjønnhet. Alle sansene vi har, forteller oss om noe er bra eller dårlig. Luktesansen vår er utviklet slik at ting som er bra for, oss lukter godt, og ting som er dårlige, lukter vondt. Hjernen vår har utviklet egenskapen til å kombinere sansene, slik at vi kan kjenne igjen hva som er godt i verden. Og mer enn noe annet karakteriseres det gode av å være vakkert.

Skjønnhet er i realiteten en enkel lakmustest for om ting betyr noe.

Når det vakre forsvinner, blir vi mindre menneskelige i det lange løp. Og akkurat nå befinner vi oss et sted i det lange løp. Skjønnhet er det ene kriteriet som best fanger våre dypeste bekymringer og mest inntrengende håp. Skjønnhet omfatter den framtidige eksistensen av frittlevende ting, tilpasning og menneskets verdighet. Skjønnhet er i realiteten en enkel lakmustest for om ting betyr noe.

Hvis et framtidig oppgjør venter menneskeheten, så vil det komme fordi vi ba livet på jorda om å bevise sin egen verdi målt opp mot stadig mer mais og flere tilbudskampanjer, men aldri hørte det egentlige svaret. Det vil komme fordi vi ikke så vår egen planets mirakler som noe hellig.

Norge er et av landene i Europa som er dårligst til å ta vare på den kritisk truede (CR) ulven (Canis lupus). // Foto: Magnus Askeland

Utrydningstruede arter og ville ting i de gjenværende ville stedene er avhengige av at vi tar vare på dem. Ikke av egeninteresse, men av allmenninteresse, på vegne av dem, på vegne av alt og alle som ikke er oss, på vegne av skjønnhet og alt det innebærer. Når vi av gammel vane henfaller til det praktiske, er argumentet vi aldri må glemme, argumentet som oftest bør gjentas dette: Vi lever i et hellig mirakel. Og vi må handle deretter.

I mellomtiden går noen ting rette veien. I løpet av de siste ukene har den utrydningstruede kirtland-sangeren blitt tatt av rødlista. Ikke fordi vi trengte dem. Det skjedde fordi ESA har bestemt av vi skal hjelpe arter når de trenger oss. Ifølge U.S. Fish and Wildlife Service, skyldes suksessen at kirtland-sangeren har vært gjenstand for aktiv forvaltning de siste femti årene. Før ESA ble vedtatt, var bestanden nede i 200 hanner. Nå er bestanden mer enn tidoblet. Ikke fordi vi trengte kirtland-sangeren, men fordi vi forsto at kirtland-sangeren trengte oss. Vi forsto det moralske ansvaret og forpliktelsen vi hadde til å beholde en bitteliten fugl sammen med oss på denne kloden. Mange ville sikkert si at sangeren ikke betyr noe. Men de som vant kampen på vegne av fuglen, var mennesker som argumenterte og handlet på bakgrunn av at vi betydde noe for sangeren. Noe annet hadde aldri ført fram.

© Carl Safina 2019


Oversatt av Jostein Henriksen

Flere historier
Stanko: Effektivt lokkemiddel for glupsk ørret