I myrhullene vaker ørreten

Da jeg vokste opp, hadde jeg to læremestere. Bestefar og grandonkel satt på gammel kunnskap, og innlemmet meg i sportsfiskets hemmeligheter. Utvikling krever imidlertid at man utfordrer vedtatte sannheter.

Mine første læremestere var markafiskere av den gamle skolen. De hadde fisket med sluk og mark i skogen i en mannsalder da jeg ble født. En gang iblant dro de til fjells og fisket ørret. Historiene de hadde formet meg og er med meg den dag i dag. I deres lære ble jeg tidlig en dreven sportsfisker. Når det kom til det å fiske med flue, hadde de imidlertid liten praktisk erfaring. Det var nærmest noe mytisk over fluefiske, og det skulle kreve tid og innsats for å bli kjent med det. Det fantes historier om en fjern slektning som hadde drevet med det på sekstitallet. Utover det var fluefiske noe man sporadisk leste om i blader og bøker. For en tiåring i 1990, virket det uoppnåelig, og det var kanskje derfor det var så forlokkende. 

Gradvis begynte jeg å søke ny kunnskap. I verdenen som åpnet seg, måtte jeg manøvrere uten at læremesterne kunne veilede meg slik som før. Skjønt jeg fikk god hjelp til å åpne de riktige dørene. En ni fots Fenwick og en gammel Pflueger Medalist ble høytidelig overbrakt som konfirmasjonsgave. Senere fulgte bøker skrevet av nye læremestere som fylte et ungt hode med radikale ideer.