Det går ikke alltid som planlagt i Finnmark, og to av gutta fra Dryflyliving fikk virkelig føle dette på kroppen i sommer.
Tekst: Haakon Roe / Bilder og film (nederst i saken): Haakon Roe og Martin Røed // Dryflyliving
Vi var på vei til å la hele Finnmark 2016 renne ut i munningen. Planen om å dra tilbake hadde ligget der siden vi landet på Gardemoen året før, men jo nærmere vi nærmet oss «avreise» jo nærmere snek usikkerheten seg innpå. Flere hadde i løpet av året fått kalde føtter og samtidig kommet med tullete unnskyldninger om hvorfor de ikke kunne bli med på neste tur.
Da vi oppsummerte noen uker før planlagt avreise var det kun Martin og undertegnede som ikke hadde noe viktigere å gjøre. Lommeboka var i tillegg møllspist, og etter å ha brent av 7000,- på leiebil som kun ble brukt et halvt døgn året før, hadde Martin gravd dypt i tjenestematerien og fått tak i en Volvo 240 fra en bekjent i Forsvaret der oppe.
Bilen var altså i boks, det eneste som stod igjen var om Martin måtte til Skottland for å finne seg jobb tidligere en antatt. Feriedagene ble sakte men sikkert plukket i stykker, og Finnmark nærmet seg med stormskritt. Dro vi ikke, hadde vi en plan B som innebar å dra til Hardangervidda i håp om å finne et gjenglemt lite fjellvann fra storhetstida hvor ørreten var smellfeit og vakker. Men håpet var selvsagt Finnmark.
Fire dager før avreise tikket det inn SMS fra Martin:
«Vi reiser. Bilen står på kirkenes lufthavn når vi lander og det er fortsatt flybilletter igjen på onsdag. Bestiller alt i dag. Blir så jevelig digg!!!»
Etter en søvnløs flytur landet vi i Kirkenes, og som fjærlette døgnfluer plukket vi opp bagasjen og hentet bilen.
Starten på en nedoverbakke
Det første som skjedde da vi la bagasjen i bilen var at hele bakdekselet på bagasjeromsdøren ramlet av. Uvitende om hva uhellet prøvde å si oss, festet vi det så godt vi kunne og kjørte avgårde.
Første stopp på turen gikk til Bergebyelven hvor vi skulle møte Regine, Cato og Ingvild. Tre fantastiske fluefiskere.
Vi ble møtt med lasagne og litt øl hos Regine før vi trådte inn i bunaden og kjørte opp til elven. Bergebyelven er vakker. Den har dype juv med store kulper, og man skjønner raskt at det er et område som huser mye laks.
Dagene gikk. Vi fisket, spiste, drakk og koste oss. Teltet lå bare et steinkast fra elven og livet langs elven var stort sett bare bekymringsfritt og beduggende. Åtte laks ble tatt i der. Fire på Martin og fire på undertegnede, og en fantastisk start på eventyret. Deilig at det også ble like mange på hver, slik at konkurranseaspektet uteble.
Siste kast i Bergeby var preget av hygge, og stemningen var god da vi pakket sakene og gikk ut.
Men det er altså her vi må spole tilbake til da bakdekselet på bagasjeromsdøren løsnet i kirkenes, for nå hadde det høyre hjulet på bilen punktert (aka veldig lite luft). Sakte men sikkert «kjørte vi» avgårde og heldigvis var det ikke langt til Regine, der vi fant en spiker i dekket. I og med at det var mulig å faktisk kjøre bilen, kom Martin seg inn til «Vestre-Jakobselv bilverksted» for å plugge dekket.
Undertegnede ble igjen for å lade kameraer og tømme minnekort, og etter to timer kom Martin tilbake. Vi takket for oss, for så så å endelig kjører videre mot Komagvær hvor vi skulle vi være resten av turen.
