Gamle fluer justeres og presenteres på So-Me som en nyskapning. Hvorfor?
Saker i «Motstrøms» er kronikker eller debattinnlegg. Alle meninger i teksten tilskrives forfatter, og er ikke nødvendigvis representativt for Oppstrøms-redaksjonen. Ønsker du å skrive et motinnlegg? Les mer her.
Da jeg startet med fluebinding i romjulen 2019, hadde jeg et mål for øye: å binde noen få fluer til eget bruk. Jeg hadde en klar visjon om hva slags fluer det skulle bli. Shuttlecock-klekkere og andre enkle mønstre. Bread and butter-fluer. Veletablerte og velprøvde, fluer som funker uten altfor mye mikkmakk.
Jakten førte meg til internettets dype avkroker. Men som autorisert helsepersonell i spesialisthelsetjenesten har jeg lært én viktig ting; selvdiagnostisering via Google er utelukkende for folk med litt medisinskfaglig kompetanse i bunn. Jeg manglet det essensielle i fluebinding, nemlig kompetansen.
De hviskende stemmene
I avkrokene fant jeg også tips. Tips om det aller meste egentlig, men mest av alt tips til hvordan jeg kunne gjøre fluebindingen min bedre. Ulike basismønstre og nettopp det jeg søkte etter; bread and butter. Jeg ble fortalt hva som funket og hvor viktig det var å starte med etablerte mønstre som var enkle å binde med høy anti kjevelåsfaktor. Dette var ekvivalenten til det salt gjør med mat.
Jeg hamstret materialer, fylte handlekurver og var mildt sagt investert. Jeg hadde allerede opprettet en Instagram-konto for å se, lære, dele og bli inspirert av alle de flinke der ute. Bli verdensvant fra bukselomma. Fluebinding og fluefiske ble møysommelig destillert ned i feeden. Blasfemisk innhold med sluk og spinnerfiske ble utradert. Gamle Johansen var slutt.
Vekk med alt som ikke var essensielt. Aldri har kvinner i undertøy blitt avvist så iskaldt som da. De betød ingenting.
Fridykking i Instagram
Etter alt var handlet inn og Instagram-feeden var ryddig som en nonnes samvittighet, begynte jeg å binde. Fluene sprutet ut av stikka. Den ene mer ukristelig enn den andre. Jeg jobbet nøye med proporsjoner, fasong, materialer og så på bilder eller videoer jeg hadde funnet i internettets kjeller.
Jeg begynte også å bruke mye tid på å se andres fluer på Instagram og hvordan de ulike binderne der ute gjorde det. Mønstrene haglet inn i feeden og jeg bandt på.
Ettersom tiden gikk og fluene ble bundet, gjorde jeg nye observasjoner fra ulike sosiale medier. Noen brukte ulike materialer enn andre. Noen valgte buet fremfor rett krok, noen valgte store krokgap fremfor litt grunnere, og noen brukte enklere materialer fremfor mer avanserte. Det var rett og slett en salig haug med fluer som på mange måter var like. Det var små justeringer og generelt lite innovativt, sånn rent teknisk og funksjonelt.
Nytt navn – samme flue
Hvis det var en ting jeg dro ut av det ovenfornevnte, så var det at fluebindere generelt er ekstremt glad i varianter av allerede etablerte mønstre. Og dette er jo forståelig. Hvorfor finne opp kebaben på nytt? Hjortehår byttes med CDC, superfine med harehøre-dubbing. Bakkropp endres fra dubbing til quill and so on. En sjelden gang har noen gjort såpass radikale endringer at det kan regnes som et nytt mønster. Det er riktignok sjelden vare. I all hovedsak er det varianter av en variant noen en gang så. Så små justeringer at det umulig fortjener å bli ansett som et eget mønster.
Likevel har folk et åpenbart behov for å etablere et mønster som sitt eget. Navngi en flue. Det virker på meg som det har gått inflasjon i å ønske sitt eget navn på et mønster.
«Ballongpuppa», «Smulteringcaddis», «Pappa-klekker’n», «Flatmyggen» eller andre spennende navn florerer. Jeg fant riktignok på disse akkurat nå, men de illustrerer poenget fint. Det er som om vi har fått aversjon mot å si «her er en slags mygg» eller «her er en daddy». Hos altfor mange er det så ekstremt nødvendig med navn. Hvorfor er det slik?
Jeg er usikker på om det dreier seg om en navlebeskuende greie. Kan det dreie seg om en slags urholdning? At «jeg har skapt noe» som må deles? Eller dreier det seg om en praktisk tilnærming? At det er lettere å referere til en bestemt flue ved å bruke navn? Er det et narsissistisk ønske om anerkjennelse for noe man har «laget», til tross for at det er å anse som blåkopi av et annet mønster med litt andre materialer?
Rake pucker
Sannheten, og kanskje konklusjonen, er at jeg ikke vet. Jeg har faktisk ikke peiling.
Men jeg vet at det er irriterende å se noen binde en flue med litt andre materialer enn i originalen og deretter sette sitt eget navn på verket. En ting er om det er for ens egen skyld, når man sitter elvelangs eller ved tjernet, men når man legger det ut i sosiale medier og selger det inn som det er ens eget på et vis, da er det mulig å kjenne på litt ulike følelser. Snakk om å pisse på skaperen for å stå litt i solskinnet selv.
Det som frustrerer meg er at det ikke er spesielt sjeldent det skjer. Jeg har sett det tre ganger bare den siste uken.
Man kan spørre seg selv hva jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg tror det handler om ydmykhet (les: eventuelt manglende) til det andre har skapt. Hvis jeg selv binder noe jeg ikke har sett noe sted, prøver jeg så langt det lar seg gjøre å påpeke at dette er høyst sannsynlig er skapt tidligere av noen smartere enn meg. Jeg har sikkert sett det en gang og bare glemt det. Underbevisstheten har kjørt på autopilot. Men man har ikke skapt noe nytt fordi en vinge tilter bakover og ikke fremover.
Det er få oppfinnere blant fluebindere. Det meste er trolig laget allerede, det var bare ingen som gadd/valgte/kunne publisere det noe sted.
