Et skjell fra Gildeskål

Foto: Geir Ruud

Det er vanskelig å få sjøørret. Heldigvis finnes det andre skapninger det går an å glede seg over i fjæra.

Jeg vil fortelle om et skjell jeg fant. Det har etter mitt skjønn en fullkommen kombinasjon av form og funksjonalitet. Skjellet vil jeg ta med og oppbevare i mitt herbarium av minnerike gjenstander fra naturen. Mitt eget favorittskjell fra Gildeskål.

Et hvitt skjell på størrelse med stortåa mi. Avlangt og rundt. Litt tykt. Det har årringer som springer ut fra en knopp i toppen. Det har lagt ring til ring og oppnådd den fine størrelsen til en voksen manns stortå. Etterhvert som dyret har vokst, har det måttet utvide skallet. Har den gått ut om natten og gjort det fra utsiden? Det er ikke til å forstå. Det er tungt og litt kjølig, og hvorfor er det det? Jeg har gått med det i hånda en stund nå og skjellet har ikke lekket en dråpe. Det er tett som en flaske. 

Jeg har tatt det med til bilen og sitter og studerer det. Den glinsende randen i skjøten mellom de to halvdelene minner om en fuge av glass. Da først forstår jeg rekkevidden av at det er et levende vesen der inne. Er det satt ut av de fremmede bevegelsene og den stigende temperaturen. Er det redd?

Jeg legger øret inntil for å lytte etter hjerteslag. Jeg holder det opp for å se etter et hull langs kanten, kanskje et øye. Ingenting, skjellet vet ikke at jeg er en venn. Jeg tenker på deg der inne og erkjenner at jeg er i ferd med å ødelegge vårt ensidige vennskap kapitalt.

Min eneste sjanse er å gå tilbake til sjøen og legge skjellet tilbake cirka det jeg fant det. 

Der kommer Nina fra sanitærbygningen. Etter smilet å dømme har hun klart ærendet og er klar for avreise. Jeg smetter ut av bilen mens hun ser en annen vei og løper ned på stranda. 

På vei opp kommer jeg til å tenke på den vaselinasangen der fyren sitter på en utedo uten papir, men med en elvisplakat på veggen. Han dro på seg buksa uten å tørke seg, men med «samvittighet kvit som snø».

nb_NO