Laksefluer og kulturelle betingelser

En gang på 60-tallet skapte en lur mann med navn Raymon Brooks den ikke helt ukjente flua Sunray Shadow. I snart 60 år har den britiske og skandinaviske tradisjonen bygget videre på hans langvingede tubefluer. Har vi satt oss fast?

I 2009 leste jeg boken «Annerledes tenkerene» av Per Arne Bjørkum. Kort fortalt handler den om en reise i kreativitetens historie, og om menneskene som har hatt mot til å utfordre etablerte oppfatninger. De kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste fremskritt. Du får innblikk i hvordan disse menneskene tenkte, kampene de måtte kjempe, i lidenskapen, skuffelsene og gledene. Samfunnet slik vi kjenner det i dag, hadde ikke vært det samme uten disse folka. På hvert sitt vis utfordret de kulturer eller tradisjoner.

Utviklingen av laksefluer handler om kultur og tradisjon. Det startet med store krokfluer toppet med fjær fra fugler innhentet fra britiske kolonier med et håndverk så vakkert at man mister pusten. Med tiden ble fjærvinger til hårvinger. Krok til tuber, og fra stive til myke materialer, krydret med et utvalg syntetiske fibre. Det var først på 80 og 90-tallet utviklingen for alvor skøt fart, men prinsippene har fremdeles forankret i en konservativ tankegang om hva som er «lov», eller mer beskrivende, hva som «ikke» er lov.

Konservatismen

I kommentarfeltene på sosiale medier, dukker det stadig opp meldinger som tidvis kan minne om «bunadspolitiet». Riktig utførelse av originale mønstre har i det mest ekstreme tilfellet ført til innbrudd på Britain's Tring Museum for å omsette fjær på svartebørsen fra fugler som for lengst har forlatt denne planeten. (Ref The Feather Thief: Beauty, Obsession, and the Natural.)

(saken fortsetter)