Da Lars Lenth leste sin egen debutroman høyt, tenkte han: «Hva faen, tenkte jeg sånn allerede da? Hva har egentlig skjedd de siste femten åra? Har det skjedd noe i det hele tatt?»
Første gang jeg leste Lars Lenths debutroman Den samme elva, klarte jeg knapt å registrere noe særlig annet enn en dyp og tilfredsstillende gjenkjennelse. Hovedpersonens prosjekt – å forlate et samliv i byen for å tilbringe en hel sesong langs en elv i Østerdalen – var en nesten grotesk icenesettelse av fantasier jeg knapt hadde turt å artikulere. Og påfallende likt enkelte innbitte fluefiskevenners virkelige eskapader. Fryden ved gjenkjennelsen var så stor at jeg spontant leste passasjer høyt for kona mi før vi sovnet. Hun himlet med øynene og snudde ryggen til.
Da jeg leste boka opp igjen i forbindelse med denne saken, virket den mer kompleks. Humoren og fiskescenene var de samme, men denne gangen la jeg også merke til lyriske naturbeskrivelser, det jeg nå gjenkjenner som en særegen Lenthsk satire og ikke minst det ubehaget som hviler over hovedpersonens prosjekt. Hva faen er det egentlig han driver med?