Lenth om debutromanen som lydbok, fluefiske og livet

Da Lars Lenth leste sin egen debutroman høyt, tenkte han: «Hva faen, tenkte jeg sånn allerede da? Hva har egentlig skjedd de siste femten åra? Har det skjedd noe i det hele tatt?»

Første gang jeg leste Lars Lenths debutroman Den samme elva, klarte jeg knapt å registrere noe særlig annet enn en dyp og tilfredsstillende gjenkjennelse. Hovedpersonens prosjekt – å forlate et samliv i byen for å tilbringe en hel sesong langs en elv i Østerdalen – var en nesten grotesk icenesettelse av fantasier jeg knapt hadde turt å artikulere. Og påfallende likt enkelte innbitte fluefiskevenners virkelige prosjekter. Fryden ved gjenkjennelsen var så stor at jeg spontant leste passasjer høyt for kona mi før vi sovnet. Hun himlet med øynene og snudde ryggen til.

Da jeg leste boka opp igjen i forbindelse med denne saken, virket den mer kompleks. Humoren og fiskescenene var de samme, men denne gangen la jeg også merke til lyriske naturbeskrivelser, det jeg nå gjenkjenner som en særegen Lenthsk satire og ikke minst det ubehaget som hviler over hovedpersonens prosjekt. Hva faen er det egentlig han driver med?

Den samme elva - som faktisk har genrebetegnelsen «fluefiskeroman» - virker også som et slags vendepunkt for Lenth. Den satte punktum for et ekstremt produktivt tiår med prosjekter på film, TV og i bokform. I tillegg innledet den det som nå er et etablert skjønnlitterært forfatterskap uten så mange norske sidestykker.

Storytel har nettopp sluppet Den samme elva i lydbokformat, og boka er lest av forfatteren selv. I anledning slippet satte vi oss ned med Lars for å finne ut mer om Norges eneste fluefiskeroman.

OPSTRMS: Når jeg ser gjennom bibliografien din, ser jeg at Den samme elva foranlediges av et usedvanlig innholdsrikt tiår. Du var involvert i Åpen post, i Bård og Lars på fisketur og ga ut flere sakprosabøker. Men etter Den samme elva har du i hovedsak vært romanforfatter. Var boka en bevisst karrierevending? Var det romanforfatter du ville være hele tiden?

Lars: I motsetning til mange jeg kjenner, hadde jeg ikke alltid drømt om å være romanforfatter, men jeg hadde lyst til å skrive om fluefiske, flukt og besettelse på en måte jeg ikke hadde gjort før. Løsrive meg fra den vanlige måten å skrive om fluefiske på: korte fortellinger/essays som tar utgangspunkt i ett aspekt ved aktiviteten, type Gierach – som jeg hadde gjort i Flyt og et par andre bøker. Jeg var jo veldig glad i Gierach, men syntes etter hvert han ble i overkant selvrettferdig – i stedet for å vende søkelyset mot seg selv og grave litt i de egentlige grunnene til at man velger å bli en ørretboms og leve på siden av samfunnet – grunner som ikke alltid er noe å være stolt av – valgte han å le av alle streitingene som ikke hadde skjønt meningen med livet, som var fluefiske.

Den samme elva er ikke noe forsvarsskrift, den er mer et oppgjør med egne livsvalg – eller livsvalgene til den 100 % fiktive hovedpersonen. He-he.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.

Du kan også støtte arbeidet vårt ved å vippse oss et valgfritt beløp. Alle bidrag over 1000,- premieres med at vi sender deg en gave i posten. Søk oss opp/bruk Vipps-nummer #718176 i appen, eller scan QR-koden under.

nb_NO