Det kan fort bli ubehagelig tungt å bære med seg vadere og vadestøvler til fjells. Etter flere års prøving og feiling har jeg funnet en akseptabel løsning.
Jeg liker å gå langt av lei for å fiske og jeg liker å holde meg sånn passe tørr på beina. Med vadere kan man krysse elver tørrskodd, og man kan nå ut til ellers utilgjengelige fiskeplasser i fjellvann og elver. Utvilsomt en stor fordel både for turkomfort og sånn rent fiskemessig. Men jeg er ikke villig til å bære mange kilo ekstra med vadeutstyr på toppen av en allerede tung bør. Så hva er løsningen?
Når det kommer til selve vadebuksene, er det ikke så komplisert. Det finnes mange snertne midjevadere på markedet som dekker de fleste behov på fjelltur. De er relativt lette og de lar seg komprimere ned til en passe liten størrelse. Høye vadere har litt større pakkvolum, og min erfaring tilsier at det uansett sjelden er behov for å vade over midjen. Skal du krysse en elv og vannet begynner å nærme seg hoftehøyde, vil jeg anbefale å lete etter et annet sted å krysse.
Akilleshælen
Det er valg av fottøy som er den største utfordringen. Hvis man skal gå langt, er de fleste vanlige vadestøvler tunge, klumpete og upraktiske å bære rundt på. Med mindre man blir fløyet til fjells som en eller annen svensk YouTube-fluefisker så kan jeg ikke fatte at noen er villige til å drasse med seg svære og tunge støvler i sekken.
Det er også sjelden man virkelig har behov for så massiv ankelstøtte og “ultra-performance-extreme grip” som vadeutstyrsprodusentene reklamerer med. Det må være hvis man skal ut i strie elver med rullestein og dra storlaks, eller ut i dønningene på kronglete svaberg med tang og glatt grønske. På fjellet er det som oftest snakk om å krysse småelver eller vade ut på sand og grus i grunne fjellvann og elver. Da er svære monsterboots helt overflødige. Riktignok har noen produsenter nå lansert “ultralette” vadestøvler, men dette er mer et uttrykk for markedsføring enn det er et presist begrep for hvilke egenskaper støvlene faktisk har. Så langt jeg kan bedømme er disse fortsatt store og tunge. Jeg har derfor kommet fram til et sett med kriterier som ingen produsent av vadeutstyr til nå har klart å oppfylle:
– Fottøyet må være lett. Virkelig lett. Vi snakker noen få hundre gram maks.
– De må kunne pakkes flate og samtidig gi et minimum av beskyttelse.
– De må være laget av solide, holdbare materialer og kunne tørkes raskt.
– De må kunne strammes og justeres rundt foten.
I jakten på den perfekte lettvekts vadesko er det flere alternativer som har vært utprøvd:
Joggesko
Kan oppfylle noen av kriteriene, men er ikke ideelle. De fleste er for smale over lesten til tykke neoprensokker, og de har litt for stort pakkvolum etter min smak. De tørker også sakte og blir dermed tyngre å bære rundt på. De har også lett for å gjøre innholdet i sekken fuktig hvis de ikke pakkes ordentlig.
Åpne sandaler
Noen bruker sandaler som leirsko. Etter min mening er det også det eneste de duger til. I vann blir det for ustabilt og løst. Du kan fort risikere å tråkke de av deg slik at de forsvinner med strømmen i elva eller flyter ut i innsjøen. Og ingen har lyst til å forsøple naturen med gummisandaler. Lav vekt gjør ikke opp for de store ulempene.
Hikingsko
Mye av de samme problemene som med joggesko og de tørker om mulig enda saktere. De er ofte også stivere og enda mindre komprimérbare. Generelt lite egnet for de som er opptatt av å pakke lett.
Det finnes derimot en produktgruppe som oppfyller nær sagt alle kriterier og etter mye research og utprøvning i felt har jeg kommet fram til følgende vinner:
Water shoes!
Eventuelt vannsko på norsk. Dette er en form for lukkede sandaler beregnet på ulike typer vannsport. De finnes i utallige varianter og størrelser, og man finner relativt enkelt noen med bred lest som passer over tykke neoprensokker. Noen av disse oppfyller kriteriene til punkt og prikke, og jeg har foreløpig funnet meg to favoritter:
New Balance Appalachian Closed Toe Sandal & Crocs Swiftwater Mesh Sandal.
Noen vil kanskje sette spørsmålstegn ved den åpne konstruksjonen, og det er forståelig. Men skal man ha virkelig lette vadesko, så må man inngå enkelte kompromisser. Selv om det vil komme inn litt grus, sand og gjørme, er det samtidig veldig lett å skylle det bort. Min erfaring tilsier også at det er tilstrekkelig beskyttelse i disse, selv om de er åpne på enkelte steder.
Man må selvfølgelig også vise litt ekstra varsomhet med såpass lett fottøy og unngå de aller mest strabasiøse vadingene. Selv har jeg vadet nokså strie og steinete elver med disse skoene og aldri følt at det var dårlig feste mot underlaget eller for ustabilt rundt foten.
Med en lett midjevader og et par egnede vannsko kan man komme ned mot en drøy kilo i totalvekt på vadeutstyret. Da kan det med rette kalles ultralett vading. Jeg vil si meg 90 prosent fornøyd med denne løsningen, men tenker også at det er rom for forbedring. Kanskje noen utstyrsprodusenter kan hente inspirasjon fra vannskoenes verden og ta utfordringen med å lage noen virkelig lette vadesko? Noen som ikke slipper inn grus og sand, som samtidig tørker fort, er fjærlette og kan flatpakkes. Godt mulig kundegruppen er for snever til at et slikt produkt blir lønnsomt, men utfordringen er herved servert.
