Foto: Bastien Artigas

Historien bak forsiden: Oppstrøms #10

Det er vår. Tiden for tro og håp. Forventninger og isløsning. Her kan du lese deg opp om hva vi har tenkt om valg av bilde på årets første utgave i vår fjerde årgang.

Forsiden på Oppstrøms #10 prydes denne gang av et bilde av noe de aller fleste som har fisket laks kan kjenne seg igjen i. Nemlig det å gå hjem midt på natta – eller grytidlig om morgenen om du vil – etter en lang fiskeøkt.

Franskmann i svensk kveldssol. // Foto: Privat

Franskmannen Bastien Artigas er fra Pyreneene, men har bosatt seg i Sverige. Der lever han et ganske vanlig svensk liv som fotograf. Men vi skal ikke røpe for mye, for Artigas er nemlig portrettert i vårutgaven.

Et fotografintervju var dog ikke nok for oss. Vi trengte mer fransk feinschmeckeri i den tiende utgaven av Oppstrøms. Og det løste vi med å poste favorittbildet vårt fra Artigas på forsiden.

Det betyr også at vi har vår første forside med et høydebilde. Eventuelt portrettformat. Stående. Eller hva enn man nå velger å kalle det. Uansett: Et radikalt og vågalt grep innad i den konservative redaksjonen som har gjort at vi har ligget våkne om nettene etter at filen ble sendt til trykk. Neida. Joda.

Hengebro og relaterbare følelser

Selve bildet viser det som kanskje er noe av det mest laksefiske-norske redaksjonen kan tenke seg (bare at dette er i Sverige da); En hengebro over et ganske stritt, monotont og (for en ørretfisker) rimelig intetsigende parti av elva.

Dette oser av det melankolske og håpløst vakre med laksefisket. Minimalt med nattesøvn, skakkjørt døgnrytme, tåkete hukommelse og ødelagte ekteskap.

Samtidig som 2023 sniker seg mot 1. juni, brer feberen seg, og de mest fortapte av oss går enda en hardtarbeidende sesong i møte. Vi ønsket oss en laksefiskete forside, og kunne ikke tenkt på en bedre kanditat egentlig.

(Saken fortsetter med våre egne tanker om valg av forsiden under bildet)

Jørgen Platou Willumsen

«Det er vår. Eller, nesten. I år har den vært uvanlig seig. Og i kontrast til fjoråret, er det nå rekordmye snø i fjellet på Østlandet. Våren gir håp. En positivitet som får en til å glemme de store problemene – du fylles med optimisme. Kanskje er det fordi vi fortsatt ikke vet hva vi har i vente. Blir sesongen god? Vil oppgangen stå til forventningen? En ting er helt sikkert: Det blir sesong, og drømmene vi ønsker å oppfylle ligger rett foran oss.

Bildet til Bastien Artigas fanger denne følelses på en god måte. Det er lett å assosiere seg med menneskene i enden av brua på vei hjem etter endt fiskeøkt. Uavhengig om den var bra eller ikke, er det dager som dette vi drømmer oss tilbake til hvert år i det en sesong er over. Heldigvis er vi nå i motsatt ende. Det er april, dagene er lange og om få strakser er det ikke bare mennesker fanget av en blenderåpning og lukker, men vi som igjen kan vandre hjem etter en god dag i elva.»

– Jørgen Platou Willumsen, AD


Jostein Henriksen

«Jeg vet ikke om den jevne leseren ser det,  jeg vet i alle fall ikke om jeg hadde lagt merke til det med mindre jeg hadde vært involvert i diskusjonene. Men, som vi er inne på over her, bildet på den fjerde årgangens første cover er i «portrait», og ikke «landscape». Det kan synes trivielt, men i magasinsammenheng er det en revolusjon. One small step for the Oppstrøms-reader, one giant leap for Oppstrøms cover-design. Og dermed er det kanskje naturlig at motivet er en bro, en overgang fra èn ting til en annen. Fra øst- til vestbredden av elva, fra gammelt til nytt cover, fra vinter til vår, osv. Dessuten betyr en bro at det er vann i elva. Og det er egentlig det viktigste. Vakkert bilde.»

– Jostein Henriksen, redaktør


Joakim Andreassen

«Jeg har fisket lite laks, og kun fått smålaks på streamer laget for ørret. Men jeg har vært med på mye laksefiske. Enten som fotograf eller bare som ennmanns-heiagjeng. I så måte har jeg også fått oppleve mye av laksefiskekulturen. Og selv om denne selvdestruktive livsstilen med lite søvn, utallige blindkast og usunne mengder alkohol passer meg generelt sett dårlig, så skjønner jeg at greia appellerer. For det er noe helt eget med denne subkulturen. Noe litt sektaktig. En gjensidig forståelse av det å være fortapt i håpet om å kjenne det ubeskrivelig digge øyeblikket når laksen suger tak i flua. En fange i det anadrome fengselet på et vis.

Bildet til Artigas fanger essensen i det jeg tror laksefiske er. En fortapt sjel på vei hjem midt på natta over en hengebro i tåka. Mest sannsynlig uten så mye som et lugg i flua på samvittigheten. Klar for to skiver polarbrød med skinkeost, og to timer søvn i en svett sovepose på en uvasket campinghytte. Umåtelig vakkert og fullstendig tragisk på samme tid.»

– Joakim Andreassen, fotoredaktør


Tegn ditt abonnement på Oppstrøms eller kjøp gavekort nå: