Det som faktisk skjer når et stort konsern har bestemt seg for å bygge en vindmøllepark i naturområder som eies av mennesker som ikke vil at dette skal skje.
I Setesdal har jeg to ørretvann og flere mindre tjern. For fire år siden ble det satt ut yngel. Nå får vi halvkilos fisk i fin kondisjon. Maur har vist seg effektivt. Ørreten er kresen og vanskelig å lure, vannene er grunne og fulle av diverse insekter. På 90-tallet satte vi ut kanadisk bekkerøye. Røya skulle visstnok ikke være i stand til å formere seg, men har likevel etablert seg i et av vannene. Tilsynelatende har vi skapt et lite fluefiskeeldorado.
UFred. Olsen
Men mørke skyer har trukket inn fra øst og heter Fred. Olsen Renewables. En gruppe grunneiere, meg selv inkludert, er tilbudt årlige summer mot at det opprettes en såkalt «vindmøllepark» på eiendommene våre. De av oss som ikke aksepterer planene, kan ikke gjøre så mye, får vi forklart. Lov- og regelverket som gjennom år er utviklet for å beskytte områder med status som landbruks-, natur- og friluftsområder forvaltet etter plan- og bygningsloven gir ingen beskyttelse lenger. For NVE har av sentrale myndigheter fått i hende paragrafer som trumfer all annen lovgivning. En aktør med nok kapital i ryggen til å gi en håndfull grunneiere med tilstrekkelig areal «et tilbud de ikke kan si nei til» er nok. En eventuell konsesjonssøknad påklages, men klageinstans er NVEs eget sektordepartementet, Olje- og Energidepartementet.
Det blir flere møter med Fred. Olsen. Kart over vindturbiner og «kompensasjonsområder» presenteres. Fred. Olsens soldater har valgt å konsentrere seg om noen få, store grunneiere når informasjon om prosjektet skal formidles. Etter hvert som planene blir kjent lokalt dukker det opp flere grunneiere og hytteeiere innenfor «parkens» område. På møtene blir inngrepene bagatellisert. I en e-post fra en av soldatene får jeg forklart at «bare 1-2 prosent av arealet berøres av inngrepet». Men ingen av Fred. Olsens representanter har noen gang vært på befaring i området får vi vite. For den som kjenner det kuperte landskapet er det vanskelig å forstå at det er mulig å sprenge bort så mye fjell eller finne nok fyllmasse til å lage en infrastruktur som kan få de planlagte installasjonene på plass.
«Takk for et hyggelig og konstruktivt møte»
Ny e-post fra Fred. Olsen følger, og innledes med «Takk for et hyggelig og konstruktivt møte». En pussig formulering, vel vitende som avsenderen er om at mange ikke ønsker generasjoners rekreasjonsområder erstattet av et industrianlegg. Enda en e-post, grunneierne anmodes om å svare ja eller nei til å bli med på videre forhandlinger. Fred. Olsen vil betale advokatutgifter for de som svarer ja, og de kan til og med velge sin egen advokat. Senere får vi etter gjentatte oppfordringer vite resultatet av avstemningen. Bare fire stemmer for, mens 26 er imot. Gjennom en finurlig rokering av turbiner, kompensasjonsområder, lovnader om årlige summer, millionbeløp som nevnes uten at noe er offentlig, har altså Fred. Olsen sikret seg støtte fra fire grunneiere som representerer 53 prosent av arealet.
Konsekvensene av aktiviteten til selskapet de lokale har døpt UFred Olsen, kommer utover våren for en dag. Tidlig i prosessen kunne observante ansatte i kommuneadministrasjonen observere Fred. Olsens soldater på ordførerens kontor. Det skrives i lokale og regionale aviser, det postes på sosiale medier. En journalist klager over at det er vanskelig å finne noen som vil stå fram i avisa og støtte planene til utbyggerne. Det hele kulminerer i et folkemøte som samlet 500 deltagere (i en kommune på vel 3000 innbyggere!). Med et nært forestående kommunevalg, har samtlige kommunestyrerepresentanter i Evje og Hornnes kommune stemt mot UFreds planer om å gjøre store deler av kommunenes rekreasjonsarealer til industriområder.
