Der Jazz & Fly Fishing får prøve seg i lekegrinda til Ernest Schwiebert, Charles Brooks og Gary LaFontaine.
Henry’s Fork of the Snake River i Idaho er hellig grunn i amerikansk tørrfluefiske. Den øverste strekninga, «The Railroad Ranch in Harriman State Park» er særlig myteomspunnet. Så og si alle fiskerne vi snakket med på turneen sa noe sånt som: «Man, you guys have to go fish The Ranch, it’s incredible». Og det hadde vi selvsagt tenkt å gjøre.
Men først hadde vi en avtale med Marc Crapo, også kjent som @vonbeardly på Instagram. Marc viste seg å være en fargerik og veldig sympatisk kar som virkelig hadde forstått hvordan vi liker å fiske. Han ville gjerne vise oss en annen del av Henry’s Fork, en halvtimes bilkjøring nedstrøms fra The Ranch.
Fem campingstoler
Vi fulgte etter Marcs gamle Chevy Van gjennom et vakkert kulturlandskap med Grand Teton-fjellene som bakteppe. Tok inn på stadig mindre veier helt til Marc stoppet bilen, fant frem fem campingstoler og sa at nå var det bare å sette seg ned på elvebredden og slappe av. Green Drake-klekkinga begynner om en times tid, så nå kan vi sitte og prate litt. Kanskje spille litt musikk sammen?
Elva var stor, ganske hurtigstrømmende, veldig vakker og steindød. Ikke ett vak. En jevn strøm av driftboats passerte oss, kanskje én hvert femte minutt. Guiden i midten og to «fluefiskere» med dupp og to nymfer. Vadende fiskere overalt, iherdig blindfiskende med nymfe-og-dupp eller streamere.
Henry’s Fork er berømt for sine flotte Green Drake-klekkinger. Det er ei grønn døgnflue på sånn ca krok 12, omtrent som en Aurivilli i størrelse, men litt kraftigere bygd. Klekkingene er intense og ofte kortvarige. Vi satte oss godt til rette i campingstolene, rigget utstyret og snakket litt om forskjellene mellom Europa og USA, kultur, fiske, musikk. Jammet litt med Marc, som spilte gitar og munnspill.
Dette er kanskje ikke så lett likevel
Temmelig nøyaktig en time senere så vi det første vaket. Ti minutter seinere var elva fullstendig forvandlet. Green Drakes i strie strømmer og fråtsende fisk over alt. Masse terner og måker. Dette så virkelig ikke spesielt vanskelig ut. Marc plukka ut ei flue til meg og sa at nå var det på tide å fiske. Jeg vadet ut i elva med stanga i hånda og ganske høy puls. Tapani var rett bak meg med kameraet rullende. Jeg tok sikte på en ørret som stod ganske nært land. Den vaket en gang hvert femte sekund. Jeg fikk til et brukbart kast, men fisken tok ikke. Etter fem-seks fine flyt sluttet fisken å vake. Hmm.
Jeg fant et nytt bytte, litt lenger ut i elva. Samme prosedyre. OK. Så dette er kanskje ikke så lett likevel. Jeg sammenlignet flua med insektene på vannet. Den så to nummer for stor ut og var for lys i fargen. Lignet mer på en Danica enn en Green Drake. Jeg rotet litt rundt i boksen og fant en Cripple Dun-variant som jeg fikk av Will Broeder på Snake River Angler i Jackson Hole, Wyoming. Den så ut til å stemme bedre i både farge og størrelse.
Regnbuer, brunørret og masse flotte opptak
Ny fisk litt lenger ut, nytt kast. Jeg rakk såvidt å tenke at denne flua er jammen klin lik en klekkende Green Drake. Klætsj! En illsint regnbueørret på godt over kiloet freste nedstrøms i urovekkende stor fart, og hoppet himmelhøyt flere ganger. Marc ble så glad at han grep gitaren og fremførte sin egenkomponerte Idaho-sang mens jeg kjørte fisken, som viste seg å være i svært godt hold. En vill regnbueørret av ypperste kvalitet. Stor stas!
