Følgende tekst ble opprinnelig holdt som et foredrag på en førjulskonferanse i regi av Forum for natur og friluftsliv Trøndelag og Statsforvalteren i Trøndelag, og temaet for konferansen var forvaltning av villaks.
En advarsel før jeg begynner: Jeg kommer til å være litt høytflyvende og vidløftig her. Mest fordi mine egne kunnskaper om forvaltning av villaks er minimale. I alle fall sammenliknet med resten av foredragsholderne her. Mine egne forvaltningserfaringer begrenser seg til noen få ørretvann og -elver på Østlandet, og når man ikke kan nok om detaljene, er man rett og slett tvunget til å løfte blikket litt.
Men jeg tror og håper også at det noe verdifullt i å se ting i en større sammenheng. