I fjor vinter dro Emil, Johan, Martin og Morten fra Fin Folloewers til New Zealand for å jakte på den gode liv og stor ørret. Nå har de endelig sluppet filmen fra turen.
NZ er en hver fluefiskers våte drøm, og alle ørretfiskere med respekt for seg selv har det på «bucket-listen». Situasjonen for våre danske venner var ingen annen, og i fjor gjorde de det hele til en realitet.
Artikeln fortsätter under bilden.
– Å kunne stå opp om morgenen uten å måtte tenke på annet enn hvor man skal fiske er vel det nærmeste man kommer den ultimate tilværelsen, forteller Morten Manniche til Oppstrøms.
Ørretbomslivet skulle med andre ord leves til det fulle, og store ørreter skulle fanges. Alt var som gutta hadde forestilt seg.
– Når vi gikk til elv, var vi der som oftest i 3-5 dager. Jo lenger inn vi kom, jo bedre var fisket. I den forbindelse fant vi opp ordet «YOTO» som står for «you only tramp once». Som et slags mantra når kilometerne ble mange og beina ble trøtte, sier Manniche.
Artikeln fortsätter under bilden.
Gjengen delte seg som regel opp, og fisket sammen to og to. Når de var ferdig i et område, møttes de på et hostel i nærmeste by. Der delte de opplevelser og historier. Og en hel masse øl, siden de tross alt er dansker.
– Vi hadde akkurat nok penger til bensin, mat og annen forpleining. Når DIY-konseptet var mulig benyttet vi oss av det, noe de to bilene vi hadde kjøpt bar preg av. Vi var heller ikke redde for å spise en og annen roadkill. Det er jo tross alt gratis mat, forteller Manniche.
Artikeln fortsätter under bilden.
Det er vanskelig å se for seg at fisket på New Zealand er så bra som folk vil ha det til. Man hører historier, men det er noe annet å faktisk oppleve det.
– Det er rett og slett verdensklasse. Alt er jo helt ekstremt visuelt, og når ting faktisk funker så er opplevelsen så sterk at det hele virker nærmest religiøst. Men når det er sagt, så var det lett å skremme fisk. Gjorde man ikke ting riktig første gang, så ble fisken spooked. Nettopp derfor ble det også mange nedturer, som man kan se i filmen vi nå har lansert, sier Manniche.
Artikeln fortsätter under bilden.
Han poengterer at de lærte enormt mye av å bare observere fiskene, og gutta brukte gjerne lang tid før de i det hele tatt la et kast.
– Å være alene i så mye urørt natur ga rom for mye tid til å tenke på alt i livet. Jeg er overbevist om at man lever lenger når man opplever denne typen fiske, og det er vel nettopp derfor man er sportsfiskere, hevder han.
Til tross for at gutta fulgte opp ørretfisket med å både fange hai på surfstenger, samt Giant Trevally og bonefish på en svipptur til Aitutaki, så var samtlige enige om at ørretfisket var turens klare høydepunkt.
– En «skandinavisk fisk» i størrelsen XXXL, som spiser tørfluer – det er veien til en hver fluefiskers hjerte, avslutter Manniche.
Se den fine og usminkede filmen om opp og nedturer under.
