Hva skjer når effektiv lufttransport romantiserer fjellfisket som en eksklusiv drøm om urørte vann og ensomhet? Når fluefiskere blir som luftbårne lemen, forsvinner ikke bare mange gode fiskeplasser. I følge Peter Corzilius forsvinner da også selve essensen i det vi driver med.
Saker i «Motstrøms» er kronikker eller debattinnlegg. Alle meninger i teksten tilskrives forfatter, og er ikke nødvendigvis representativt for Oppstrøms-redaksjonen. Les mer her.
Fluefiske er en merkelig sak – det er nesten alltid den dårligste metoden for å få fisk. Kanskje er det utfordringen som er en del av fascinasjonen. Det finnes noe verdifullt i å mestre eller i det minste å lære seg noe som ikke alle kan.
Uansett hvordan og hvor man innleder reisen mot denne ferdigheten, hører eller leser man før eller senere om det som ser ut til å være mange fluefiskeres drøm:
Store ørreter som tar små fluer fra overflaten. Et eller annet sted i uberørt natur, langt fra alle veier og stier. I den såkalte siste villmarken i Europa – dit bare helikopteret kan ta en!
Høres det ut som reklame? Det kommer av at det er reklame. Eller i det minste kan det høres slik ut når ulike mennesker, «influensere» og selskaper reklamerer for såkalt «heli-fishing» i den nordligste delen av Sverige. Tusenvis av (flue)fiskere fra hele verden lokkes til fjellene hvert år for å oppfylle sine fiskedrømmer.
Et feilaktig bilde
Finnes det problemer med dette? Selv om vi lukker øynene for det faktum at store ørreter er mye enklere å fange med streamer, gjenstår det noen punkter som er verdt å diskutere. Både rundt bildet og forventningene som skapes. Men også av selve måten man tar seg til de myteomspunne vassdragene langt ute på fjellet.
Jeg har selv tilbrakt omtrent 300 dager ved ulike slike vassdrag i de svenske fjellene. Fra Kilpisjärvi i nord til Kvikkjokk i sør. Og jeg påstår at det ikke finnes et eneste fiskevann i dette området som ikke kan nås til fots (og kanskje med packraft). Jeg har aldri benyttet meg av helikopter, og dette betyr ikke at jeg elsker å vandre, slik mange heli-fiskere ser ut til å tro. I tillegg har jeg møtt mange fiskere ved slike vann som ble svært overrasket over at man kunne komme dit på egen hånd, i enkelte tilfeller uten særlige anstrengelser, og at andre mennesker ville fiske i det samme vannet samtidig som dem, som hadde betalt mye penger for en eksklusiv reise.
Bort med utopien
Denne artikkelen skal diskutere alle disse punktene. Hvorfor man bør stille spørsmål ved helikopteret som hjelpemiddel. Og forestillingen om at fjellene er en utilgjengelig villmark der man som heli-fisker er alene og avskjermet fra den vanlige verden.
I Kiruna-, Gällivare- og Jokkmokksfjellene (og mange andre steder) finnes det nesten ubegrenset mange innsjøer, elver og andre vassdrag som ligger under ti kilometer fra nærmeste vei. Noen av dem kan regnes som de beste fiskevannene vi har her oppe. Uansett om det gjelder harr, røye eller ørret. Jeg kaller disse for «smash & grab»-vann. Et uttrykk som har sitt opphav i alpinisme, der man spontant bestiger fjell svært raskt og minimalistisk når værforholdene er optimale. Mange av mine største fisker har jeg fått på samme måte; når været lover godt fiske, tilbringer man noen timer i bilen, deretter på ulike stier og til slutt ved innsjøen eller elva. Og ikke sjelden får man like mye fisk som i løpet av to vanlige uker på fjellet.
Som oftest er man hjemme igjen etter mindre enn to døgn, og jeg treffer jevnlig andre fiskere ved slike vann som har betalt store summer for å fly helikopter dit. Første gang jeg hørte at de jeg møtte ikke engang visste at det fantes en vei i umiddelbar nærhet, trodde jeg knapt på dem. Men dette har hendt ganske mange ganger, og nå for tiden blir jeg knapt overrasket lenger. Forestillingen om en utilgjengelig villmark og helikopteret som det selvskrevne valget for fjellfiske har nærmest blitt urokkelig. I alle fall der det fortsatt er tillatt, slik som i de svenske fjellene. Sannheten er at mennesker og dyr har beveget seg i fjellene i tusenvis av år. Og at det finnes stier til svært mange steder i fjellet.
