Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
.. ordet hinter om skodde over elva. // Foto: Svein Røbergshagen

Steiner i elva

De kommer ved høyvann. Det er natt. Hundrevis, kanskje tusenvis av gangen.
Vagt rødmende, torpedoformede kropper, strømlinjeformet sølv fra saltvannet. I ukevis samlet de seg ved elvemunningen. Hang rundt som dagarbeidere i jobbkø. Da regnet endelig kom, var det eneste de trengte en eim, et antydning av opphavet over gjellene, før de hopet seg opp i utløpet og la i vei oppstrøms. De kom ikke til å gyte på turen, og for mange ville prisen for den genetisk innprentede møysommeligheten være en skarp krok i munnviken og en tur til stekepanna. De lokale kaller dem 250-grammere.

Om Artikkelen

Oppstrøms vil i tiden framover oversette utvalgte artikler og essays av det vi anser for å være de aller beste internasjonale fluefiskeskribentene. Denne gangen har turen kommet til den amerikanske forfatteren Langdon Cook og «Steiner i elva». Saken stod opprinnelig på trykk i september/oktober-nummeret av Grey’s Sporting Journal og publiseres i Oppstrøms med Langdons tillatelse.

Vi ventet på dem 75 kilometer oppstrøms. Hver ettermiddag, når sola ikke stod på vannet, gikk vi ned til elvebredden og prøvde noen kulper for å se om de hadde kommet. Det var den eneste måten å være sikker på. Selv om elva var lav og klar, gled fisken inn sammen med rullesteiner og grus på bunnen. Ikke før én slapp seg opp for å ta en flue, en stein som ble levende og i et lynglimt avslørte en sølvfarget flanke, visste man om et elvestrekke hadde fisk i seg.

Riley slang en spinner ut i de virvlende grønne kulpene, mens jeg stripet en maurflue over krusninger med hvite skumtopper. Regnet hadde kommet sent, og det samme hadde fisken. Jeg sa til Riley at han måtte være tålmodig, men i likhet med ord som manerer og deling, hadde ordet ennå ikke hadde fått plass i den viljesterke treåringens begrensede leksikon. Ord han ikke brydde seg om, var som utydelige, værbitte steiner i elva, som ventet på å bli forvandlet til fisk. Som ventet på å bli sett.

Nå var heller ikke tålmodighet en av mine dyder, og kona mi pleide å minne meg på hvor heldig jeg var som hadde en gutt som var villig til å bli med på alle fisketurene. “Det er han som er heldig”, protesterte jeg. “Han er et naturtalent. Han kommer til å fiske bedre enn oss før vi vet ordet av det”.

Martha hevet et øyebryn, og stillheten som fulgte var overdøvende. Jeg var uansett klar over hvor heldig jeg var som hadde en sønn som likte å fiske. Han var ikke fire ennå, men allikevel gikk han flere kilometer ned en bratt skrent for å være med faren sin ved elva, og tilbake igjen opp den krokete stien tilbake til hytta i tussmørke. “Han er sånn jeg skulle ønske jeg var”, innrømmet jeg til kona mi, og hun minnet meg på at jeg ikke måtte presse ham. “Aversjon er enda et ord han ikke kan ennå”, sa hun. “Husk hvordan det var da faren din ba deg om å være mer frampå på hockeybanen”.

Noen ting er forutbestemte. Sønnen min svømte inn i verden som en fisk. I stedet for å annonsere sin egen nedkomst ved vannavgang, tok han med seg omgivelsene sine.

“Oi sann”, sa jordmoren, “en sånn har jeg ikke sett før”. Ikke ord man ønsker å høre på en fødestue.

Men babyen hadde ikke gjeller eller svømmehud, han ble født med det som er kjent som en seiersskjorte. Han var fremdeles ikledt fostersekken. En gjennomsiktig membran dekket ansiktet, og væske virvlet og boblet rundt ham i en vill storm. Vi åpnet han som en bursdagspresang. Rev av papiret og slapp væsken ut. Først da åpnet han lungene, tok sine første åndedrag og lagde sin første lyd.

