Laksefluer og kulturelle betingelser

Fluelina strekker seg pent over strømmen, og fiskeren overlater resten av ansvaret til flua.

En gang på 60-tallet skapte en lur mann med navn Raymon Brooks den ikke helt ukjente flua Sunray Shadow. I snart 60 år har den britiske og skandinaviske tradisjonen bygget videre på hans langvingede tubefluer. Har vi satt oss fast?

I 2009 leste jeg boken «Annerledes tenkerene» av Per Arne Bjørkum. Kort fortalt handler den om en reise i kreativitetens historie, og om menneskene som har hatt mot til å utfordre etablerte oppfatninger. De kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste fremskritt. Du får innblikk i hvordan disse menneskene tenkte, kampene de måtte kjempe, i lidenskapen, skuffelsene og gledene. Samfunnet slik vi kjenner det i dag, hadde ikke vært det samme uten disse folka. På hvert sitt vis utfordret de kulturer eller tradisjoner.

Utviklingen av laksefluer handler om kultur og tradisjon. Det startet med store krokfluer toppet med fjær fra fugler innhentet fra britiske kolonier med et håndverk så vakkert at man mister pusten. Med tiden ble fjærvinger til hårvinger. Krok til tuber, og fra stive til myke materialer, krydret med et utvalg syntetiske fibre. Det var først på 80 og 90-tallet utviklingen for alvor skøt fart, men prinsippene har fremdeles forankret i en konservativ tankegang om hva som er «lov», eller mer beskrivende, hva som «ikke» er lov.

Konservatismen

I kommentarfeltene på sosiale medier, dukker det stadig opp meldinger som tidvis kan minne om «bunadspolitiet». Riktig utførelse av originale mønstre har i det mest ekstreme tilfellet ført til innbrudd på Britain's Tring Museum for å omsette fjær på svartebørsen fra fugler som for lengst har forlatt denne planeten. (Ref The Feather Thief: Beauty, Obsession, and the Natural.)

En ting er flua. En helt annen ting er hva slags type flue du velger til strekningen du fisker. Og sist, men ikke minst hvordan du fisker den. Denne fisken tok en banan-munker fisket en del av hølen som oftes ikke fiskes fordi strømmen ikke tar tak i lina. Likevel lå det en interessant strømkant der ute hvor jeg opptil flere ganger så fisk som var oppe å viste seg. Kastet ble lagt så langt jeg greide svakt oppstrøms, og strippet inn med markante stopp. Det tok ikke mange inntrekk før det stoppet opp. Foto: Per-Hermod Rasmussen.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.

Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.

Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.

nb_NO