Fremmede i fjellet
Et av favoritteksemplene mine på dette stammer fra noen karer en kamerat og jeg traff i fjellet for noen år siden. «Har dere syklet hit?» spurte de, da de bød oss på kaffe dagen etter ankomsten vår til et populært ørretvann. De hadde sett hodelyktene våre på avstand kvelden før og syntes at vi beveget oss altfor raskt til at det kunne være vandring. Stien som faktisk går hele veien fra veien til vannet, er ikke mulig å sykle på – enkelte steder er det knapt mulig å gå. Men har man tatt helikopteret, så vet man verken hvor man faktisk befinner seg eller hvordan terrenget rundt ser ut. Dette begrenser ikke bare opplevelsen. Det begrenser også mulighetene til å kanskje bytte strekning av elva man fisker i. Eller fiske i andre vann i nærheten.
Et enda morsommere eksempel ble levert med helikopter til en liten røyesjø som ligger under ti kilometer fra veien. Dette er en kjent «influencer», som på Instagram framstår som en erfaren eventyrer og profesjonell fluefisker. Hen kom flygende for å fiske i et vann dit lokalbefolkningen går opp på dagstur med barna. Historien som deretter ble fortalt på Instagram, var en annen enn virkeligheten.
Orker vi et siste eksempel? En av mine personlige favorittfilmskapere på området fluefiskefilmer, ble sluppet av på den andre siden av elva jeg fisket i. Litt mer enn en mil fra nærmeste vei. Jeg hadde vandret dit med noen kompiser og ble betraktet med det jeg tror var blandede følelser fra andre siden av elva. Etter at den kjente fluefiskeren hadde røykt en sigarett, dukket helikopteret opp igjen og flyttet vedkommende til et annet vann. Antakelig syntes han ikke det var særlig hyggelig med selskap når man først hadde tatt helikopter inn i veiløst land…
Lemen som metafor
Hvorfor blir det slik? Jeg tror egentlig ikke at man bevisst forsøker å lure folk. Eller at det er sånn at disse ikke ønsker å ta seg til slike steder på egenhånd. Jeg mistenker snarere at konklusjonen som leder til helikopterbestillingen, hviler på fire uriktige premisser:
1. Jeg har ikke tid til å vandre!
2. Jeg kan ikke vandre i fjellet!
3. Fisket er mye bedre langt ute på fjellet!
4. Jeg trenger X–Z når jeg er i fjellet, og X–Z kan ikke bæres!
Som jeg allerede har avslørt, er 3 ikke sant. I tillegg oppstår det ofte en atferd som kan minne om lemen: noen flyr helikopter til et vann og sier at dette er det beste vannet de noensinne har fisket. Iblant lager de en film. Alle begynner å ta helikopter dit, og vannet blir svært raskt mye dårligere. Helikopterselskapene melker de siste uvitende turistene, og så settes hele greia i gang på et annet sted igjen.
Et godt eksempel er et lite område i Kirunafjellene som ble verdenskjent for noen år siden på grunn av enkelte fluefiskefilmer. I dag er størsteparten av området stengt for fiske, fordi det er tråkket opp for mange stier og tatt for mye fisk. Det er svært enkelt å komme til den eneste av innsjøene som fremdeles kan fiskes i. Men det er ikke lenger verdt det. En vanlig sommeruke kan man se opptil ti forskjellige fiskere ved innsjøen samtidig. Om vinteren pimpler man i vei så det står etter. Det finnes mange vann i nærheten som knapt noen fisker i – men enkelte helikopterselskaper anbefaler fortsatt turen dit og tar rundt 30 000 SEK for en flyging på omtrent ti kilometer. Som noen betaler på grunn av et bilde – eller en film – som ikke lenger stemmer overens med virkeligheten.
Vandring med store røyer som premie
Min personlige favoritt når det gjelder fjellfiske, er røya. Jeg har fisket i omtrent 50 forskjellige innsjøer og elver i jakten på skikkelig stor røye (2,5 kg+). Fra bare 2 til over 50 kilometer fra nærmeste vei. Mange av mine største røyer har jeg fått i svært tilgjengelige vann, der det går sti helt fram til bredden. Det samme gjelder harren og ørreten. Utvider man avstanden til bare litt over ti kilometer, når man noen av de aller beste fiskevannene i Sverige med som oftest én, og iblant to dagers vandring. Dette påvirker også punkt 1 og 2.
Kontrastenes verden. Hvor kult er det å gå lenge til et sted, og så bli møtt av lyden av en flyvende minibuss? // Foto: Peter Corzilius
Mange av turene til ulike vann passer for hvem som helst som kan gå, og tiden trenger ikke anses som bortkastet. For det finnes ofte andre vann på veien som er vel verdt å fiske i. En liten tilleggskommentar til dem som tror at det ikke er like fint nærmere veien, eller at man ikke kan få samme følelse av ensomhet. Det finnes to alternativer: Enten å vandre litt lenger. Eller å prøve og senere komme fram til at fjellene er vakre også litt nærmere veien.