Riley ble født tre uker prematurt og det syntes. Da de la han på vekta, kom jeg til å tenke på Robert Earl Keanes-låta «5 pound bass». Fortelleren i sangen er oppe før sola, drikker morgenkaffe, hopper i pickupen, gir jernet og sier: Jeg skal ut å fange en “5 pound bass”. Mot slutten av sangen, etter han har drevet inn i en bakevje og dratt opp tittelfisken, beundrer han fangsten med forbløffelse og skryter: “Big as a goddamned baby!”

Det viser seg at fem pund kanskje er imponerende for en abbor, men ikke for en baby. Hjemme pakket vi ham i sykehusteppene for at han skulle holde varmen, men til slutt hadde vi så frynsede nerver at kona mi dro tilbake til sykehuset.

Det sies at det gjelder å tenke som en fisk hvis du vil fange en. Da han var to, kroket og landet sønnen min sin første. Vi satt på knærne og beundret fiskens blinkende regnbuefarger. Riley strøk fingeren over det blodrøde sidelinjeorganet. Regn-bue, sa han med selvtilliten til en småtass med buksebleier og kjærtegnet stavelsene med undring. Nå, et år senere, hadde uforutsette omstendigheter ført oss til et villmarksparadis i Oregons Rogue River Canyon der vi forpaktet en gård. Det mirakuløse mellomspillet kom med en utløpsdato: Om noen måneder skulle vi tilbake til byen der vi bodde. Tiden var knapp.

*

Steelhead er et uimotståelig ord. Riley likte å slenge det rundt seg i hverdagen, noen ganger med trykk på første stavelse, noen ganger med trykk på andre. Det var ikke overraskende. Han begynte å snakke lenge før han bestemte seg for å gå. Hvert nye ord – ball, baby, boble – ble nye for oss også. Det er sikkert sånn med alle barn: Ordene hans var som tingene selv – direkteforbindelser, helt uten nyanser eller halvsannheter; De var representasjonene en filosof bare kunne drømme om. Ute i skogene fikk ordene gjerne et naturalistisk preg: Nattaktiv. Kamuflasje. Altetende. Han likte lyden av verktøyene også. Høygaffel. Grubber. Pulaski. Han dro på den harde og tilfredsstillende vokalen. Pulaaaaaaaski. Og så var det navnene på det som levde, på fugler, pattedyr og planter. Når vi hadde besøk ble han en overraskende utmarksdosent og forklarte forskjellene på en douglasgran og en gullfuru. Noen ganger kalte han furuen «puslespilltre» fordi barkbitene passet sammen, noen ganger kommenterte han den onomatopoetiske sangen til en vestpivi.

.. vagt rødmende, torpedoformede kropper. // Foto: Svein Røbergshagen

Riley trodde i likhet med alle barn i den alderen at han kunne mye om alt. Men han hadde ennå ikke lært at noen ord aldri mister sin fortryllelse. Steelhead. Jeg er fremdeles forhekset av ordet. Det er like uutgrunnelig i dag som det var da jeg hørte det for første gang, på en sandbanke langs Skagit-elva den første vinteren jeg var i Washington.

Det var en grå og regntung dag i januar, og jeg sjøsatte en kano sammen med en venn. Vi skulle padle åtte kilometer nedover elva for å se hvithodet havørn spise utgytt ketalaks. Noen karer i tunge lærretjakker og vadere holdt på å vinsje en motorbåt opp av elva. På elvebredden lå en enorm fisk på ti kilo eller mer, med en mørk sølvfarge som minnet om et antikt speil. Jeg spurte én av dem hvor de hadde tatt laksen, og han korrigerte meg.

“Steelhead”, sa han med hes stemme, som om munnen hans var full av all grusen i elva.

“Se på den. En skikkelig «chromer», rett fra havet”.

De hadde tatt den på wobbler bak neste sving. “Kjempa som en katt fra helvete”, la han til, og av en eller annen grunn la jeg merke til det bibelske. Det var søndag og disse karene var i kirken. Jeg kikket nærmere, og kunne se at den var annerledes enn en laks, vakrere og mer proporsjonal på en eller annen måte. Den hadde ikke laksens plirende og ensformige blikk. Den så mer intelligent ut, vill og uforutsigbar.

Nå, mange år senere, har fremdeles ordet en dragning på meg. Det hinter som tåke som ligger over elva, om bartrær høye som spir, om rullesteinens mønstre sett gjennom klart grønnfarget vann, verden sett gjennom en gammeldags colaflaske.

