Til tross for økt kunnskap om bestander og genetikk lever en utdatert praksis videre – med potensielt fatale følger for enkeltbestander.
Saker i «Motstrøms» er kronikker eller debattinnlegg. Alle meninger i teksten tilskrives forfatter, og er ikke nødvendigvis representativt for Oppstrøms-redaksjonen. Les mer her.
Jeg har vokst opp med fiske, som mange andre her i landet. Det startet på sjøen og beveget seg gradvis over i ferskvann. Det jeg husker aller best, er overgangen fra spinnfiske og matauke til fluefiske.
Med fluefiske kom også et nytt syn på ørreten. Plutselig handlet det ikke bare om å få fisk, men om å forstå den. Leveområder, matvaner og insektliv ble en del av opplevelsen. Jeg satt i vannkanten og studerte småkryp, fotograferte dem og forsøkte å imitere dem ved bindestikka.
Denne tilnærmingen ga fisket en ny dimensjon. Jeg begynte også å reflektere mer over hvilken påvirkning jeg selv hadde på naturen.
Da et godt fiskevann ble ødelagt – og hva jeg lærte
Samtidig åpnet et lite lokalt vann etter tre års fredning. Bestanden var sterk, og den første sommeren tok vi mye fin fisk.
Men det gjorde også mange andre.
På kort tid ble det folksomt rundt vannet. Handleposer ble fylt med fisk, ofte opp mot kiloen. Ingen så ut til å stille spørsmålet: hvor lenge kan dette vare i et lite skogsvann?
Svaret kom raskt.
Noen år senere er det sjelden å få fisk over 200 gram. Det som en gang var et godt vann, er i praksis fisket ned.
For meg ble dette en vekker. Det viste hvor sårbart et økosystem er – og hvor lite som skal til for å ødelegge det.
Et falskt motsetningsforhold
Debatten mellom matfiskere og sportsfiskere er ofte unyansert. Karikaturene er velkjente: Den som kakker alt hen får, og den som «leker med maten».
Virkeligheten er mer nyansert.
Det er fullt mulig å ta med seg matfisk og samtidig ta vare på ressursen. Det handler ikke om å slutte å spise fisk, men om å ta riktige valg.
Små fisk kan tas ut. Store fisk bør settes tilbake. Ikke bare av hensyn til bestanden, men også fordi stor fisk ofte er dårligere mat.
En løsning som faktisk fungerer
Catch and release (C&R) har åpenbart blitt et omdiskutert tema i disse grupperingene, ofte preget av følelser og bastante påstander. En vanlig oppfatning er at fisken ikke overlever gjenutsetting.
Det stemmer ikke – så lenge det gjøres riktig.
Store fisker er avgjørende for bestanden. De gyter, sprer gode gener og bidrar til å holde småfiskbestanden i balanse. Samtidig er ørret en tregtvoksende art. I små vann kan det ta mange år å produsere en fisk på én kilo.
Hvis alle slike fisker tas opp, vil bestanden raskt forringes.
Er man i tvil om effekten av riktig forvaltning, finnes det mange gode eksempler. New Zealand trekkes ofte frem, selv om ørret der regnes som en innført art. Likevel har systematisk fang og slipp bidratt til sterke bestander og stor fisk. Det samme ser vi på Island, i en rekke elver i USA, og i enkelte private vann og elver her hjemme. Fellesnevneren er tydelig: høy snittvekt, god vekst og sunne bestander.
Riktig praksis er avgjørende
Catch and release fungerer – men bare hvis det gjøres riktig.
Enkeltkroker, mothaksløse kroker, solid utstyr og skånsom behandling er avgjørende. Fisken skal håndteres minst mulig, med våte hender, og holdes kortest mulig over vann.
Dette er ikke komplisert. Det handler om kunnskap og bevissthet.
Et ansvar for fremtiden
Vi forvalter ikke bare for oss selv, men for de som kommer etter oss.
En ørret på to kilo er en drøm for mange. Likevel er det sjelden den beste matfisken, og den inneholder ofte mer miljøgifter enn mindre fisk. Samtidig er det nettopp disse fiskene som betyr mest for bestanden. De gyter, sprer gode gener og bidrar til å holde balansen i vannet.
Tar vi ut de største fiskene, tar vi samtidig ut det som holder bestanden sunn. Bærekraftig fiske handler om balanse.
Jeg har selv sett hvor stor forskjell det gjør. I et lite skogsvann der dette praktiseres konsekvent, er resultatet tydelig: høy snittvekt, frisk fisk og god vekst. Vi har til og med sett samme fisk bli fanget flere ganger, større for hvert år.
Det er ikke tilfeldig.
En enkel oppfordring
Neste gang du står ved vannet eller elva bør du stille deg selv dette spørsmålet:
Vil du ha mange små fisk – eller færre, men større og sunnere?
Svaret avgjør hvordan du fisker.
Catch and release er ikke dyreplageri når det gjøres riktig. Det er forvaltning.
Og det fungerer.
DANIEL HITTERDAL
Fluefisker med stor kjærlighet for ørret, fluebinding og turer. Tar interessen lenger enn det som er sunt, og har en tendens til å rote meg bort i alt for kompliserte mønstre og teknikker før jeg ender opp med det enkle som faktisk funker, både i fiske og ved bindestikka. Jævlig glad i tørrflue, men ingen purist.