Klekkinga stod på i omtrent en time, kanskje litt mer, og så var det over. Elva var steindød igjen. Vi hadde fått noe sånt som ti ørreter mellom ca. 6 hg og 1,5 kg, både regnbuer og brunørret, og masse flotte opptak. Vi hang ut litt til, men orket ikke å blindfiske etter det flotte tørrfluefisket, så vi pakket sammen og dro opp til TroutHunter Lodge, spiste middag og gjorde oss klar til kveldens konsert.
Konserten ble en av de beste på hele turneen. Fullt hus, bra lyd og utstyr, veldig lyttende og entusiastisk publikum. Marc heiv seg med på munnspill på «Lahppoluobbal», en låt jeg skrev som en hyllest til et lite sted på Finnmarksvidda. Det ble stående applaus, en rekke ekstranummer og en temmelig sein kveld.
The Ranch
Neste dag var siste fiskedag på turneen, og det føltes helt rett å tilbringe den på «The Ranch». Denne ca 8 km lange elvestrekninga er ganske spesiell. Elva er 50-60 meter bred, langsomt strømmende og knedyp. Man kan krysse den overalt. Elvebunnen består av grus og småstein og det er store tuer med vannplanter overalt. Mesteparten av vannet i elva kommer rett opp av bakken noen kilometer oppstrøms, i Big Springs. Det er forbudt med driftboats, og det er ikke vei langs elva, så man er nødt til å gå. Det er bare regnbueørret der, og fisket er kjent for å være utfordrende og svært teknisk, med stor og selektiv fisk som har sett det meste innen fluer.
Fiskepresset på The Ranch er formidabelt. Det er rett og slett latterlig mye folk der, særlig i de delene som ligger nært vei. Vi ble rådet til å gå 3-4 km uten å fiske, selv om vi skulle se vak mens vi vandret. Da ville vi komme til et område med noen fine gressøyer midt i elva og færre fiskere. Det stemte, men det var ikke akkurat folketomt der heller. Vi telte 15 andre fiskere innenfor en radius på kanskje 200 meter.
Dagen var varm, og sola stekte fra skyfri himmel. Ikke optimale forhold for Green Drakes, med andre ord. Steindødt. Etter en times leiting fant vi en fisk som stod og vaka forsiktig på bittesmå spent spinnere. Det var Tapanis tur til å fiske, og han klarte til slutt å lure den på en glissen Rusty CDC Spinner på krok 18, etter mange fluebytter og utallige kast. Fisken var rundt halvannen kilo, vakker og velfødd, men bar tydelig preg av å ha vært fanget mange ganger. Begge munnvikene var skadet, og i den ene satt det en gammel tørrflue med en 40 cm lang 6x fortomsstump på slep. Ganske ulekkert.
Hjem
Vi fant ikke flere fisk den formiddagen. Utpå ettermiddagen endret været seg, og det begynte å blåse og regne. I løpet av dagen hadde vi sett flere Golden Stones kravle rundt. Det er en diger, gylden steinflueart, ikke like stor som Salmon Fly, men fortsatt svær, krok 6 eller noe sånt. Joona satte på en imitasjon som han hadde fått av Marc og blindfiska litt langs ei av øyene i blåsten. Opp kom turens siste fisk, en nydelig regnbueørret som vi målte til 21,5 inches, eller 54,61 cm om man vil. Sånn ca. 1,7 kg, i følge OFAs k-faktorkalkulator.
Turen hjem gikk via Rochester International Jazz Festival, en av de største jazzfestivalene i USA. Ikke noe fiske, men to veldig artige konserter. Stort publikum, stående applaus og nok en sein kveld.
Så ble det selvsagt en masse rot på hjemveien. Tordenvær, innstilte flighter, nye flybilletter som koster alt for mange tusen kroner, roping og skriking, flyplasshoteller og alt det der. Men det er vi blitt vant til, null stress. We love America!