Steelhead har det største leveområdet og den mest komplekse atferden av alle salmonidene. Noen få lever fremdeles i de reneste elvene utenfor San Diego, og de gyter så langt nord som Kuskokwim-elva sørvest-Alaska. Siden de bare unntaksvis fanges i havet, vet man lite om vandringene i det nordlige Stillehavet. Forskere har bare helt nylig ved hjelp av gentesting bekreftet at regnbueørret og steelhead faktisk er én og samme art.

Langs den volatile stillehavskysten har de overlevd millennier med jordskjelv, vulkanutbrudd, istider, flommer og andre naturkatastrofer moder jord har kastet på dem, ved å utvikle en stamme som søker dekning i havet. Det er en vellykket strategi. I et intervju ville en potensiell arbeidsgiver kunne notere «meget fleksibel» om en steelhead. Nå er de i tillegg nødt til å overleve mennesker og våre demninger, vårt jordbruk, vår hugst, gruvedrift og eiendomsutvikling. Fleksibilitet har sine grenser. Jeg forklarte alt dette til Riley. Jeg advarte om at det ville kreve mer enn bare ferdigheter for å fange en steelhead.

Vi hadde riktignok et ess opp ermet. Steelhead gjør en merkelig ting her i Klamath-fjellene der Oregon møter California. Fenomenet opptrer bare i noen få vassdrag og er mest kjent i Rogue- og Klamathelva. I en slags generalprøve får ungfisk en dragning mot å migrere til hjemelva sammen med sine voksne slektninger. Man vet lite om disse 250-grammerne som kan være opp til en halvmeter lange og veie betydelig mer enn kallenavnet skulle tilsi. De kommer vanligvis opp elva på sensommeren eller tidlig om høsten, avhengig av regnet, og tilbringer vinteren i ferskvann før de migrerer tilbake til havet for å fullføre kjønnsmodningen. Viktigst for oss var at de var kjent for å jage fluer og sluker.

Etter hvert som dagene ble kortere, var Riley klar. Vi trengte bare en puls med fisk. I motsetning til min første fiskeopplevelse med hyssing surret rundt en pinne, hadde Riley en slank, lilla stang i en ubestemmelig polykarbonat-konstruksjon, kortere enn tre fot og tilpasset den høydeutfordrede sportsfiskeren. Den var utstyrt med en bortimot idiotsikker, gjennomsiktig grønn snelle med en knapp for enkle kast. På snella var det bilde av Scooby-Doo. Riley ante ikke hvem eller hva denne skapningen var, men han likte lyden av navnet og likte å ha en ekte fiskestang.

Scooby-Doo stanga fikk sin første prøvetur samme vår i noen abbortjern. I august prøvde vi elva og tok en sværkjefta karpefisk. Den lange tørre sommeren hadde avskåret steelheadene fra elva, og nå ventet de ved elvemunningen på at en regnskyll skulle sende signalet, regn som skulle skylle elvesystemet og ta med seg en eim av kildemyr og barskog og berggrunnen fra elvedalen: lukten av hjemstedet.

Utskyllingen fra fjell til fjord kom i løpet av den første uka av september, og 250-grammerne strømmet inn som febrile pilegrimer. De kom i bølger etter Labor Day, og det samme gjorde elvebåter fulle av fiskere som ventet på å avskjære dem. Etter å ha fanget noen selv, visste jeg at det var på tide å ta med guttungen.

Skodde over steelheadelv. // Foto: Svein Røbergshagen

Og ta ham med var imidlertid alt jeg skulle gjøre. Jeg fikk ikke lov til å hjelpe i det hele tatt, bortsett fra muligens å knyte på en ny sluk. Riley løsnet roostertailen fra krokholderen, lot den svinge et par ganger fram og tilbake og beundret de røde prikkene og den gylne skjeen. De nøttebrune mandelformede øynene hans, som hverken kom fra hans mor eller meg, var gjemt bak de gule glassene i solbrillene hans. “Roostertail” sa han og studerte den. “Det er et dumt navn. Det likner ikke på en hanestjert”.

