Noen gamle isdammer i Asker har blitt frodige økosystmer og mikroskopiske fiskeeldoradoer. Nå skal de forgiftes på grunn av en akvariefisk.
Myndighetene vil nå vurdere å utrydde en bitteliten fremmed fiskeart kalt solabbor. Solabboren ble oppdaget i Norge på starten av 2000-tallet. Siden den gang er den spredt til enkelte lokaliteter, hovedsakelig i Asker-området og i Moss. Hvem som står bak og hvorfor, er det ingen som vet.
Jeg kan si meg enig i at det kan ha noe for seg å rotenonbehandle enkelte dammer. De som ikke inneholder sjeldne, historiske, stedegne eller truede arter i tillegg til spennende sportsfiskearter. Eller i større vassdrag hvor spredningspotensialet er stort og spredningsveiene mange. Eller om arten man skal bekjempe er en alvorlig trussel mot økosystemet. Men jeg mener også at man må være litt mer selektiv i valget av lokalitetene som skal behandles.
Alle fremmede arter er ikke like
La meg begynne med å si at jeg skjønner problematikken rundt spredning av fremmede arter. Å rotenonbehandle norske lakseelver for å bli kvitt gyro er forståelig. Her veier både de langsiktige fordelene ved å ha laks i elva tyngre enn å la elva være full av lakseparasitter, ørret, ål, harr og andre arter. Det sier seg selv at det gir mening å sikre inntekter og livsgrunnlag for folk som lever av laksefiske. Det er rett og slett et eksempel på god prioritering av penger og korrekt forvaltning.
Når det gjelder bekjempelse av solabbor, blir man hakket mindre klok. Solabboren har per dags dato ingen kjente økologiske effekter på hverken stedegne eller truede arter i Norge. Parasitten den bærer er ikke påvist hos andre fiskeslag enn hos solabbor, selv etter rundt 20 år i norsk natur. I fremmedartsbasen ble den i 2018 plassert i gruppen (LO) altså en art med lav risiko og begrenset invasjonspotensiale. Den eneste «kunnskapen» vi har om solabbor i Norge per i dag er hentet fra utenlandske forkningsrapporter.
I rapporten «Handlingsplan mot fremmede arter i Oslo & Viken» skrives det at solabbor er en art hvor kun ENKELTE bestander skal fjernes eller reduseres. Mao. IKKE alle. Hvorfor i alle dager skal plutselig alle bestander nå utryddes uten å se på de enkelte lokalitetenes verdier? En annen rapport fra Menon Economics understreker at det er vanskelig å forsvare at arter som er rangert med lav risiko i Fremmedartsbasen skal få prioriteringer før arter med høy risiko. Hvor er da logikken i å bruke 3,3 millioner kroner på et slikt solabborprosjekt?
Karpe, ørret, spissnutefrosk og ål
Jeg har levd siden om side med solabbor i snart 10 år. Jeg har drevet med aktivt karpe- og ørretfiske i et par av dammene som potensielt skal rotenonbehandles i mange år. De siste fem årene har jeg selv vært leietaker av den private fiskeretten i dammene. I tillegg har jeg fungert som oppsynsmann og «ghillie» for grunneierlaget. Jeg tror det er en underdrivelse når jeg sier at jeg har vært ved dammene minst tre ganger i uka de siste fem årene. Det har ført til en forståelse av hvordan økosystemet i dammene fungerer.
I «mine» dammer har solabbor absolutt ingen negativ effekt. Dammene inneholder en fantastisk og frisk fauna. Det lever en gammel og svært frisk karpebestand som mest sannsynlig stammer fra den gangen det ble skåret is i dammene tidlig på 1900-tallet. Man brukte karper til å holde dammene fri for vegetasjon. En flott og livskraftig bestand av smellfeite, fiskespisende ørret reproduserer seg naturlig i en innløpsbekk til den ene dammen, stikk i strid med det som blir sagt om solabborens negative effekt på ørreten. Ørreten i dammene spiser faktisk godt med yngel og ungfisk av solabbor, ved siden av stingsild. Dette er trolig ørret som har kommet inn i vassdraget naturlig etter siste istid og som slapp seg ned i dammene på 1900-tallet.
