Mange fluefiskere har problemer med å kose seg om vinteren. Mathias Leines Dahle har imidlertid en lang rekke argumenter for hvordan selv den mest konservative purist kan finne glede i et snødekt landskap.
Isfiske og jakt etter røye og rype i Dividalen i Indre Troms er ikke det vi skriver mest om på Oppstrøms. Men livet er mer enn bare tørrfluer og vak, og her har vi ryddet plass til det som er en skikkelig trivselsbombe kreditert en fyr som kan det å nyte friluftsliv.
Kalenderen viser 28. februar. Åpent vann og vakringer er ennå mange måneder unna i Indre Troms. I fjor gikk ikke isen før i slutten av juni.
Heldigvis har jeg flere bein å stå på. Dette er tiden for å jakte på sky vinterryper en siste gang før sesongslutt. Og det er tiden for å håpe på at det begynner å bli liv under isen. I tillegg er det nå lyset for alvor vender tilbake til en kald og karrig vinterverden her i nord.
Det er duket for et skikkelig eventyr med børse og fiskestang.
Soleklar plan om å ikke ha en plan
Turen legges til Øvre Dividal nasjonalpark, på grensa til Sverige. Kjæresten min Kjerstin og jeg har avsatt 25 dager. Vi kjenner området godt fra før etter mange kortere turer de siste åra. Alltid med det samme målet for øyet; vandre og høste av en rik natur. Finne roen. Skape opplevelser for livet.
Vi vil fylle kontoen med minner, snarere enn penger, som Jens Kvernmo så fint beskriver det. Dette har blitt vårt motto. Naturen og det enkle friluftslivet er en motvekt til sivilisasjonens jag etter penger og prestasjon. En verden der tid har blitt et middel på veien mot penger – og ikke omvendt. Denne turen skal vi være ekstra bevisste nettopp det.
Nå har vi endelig det vi alltid har drømt om; tid. Derfor stresser vi heller ikke innover dalen mellom de eldgamle furuene – for øvrig en av de få lommene med urskog vi har igjen i landet. Vi nyter kokekaffe og pannebrød med brunost til frokost og nøyer oss med korte dagsetapper. Møter likesinnede turfolk og deler inntrykk og erfaringer.
Fordelen med å være på tur lenge er at vi kan ta oss råd til å leve langsomt. Jeg vet at jeg uansett vil få mange timer glidende over hvite vidder på jakt etter fjellfugl og kikkende ned i røyas verden.
Akutt fiskefeber på fjellisen
Jakta går bra. Jeg høster det vi trenger til fire fantastiske middager og vi har rødvin i glassene. Går det an å ha det bedre? Kjerstin strikker lue og balaklava og koser seg foran ovnen de dagene vi tilbringer på hytte. Fjellufta er frisk, og vi nyter solskinnsdager til det fulle. Vi vet at snøvær og kuling aldri er langt unna i vinterfjellet – og får også vår dose av nettopp det.
Det blir noen rolige uker i dalen før vi drar oss opp mot høyfjellet. Nå verker vi etter nærkontakt med Dividalens dronning – storrøya. Til nå har vi fått nok av stekefisk, men ikke mer. Bettet har vært lite å skryte av, derfor vender vi skia mot et vann der vi vet det går stor fisk.
Vel oppe på isen rammes Kjerstin og jeg av akutt fiskefeber. Før jeg utvidet repertoaret til mer enn kun fluefiske, var jeg ikke klar over at det var mulig å få fiskefeber på isen. Men etter noen nær-døden-opplevelser, der 4-kilos røyer stryker forbi på en meters dyp og hjertepumpa hopper over tre bank, har jeg forstått at dette er fullt mulig.
Hett tips etter resultatløse dager
Dagene på go’vannet blir derfor en saftig krampetrekning. Opp klokka 04.30. Stirre ned i et ishull til kl 11.00. Kjapp lunsj, før økt to er i gang fram til mørket senker seg i 17-18-tiden. Rask middag, før vi kollapser i soveposen.
Hvorfor? Vi har våre grunner; Tre røyer på 2 kg er landet (av andre turfolk) på isen. En sugge på anslagsvis 4 kg er observert. Vi har kun fire dager igjen av turen. Og sist, men ikke minst; vi kan ikke vende hjem etter nesten en måned i Indre Troms uten fisk over halvkiloen. Der går grensen selv for vårt «prestasjonsfrie» friluftsliv. Noe selvrespekt eier vi, og i det minste må kilosgrensa krysses.
Etter et par resultatløse dager får vi et hett tips som fører oss til en grunne i utkanten av vannet. Dividalsblinken og en solid reke føres skjelvende ned i hullet og dunkes i bunn. Etter nøyaktig 3 minutter og 15 sekunder (seansen ble filmet) rykker det til. Jubelen bryter løs når en flott røye i underkant av en kilo trekkes sprellende opp på isen. Vi har funnet Stedet. Kjerstin følger opp med to fine fisk på drøye halvkiloen.
Verdig avslutning med stor røye
I to døgn ligger vi limt til isflata og betrakter svære rygger med hvite finner som stryker forbi kroken. Tiden er i ferd med å renne ut. Jeg er i ferd med å måtte innse at slaget er tapt.
Siste morgen får jeg ti minutter med isfiskestikka, mens Kjerstin pakker ned teltet. Etter to minutter kommer igjen noen svære finner til syne. Denne gangen slukes reka tvert og jeg drar til. Overraskelsen er stor da jeg kjenner motstand i snøret. Den sitter!
Et prakteksemplar på snaue halvannen kilo er en verdig avslutning. Tatt i betraktning antall timer som ligger bak, og mengden storfisk som finnes i vannet, kunne fisken godt ha vært enda større, men akkurat nå gjør det ingen verdens ting. Vi er storfornøyde, og fangsten er en perfekt avrunding på en innholdsrik tur. Det var tross alt avkoblingen og det å føle nærhet til naturen som var målet. Og her føler vi at vi har «landet en 5-kilos».
Vi vender snuta mot sivilisasjonen – enda litt rikere enn da vi dro.
Ble du gira på å lese mer om isfiske og jakt etter etter røye og rype i Dividalen i Indre Troms? Da anbefaler vi å ta turen innom Veidemannsblod, der Stian Yttergård ofte skriver om nettopp tradisjonelt høstingsbasert friluftsliv.