Posisjoner venter den som er villig til å gå langt nok
I møtet med UFred Olsen, har jeg stilt meg spørsmålet om hvordan det hele kunne skje. Over store deler av landet. Mange faktorer på ulike geografiske nivåer er involvert. Noe av svaret finnes trolig i miljøbevegelsen selv. For eksempel ved å studere karriereløpet til personer som Kari Elisabeth Kaski, profilert SV- politiker og tidligere politisk leder for ZERO, den landbaserte turbinindustriens fremste lobbyist. Vår neste klima og miljøminister?
Eller Ane Hansdatter Kismul, tidligere leder av Natur og Ungdom, senere generalsekretær i Norsk Vindkraftforening og statssekretær i OED under Ola Borten Moe, den politiker som til nå har utferdiget flest vindkraftkonsesjoner i Norge. Som en tidligere helseminister forklarte, uansett hvor mye midler han ville bevilge til eldreomsorgen, var det alltid en som ville gi mer. For posisjoner kan vente den som er villig til å gå langt nok for en god sak. For eksempel gjennom å fronte en idé om at klimakrisen kan forebygges med norsk natur som innsats. I siste nummer av medlemsbladet til Naturvernforbundet, organisasjonen som er Norges fremste forsvarer av naturen, finner vi på side 64 (nr.1/19) en annonse prydet av oljerigger, supplyskip og – vindturbiner – rykket inn av Fred. Olsen.
Normative forskningsagendaer
CICERO og dets leder Kristin Halvorsen er navn som klinger godt når miljøspørsmål er på agendaen. I instituttets portefølje finner vi prosjektet «WinWind». Norske forskere deltar i et internasjonalt prosjekt og skal med midler fra NVE og det europeiske forskingsfondet Horizon 2020 finne ut hva som er «drivere og barrièrer for sosial aksept av vindkraft».
Denne svært normative forskningsagendaen blir understreket i et intervju TV2 har publisert med Glen Peters, forskningsdirektør ved CICERO, som mener vindparker i urørt norsk natur er noe vi «må gjøre»: – Hva vil du ha? Er du bekymret for at du får vondt i øynene av å se på vindturbiner – eller er du bekymret for å dø tidlig på grunn av lokal forurensning eller ekstreme værforhold?
Direktørens kobling mellom tidlige dødsfall og turbiner i norsk urørt natur ville neppe funnet nåde blant fagfeller i et vitenskapelig tidsskrift. Uttalelsene fra vitenskapens representant er heller ikke egnet til gi instituttet kredibilitet som kan vinne skeptikere for klimasaken. Og de ville neppe blitt bifalt av orrfuglene, som de siste 40 årene (og sikkert lenge før det) har hatt sine spillplasser akkurat der på åsryggene Fred. Olsen nå vil sette opp turbiner. Åsryggene i ‘parkområdet’ er omkranset av et bjørkebelte, orrfuglens matfat om vinteren. Kan de ikke bare flytte til neste åsrygg? Nei, for der har Fred. Olsen også planer. Og for den neste, så langt øyet rekker faktisk.
Tilbake til ørretvannene
Tilbake til ørretvannene, der får vi ikke lenger lov til å sette ut bekkerøye. Fylkesmannen er delegert ansvaret for forvaltning av naturmangfoldloven. Vi kan søke om å sette ut fisk, men den aktuelle arten må være stedegen. Det er nok like greit, for jeg kan bekrefte at ørreten blir større og har bedre kondisjon enn røya. Og stedegen ørret får vi fra et lokalt kultiveringsanlegg med en interessant bakgrunn. I 1972 ble utbygger av Otravassdraget pålagt å sette ut fisk for å kompensere for tapte gyte – og oppvekstområder. I dag har anlegget to fast ansatte og er forpliktet til å sette ut 100 000 blekeyngel i året, arten som er unik for Byglandfjorden, i tillegg til å produsere stedegen ørret.
Naturmangfoldlovens intensjoner og prinsippet om utbyggers plikt til å kompensere står i grell kontrast til turbinindustriens planer for store deler av Norsk natur. Klimaargumentet må trumfe naturen, hevder turbinindustrien. Denne posisjonen støttes av CICERO, Bellona og Zero. Mer kan vi kanskje ikke vente av organisasjoner med betydelige økonomiske bindinger til turbinindustrien. Men jeg nekter å tro at dette gjelder alle som er engasjert i klimaspørsmål. Krefter som arbeider med å forebygge klimaendringer og begrense reduksjoner i naturmangfoldet bør heller gjøre felles sak og finne andre løsninger enn det turbinindustrien kan tilby.