Stockholmere trenger sin øl
Det siste punktet er nok det vanskeligste. En gang jeg møtte to heli-fiskere fra Stockholm svært langt ute på Sandåslandet – der det fortsatt var dekning – spurte jeg om jeg kunne vippse dem for to av ølene deres. Det fikk jeg ikke, ettersom de hadde «for lite øl», som de sa. Jeg så på ølmagen deres, de tre brettene med øl som var synlige i lavvoen, og lot dem være i fred. Synd for dem, som ikke fikk tipset om den lille sideelva i elvesystemet der de største røyene holdt til. Synd for meg, som ikke fikk øl til maten. Jeg forstår at fisketuren til fjells er den eneste uka i året mange fluefiskere får gjøre det de liker aller best, og at man derfor skal nyte livet. Men reiser man for å bedrive fluefiske, eller for å drikke øl?
Det jeg vil si, er at vandringen begrenser ens ressurser. Det kan ikke fornektes – men samtidig setter man desto større pris på alt som får plass i ryggsekken. Og en fersk, grillet ørret smaker aldri så godt som dagen etter at man har spist frysetørket mat til både lunsj og middag. Deretter kreves det naturligvis tilpasset utstyr til vandringen også – men mye av dette kan kjøpes for prisen av én enkelt helikoptertur og varer nesten et helt liv. Om man undersøker litt på nettet og handler litt brukt, kan man i dag få en oppakning som veier så lite at man, med mat og fiskeutstyr for en uke, ender opp med under 20 kilo i sekken.
Grønnvasking, Hollywood-style
Hvorfor er da bildet av en utilgjengelig villmark og helikopteret som det selvskrevne valget blitt så dominerende? Foruten de nevnte gale antakelsene, mener jeg dette skyldes selskaper og personer som romantiserer og tegner et feilaktig bilde av hele prosessen med å «sveve over fjellet og ta seg hvor som helst like raskt som fuglene». I virkeligheten hakker man rundt i en helvetesmaskin som forårsaker høye utslipp og har andre typer påvirkning på naturen. Påvirkning som man som (flue)fisker egentlig burde ivareta.
Når et stort fluefiskemerke regelmessig prøver å vise hvor stilig og praktisk det er å ta helikopter til uberørte vann, samtidig som de anbefaler og reklamerer for «bærekraftige» produkter, ignorerer mange absurditeten og grønnvaskingen i dette og fokuserer heller på å prøve å være like kule som dem man ser på forskjellige sosiale medier. Det samme gjelder de utallige fluefiskefilmene som finnes på nettet, som alle følger det samme mønsteret. Imponerende åpningsscener fra og med helikopter, skikkelig barske karer som hopper ut av «chopperen», deretter valgfritt fiske av harr/ørret/røye. Gjerne med litt dramatikk fordi de først ikke lykkes, men så mye mer suksess mot slutten!
Det alt handler om
Men hva er egentlig problemet med alt dette? Jeg vil ikke gå inn på utslippene, som tilsvarer omtrent 8000 km med bilkjøring for én times helikopterflyging. Eller at det forstyrrer dyr og andre mennesker i fjellet. Alt søppelet jeg må bære med meg ut fordi det er forlatt av andre som ikke bryr seg om hvor de befinner seg og hvordan de bør oppføre seg. Eller de forskjellige helikopterselskapene som flyr titalls grupper hver sommer til det samme fiskevannet, noen ganger samtidig. Det får andre skrive og mase om. I stedet skal vi gå tilbake til begynnelsen og spørsmålet om hvorfor man velger å drive med fluefiske?
Det er verken enkelt eller effektivt å fiske med fluestang. Men fluefiske omfatter det mange av oss vanligvis strever med: totalt fokus på øyeblikket, oss selv og naturen rundt oss. Hver kaffekopp ved elva og hvert kast etter vakende fisk kan være en kjærlighetserklæring til naturens skjønnhet og alle dens hemmeligheter. I stedet for et «vært der, gjort det»-kryss på «gjørelisten».
En kjent mann har en gang sagt at «fluefiske er noe man gjør for seg selv, ikke for å fange fisk», og det er helt sant. Spør man hundre fluefiskere hvorfor de velger å fluefiske, vil svært få, om noen, svare at de trenger å fange en fisk for å spise den. Det samme gjelder fjellfiske. Det som så mange anser for den ultimate opplevelsen innen fluefiske, langt fra sivilisasjon, mobildekning, forurenset vann og andre mennesker: vi har godt av det! Hvis vi vil få fullt utbytte av alt dette, og samtidig bevare ressursene, som fisket og fiskevannene faktisk er, må flere pakke ryggsekken. De må utforske egne områder og våge å ta del i hele opplevelsen som fjellfiske i bunn og grunn egentlig er.
– Peter Corzilius
Ceterum censeo oppdrettsnæringen esse delendam.
