Det siste tilskuddet fra Rolf Nylinder er en slags (ufrivillig) tulleversjon av en Krakauer/Proennecke-symbiose. Denne gang er det i tillegg gratis, og slikt blir det garantert god stemning av i nordiske karantenehjem.
I dag skjedde det som ofte skjer når man er journalist og skal forholde seg til Rolf Nylinder: Man finner en ny film på internett uten at man har fått verken pressemelding eller en heads up.
Som vanlig klagde jeg litt på å «misse out» på nyhetsverdi. I retur fikk jeg noenlunde det samme svaret jeg alltid får:
– Haha! Det er jo ingen som har sett den enda. Du blir sikkert den første som skriver om det.
Moralen er vel (igjen) at det er sånn det er å forholde seg til kunstnere. Og hvis ikke Sean Penn hadde vært underlagt et gigantisk produksjonsselskap med eget PR-team, så hadde det sikkert vært samme sak der da ekspedisjonsklassikeren Into The Wild kom i 2007.
Uhøytidelig fleip med det ekstreme?
Det er svært påfallende at fluefiskefilmer skal være sykt ekstreme, og det virker som om mange (kanskje spesielt amerikanere) er veldig opptatt av å formidle hvor crazybanana det de driver med faktisk er.
Hvorvidt det er det Nylinder her har i tankene, vites ikke. I hvert fall har han ikke noe veldig bekreftende svar på det selv.
– Dette er «stream of consciousness». Jeg tenker ikke, jeg bare klipper, forteller Nylinder.
Uansett, her blir vi med Rolf Nylinder, Kristian Matsson, Håvard Stubø og Markus Lemke inn i villmarka og ut på en psykososial reise. I Sverige. Med helikopter, som da uten tvil legger opp til det som er en herlig selvironisk tilnærming til det ekstreme.
Karantenen ble plutselig litt bedre.