Jeg påpekte at trådene av rødt fluff som gjemte kroken, var fjærene fra rumpa på en hane. Han så skeptisk på sluken, sveivet den opp til den hang et par centimeter fra stangtuppen og kastet.  Sluken seilte ut over strykene og landet med et plask midt i elva. Pent kast. Lina strammet seg raskt i strømmen og han begynte å sveive. “Hold stangtuppen nedover”, sa jeg, og han senket den med én gang. “Det veit jeg. Du trenger ikke fortelle meg det”. Det besluttsomme ansiktsuttrykket fikk meg til å smile. “Det er ikke morsomt sa han”, og betraktet meg i øyekroken. Han kastet et par ganger til før vi bevegde oss til den neste kulpen.

250-grammere kommer rett fra havet og er ulærte, aggressive og bitevillige. De er også så raske og slu at en gjennomsnittlig fisker gjerne ikke rekker å gjøre tilslag før hjernen har registrert blinket av en villig fisk. Det er gjerne det eneste du ser av din første 250-grammer. Den første fisken som prøvde å ta sluken til Riley var annerledes. Da han sveivet inn den spinnende roostertailen, materialiserte en skygge seg fra mørket, steg sakte fra bunnen til den ble tydelig og gled forsiktig mot spinneren. Da den inhalerte sluken var begge så forheksede at Riley glemte å løfte stanga, og jeg glemte å rope «Tilslag!». Fisken spyttet den ut et øyeblikk senere, slapp seg ned i mørket igjen og forsvant.

Riley gliste til meg. «Så du det? Det så ut som en liten hai.»

I den tredje kulpen så vi hverken hai eller 250-grammere, og den fjerde var ikke bedre. Jeg ble overrasket da Riley foreslo at vi fortsatte til den femte kulpen. Turene våre til elva innebar gjerne at vi fisket av et par sømmer før gutten ble lurt vekk av fristelser langs elvebredden som kreps, rumpetroll eller fjellklatring. Vi gikk oppstrøms og ble elvebankene ble forvandlet til foruroligende, steile klipper. Jeg var livredd for at Riley skulle falle uti og bli dratt av gårde. Det sies at man kommer over slike tragedier, men det har jeg vanskelig for å forestille meg. Martha ville ende opp på sykehuset igjen, og jeg ville bære skyldfølelsen som en misdannelse. Noen ganger om nettene, når jeg ikke fikk sove, så jeg slike tragedier utspille seg som om det var en drøm. Jeg kunne se hodet hans forsvinne i strømmen – han ser på meg og snakker, men jeg hører ikke hva han sier – og så er han borte.  Elva er grønn og tom, bortsett stumme steiner på elvebunnen som stirrer tilbake. I denne våkedrømmen så jeg alltid for meg den neste delen, der jeg vandret alene opp stien, hvordan jeg fortalte det til kona mi, fjeset hennes og hvordan dette for alltid vil være min skyld. Det kunne være nok til holde oss unna fra elva for alltid. Allikevel blir vi dratt tilbake.

Under telefonhølen, der en telegrafledning engang hang og koplet sammen den spredte nybyggerbefolkningen i dalen, sprer elva seg ut i brede og grunne krusninger før den smalner igjen til i en trakt av steinete stryk. Denne rette renna med rullende vann ser ut som om den er skåret ut av lava for én uke siden. En ørretfisker ville trolig gå forbi strekket fordi det for raskt og turbulent. Kampesteiner på størrelse med folkevogn-bobler er parkert i sømmene og lager bakevjer og skumgryter, mens ut mot midten brøler stående bølger som ville passe en kajakkpadler.

Men 250-grammere oppfører seg ikke som ørret, og i denne delen av elva er den brutte strømmen inn i strykene er nøyaktig den type skjul de leter etter. Der krusningene blir til en kokende kulp, gjemmer fisken seg fra antagonister med vann fra tre sider. Rovdyr når dem ikke i turbulensen. Unntaket er en velplassert sluk eller flue. Det er uansett et kaotisk strekke, med glatte steiner og lite fotfeste. Jeg ville være nødt til å holde sønnen min i skjorteryggen, for sikkerhets skyld. «Ikke fortell dette til mora di», sa jeg.

Riley ville bytte sluk. Jeg åpnet boksen og viste ham et fargerikt utvalg. Han lot fingrene gli over roosterrailer, sluker og wobblere. Jeg tok ut én så han kunne studere den, så en til. Han avviste den ene etter den andre, som en kresen baseball-pitcher. “Jeg vil ha en flue. Akkurat som deg.”