Mer «pæs» i Komagvær
Vi ankom Komagvær onsdag morgen og elva så perfekt ut. På Bruhytta kjøpte vi fiskekort og slo av en prat med de lokale. Noe som alltid er like hyggelige, siden gjestfriheten der utelukkende er upåklagelig.
Fra Bruhytta til parkeringsplassen litt lenger oppi elva var det ca 40 min kjøring. Deretter skulle vi gå sju kilometer opp til Portsletta. Veien inn var helt forferdelig og vanvittig hullete, så gjennomsnittsfarten langs veien var aldri høyere enn 30 km/t.
Etter 4-5 kilometer ble det derimot full stopp. Ingen gass og motoren stod bare og sluret. Vi tittet på hverandre og følte det samme søkket av usikkerhet; hva faen var galt nå? Etter iherdige forsøk ga vi opp å få start på bilen. Bilen stod da mitt i veien, som heldigvis ikke er veldig trafikkert. Etter en stund klarte vi også å få dyttet bilen opp og ut med god hjelp fra en hyggelig forbipasserende (og hans hund).
Saken fortsetter under filmen.
Ingen av oss har peiling på bil så hva som hadde skjedd og hvor vi skulle begynne ble bare ren gjetting. Derimot hadde vi dekning, noe vi i etterkant har skjønt at var meget flaks. Stedet bilen havarerte på var det eneste stedet langs veien hvor det faktisk er dekning.
Tiden gikk sakte, og vi fant etter hvert ut at vi måtte spørre noen. Heldigvis lå det noen hytter langs veien og det tok ikke lang tid før vi fant noen bilkyndige mannfolk. Flaks for oss hadde de verktøy som passet, og etter mye frem og tilbake konkluderte de med at bensinpumpa hadde røket. Den var det ikke mye å gjøre med langt inne på vidda.
Det var mye som gikk gjennom hodene våre på det tidspunktet, men vi bestemte oss for å i hvert fall fikse bilen, så vi slapp å tenke på det når vi skulle hjem, og forhåpentligvis tapte vi bare en dag med fiske. Ventetiden var helt forferdelig, men til slutt fikk vi altså tak i Falck. De holdt til i Varangerbotn drøye to timer unna, og heldigvis hadde de også redningsbil tilgjengelig.
Det ble en lang natt. Veldig lang. Vi ankom «Vestre-Jakobselv bilverksted» for andre gang rundt 04.00, slo opp telt og tok en god slurk Fat-trout før vi slukna tvert. Bilen skulle inn på verksted grytidlig neste morgen, og som de bilkyndig mannfolka hadde forutsett var det bensinpumpen som hadde gått. Den var det mulig å fikse. Hurra.
Litt ute på ettermiddagen var vi altså igjen på vei til Komag. Men denne gangen tok vi ingen sjanser, og parkerte bilen ved Bruhytta hvor vi ble kjørt opp av kjentmann Leif Haughom.
Vi kom til Portsletta på ettermiddagen, og det ble ny rigging av telt og utstyr før vi skyndte oss ned til elven – jekket en øl – så på hverandre – for å så falle rett inn i en tredagers fiskehypnose.
Alle vonde ting er tre
Det skulle likevel vise seg at vi ikke var ferdig med uflaksen, og på vei hjem fra Komag stoppet bilen igjen. Heldigvis skjedde dette nært bilverkstedet vi nå hadde fått et forholdsvis nært forhold til. Bilen ble altså satt igjen der mens vi haiket videre til kirkenes med den snille gutten Martin som vi tilfeldigvis møtte på bensinstasjonen.
Når vi ser tilbake på det hele ble det en ganske absurd opplevelse vi sent kommer til å glemme. Vi møtte ufattelig mange hjelpsomme mennesker, og hadde det ikke vært for dem hadde vi kanskje stått på vidda fremdeles. Vi hadde i hvert fall ikke rukket flyet.
Til tross for mye uflaks, hadde vi også vanvittig mye flaks. Alt i alt var det en tur utenom det vanlige og vi fikk for alvor oppleve at ting kan endre seg fort.
Skal vi tilbake? Selvsagt.