For ålen er dammene viktige oppvekstområder. De lokale forteller om et relativt utstrakt ålefiske som samtlige i grenda var med på, i tiden før den Europeiske ålebestanden ble kraftig truet. I tillegg er det godt med insekter av forskjellige slag og den sjeldne spissnutefrosken lever også i dammene. Om høsten kommer det også sjøørret opp i utløpselva til den ene dammen for å spre sine gener videre. Bekken er produktiv og har hatt en markant økning i yngelproduksjon siden 90-tallet. Konklusjonen er at de andre artene i dammene ikke lider av solabboren sitt nærvær i det hele tatt.
Et gammelt og komplekst økosystem
De siste par årene har jeg startet et firma som baserer seg på fiskeguiding etter karpene og ørreten i dammene. Dette har vært populært, og familier helt fra Nord-Norge har vært på besøk for å få seg en karpe og kjenne på spenningen og historien rundt arten. Det har også vært bra engasjement fra de lokale. Flere som har kjøpt seg en spennende fisketur i nærområdet. Å ha en slik sportsfiskeressurs tilgjengelig, spesielt på Askerlandet, må jo kunne sies å være av det sjeldne slaget. Å kunne fiske stor og vill ørret eller karpe i 120 år gamle isdammer fulle av historie, omkranset av store eiketrær mens rådyrbukken beiter i åsen bak, er en opplevelse jeg unner alle som er glade i å fiske.
Isdammene er et samlingspunkt for mange i lokalbefolkningen. Det er stort engasjement rundt den gamle karpebestanden, og for andre er det en magisk opplevelse å ta seg en tur med barnebarna i gytebekken hver høst, for å se på gytende ørret. Er det virkelig verdt å utsette disse dammene for ren gift, og fjerne et gammelt og komplekst økosystem? Ødelegge en lokal rekreasjonell skatt? Kun for å bli kvitt en liten fisk som ikke har noen kjente negative effekter i Norge og til en pris av 3,3 millioner?
Jeg mener at det vitner om en skakkkjørt holdning. Å utrydde en eldgammel karpebestand, en naturlig innvandret ørretbestand, samt å bidra til å svekke den allerede truede ålebestanden og ikke minst drepe yngel av sjøørret i bekken, kun for å bli kvitt en art med lav risiko og null kjente effekter på Norsk fauna, gir svært lite mening. Dammene burde heller sees på som en fantastisk sportsfiskeressurs for både lokale og andre som vil prøve lykken. Det å ta vare på de sjeldne, stedegne og historiske artene i dammene burde veie mye tyngre enn å forgifte alt som er. Spesielt på et såpass tynt grunnlag som i denne saken.
Ingen garanti mot spredning
Hovedmålet med den potensielle utryddingen er å hindre eventuelle videre spredninger, og det er jo bra. Men selv skriver NINA i en rapport at det ikke er noen garanti for at dette ikke vil kunne skje etter en eventuell utrydding. Folk har solabbor i hagedammer og akvarier, og det vil alltid kunne være noen som har denne arten «på lur». I tillegg vil det kunne være andre lokaliteter med solabbor som er ukjente. Uten garanti for om solabboren brått kan tilbake, kombinert med at arten ikke er kjent for å ha noen økologiske effekter, mener jeg at fokuset burde ligge på informasjonsspredning og utfiskende tiltak. Utryddingstiltak bør forbeholdes der det er hensiktsmessig. Og så trenger vi strengere lover for hva som er lov til å ha i hagedammer og akvarier.
Jeg har per dags dato en dialog med Fylkesmannen i Oslo og Viken, samt med Vannområdet Indre Oslofjord Vest. Jeg er allerede i gang med utfiskende tiltak av solabbor med ruser. Og selvom man kanskje aldri kan bli kvitt arten ved bruk av ruser, tror jeg bestanden kan desimeres til et akseptabelt nivå.
Så lenge myndighetene gir meg litt tid.