Jeg prøvde å forklare ham fysikken bak et fluekast, at man er avhengig av en tung line, men han ville ikke høre på meg, og vi inngikk et kompromiss. Jeg knøt på en liten panther martin, og brakk av to av de tre krokene. Fra den tredje bandt jeg 25 cm med monofilament, og til den bandt jeg en tung og svart «egg sucking leech». Riley som for bare et øyeblikk siden var gravalvorlig, boblet plutselig over av fryd. Han smilte fra øre til øre og begynte å hikke opp små utbrudd av forventning og glede. Han holdt flua i hånda og rullet fjærene mellom fingrene. Jeg hadde bundet den på en tung firerkrok med manualøyne i sølv. Den hadde langt, tapert svart hackle, en hale av farget kaninhår som ville gi flua masse bevegelse i vannet, og et varmt, rosa hode som ville lyse opp.

“Hva er det?” spurte Riley. “En flue” svarte jeg “sånn du ville ha”. “Nei, hva heter den?”. Da jeg fortale ham det begynte han å skjelve. “Egg sucking leech… egg-sucking leech!” gjentok han og fniste. Så: “Hva en en leech?” Da jeg fortalte ham de blodige detaljene, var han enda lykkeligere. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før?

Steelhead liker farger. // Foto: Svein Røbergshagen

Etter vi hadde lagt en strategi, der Riley insisterte på at han visste akkurat hvor han skulle fiske, holdt jeg kjeft og lot ham “gjøre sin egen greie”, et uttrykk han hadde lært av mora si. Som en dreven fisker siktet han på innløpet til kulpen der et stort vannvolum veltet over en overhengende stein og kastet flue og sluk-komboen i en rett linje rakt inn i steinen. Den falt ned i de frådende vannmassene som et insekt som mister balansen.

Bare et øyeblikk senere eksploderte en stor fisk ut av kulpen med Rileys «egg sucking leech» dypt inne i kjeven. Dette var ikke en 250-grammer. Den sprang bortover overflaten og Riley var på bena og stotret i forventning. Han sveivet inn for å legge press på steelheaden og fulgte utraset i sikksakk med stangtuppen. Den spinkle tuppen på Scooby-Doo stanga hoppet som besatt. Jeg tok tak i skjorteryggen til Riley med den ene hånda, og visste ikke om jeg skulle løfte kameraet eller ta tak i stanga hans så han ikke mistet den, med den andre. I dette øyeblikket av ubesluttsomhet hørte jeg guttungen stønne. Lina hadde kjørt seg fast i noen steiner i utkanten av kulpen. Jeg hoppet opp og prøvde å løfte han så han kunne kjøre fisken uten hindring – han veide mindre enn en anstendig kongelaks – men det var for sent. Riley sveivet inn den vektløse lina. Både sluk og flue var borte.

Da gråtingen hadde gitt seg, satt vi på steinene og kikket ned i flueboksen igjen. Riley tørket tårene, valgte ut en annen flue, en Golden Comet, og igjen bandt jeg den til en sluk for vekt. I løpet av den neste timen kroket han og landet tre 250-grammere fra den samme kulpen. Vi slapp ut to villfisk igjen, og beholdt en settefisk til middag. Han betraktet meg mens jeg renset fisken og åpnet magesekken for å se hva den hadde spist. Det eneste han snakket om på stien hjemover var allikevel fisken som slapp unna. Det var ergerlig at vi ikke fikk den i håven, og jeg kunne bare bebreide meg selv for at jeg ikke så steinene tidligere. Det var en lettelse at Riley ikke så det på samme måte. Han glødet av sin egen bragd og behandlet steelheaden som den gode historien den engang skulle bli.

Halvveis tok vi en pause i en liten klaring i skogen som ble kalt Kjærlighets-lysningen på grunn av en tømmerstokk-benk ornamentert med en hjerteformet stein. Riley spurte meg om jeg hadde en helt. Jeg hadde aldri hørt ham bruke ordet før, og spørsmålet tok meg på senga. Så langt tilbake jeg kunne huske hadde jeg vært mistenksom til det ordet. Der jeg satt på stokken, kom jeg til å huske på en episode der jeg så på en presidentdebatt med faren min. “Hvem er din helt?” hadde programlederen spurt med innøvd alvor. Begge kandidatene hadde standardformuleringer klare og jabbet om hvordan arbeidsmenn og kvinner over hele Amerika var de virkelige heltene og så videre. Faren min var rasende. “Ted Williams*”! ropte han til TVen. “Ted Williams var helten min da jeg var guttunge, og jeg hadde sagt det samme i dag!”. Han veivet en hånd full av avsky mot TVen og forlot rommet.

* Ted Williams: Legendarisk baseballspiller. Spilte på the Boston Red Sox fra 1939 til 1960.

Vi begynte å gå igjen, for snart ville det være vanskelig å se hvor man satte føttene. “Jeg er ikke sikker”, innrømmet jeg til Riley. “Jeg må tenke meg litt om. Hvem er helten din?”. Han nølte ikke. “Mamma. Mamma er helten min. Men du kan også være helten min, hvis du vil”, la han til.

Vi fortsatte oppover, opprømte og uten å merke anstrengelsen. Fisken som i min fantasi antok stadig mer episke men diffuse proporsjoner, ble byttet ut med en annet åpenbaring. En av gutten foran meg, like diffus i den skumrende skogen, med ryggen til meg, hodet som vagget opp og ned med hvert skritt på stien, stangtuppen som bevegde seg i takt med armene hans og blinket i det siste lyset. I åpenbaringen skimret han, som om han hadde tatt fyr. Jeg visste at det jeg så, var min egen lykke – en slags stolthet over gutten jeg hadde vært med på å lage – min sønn – og i et øyeblikk ble jeg slått av et vemod over min egen far, og hvordan jeg aldri hadde klart å slå en ball til den riktige siden av banen, med spillere på basene når det virkelig betød noe.

*

Greia med seiersskjorter er at de skal bety lykke. Dickens skrev at David Copperfield ble født med en. Aleksander den store ble visstnok også født med seiersskjorte. I sjøfartskulturer som den portugisiske tolkes seiersskjorter som et tegn på at barnet aldri vil kunne drukne. Folk født i fostersekken tillegges spesielle evner. De kan lese vann, spå været og forutsi når fisk og annen mat vil komme i overflod. Noen regnes som healere og bedriver håndspåleggelse. Buddhister plukker fremdeles ut barn født med seiersskjorter som mulige Dalai Lamaer. I enkelte gamle europeiske kulturer hang man fostersekken utenfor døra for å vise hele nabolaget at et heldig barn var født. Riley vet ikke dette ennå, men hell er helt sentralt både i livet som fisker og i livet for øvrig. Det er noe man skal ta vare på og polere, som en lykkestein.

Kona mi ber meg om å kutte ut alt snakket om flaks. Til neste år kommer han til å være i et helt annet klasserom, lang unna utdannelsen steelhead-elver og endeløse skoger gir ham. Ved siden av å lese og skrive og lære nye ord han kan forstå verden med, vil den store oppgaven være å bli ansvarlig. Jeg vet at hun har rett. Men av en eller annen grunn er jeg bekymret for at kjærlighet og omsorg ikke skal være nok. Jeg har lyst til å tro på at forfedrene våre var inne på noe med seiersskjorte-greia. Vi kjenner alle noen som er heldige. Det kan ikke forklares med ord. De tar både medgang og motgang uten å blunke og får det til å se lett ut. De forvandler steiner til fisk.

Da vi kommer fram til hytta, er ikke Riley lenger sulten. Jeg forteller ham at det ikke er noe som er bedre enn å spise sin egen fangst rett fra elva. «Det går bra» sier han og gjesper. «Jeg spiser den til frokost». Og med det hopper han i senga og brer over seg selv. «Som en stor gutt», legger han til.

Det er mørkt og vingede insekter slår mot vinduene. Jeg skrur av lyset. Riley hvisker akkurat høyt nok til at jeg kan høre det: «I morgen skal jeg fange den». Og så sover han.


Copyright © 2007 av Langdon Cook. Saken ble først publisert i september/oktober-nummeret av Grey’s Sporting Journal i 2007.

Oversatt av: Jostein Henriksen

Flere historier
Nå kan du stemme på «Årets Villmarking»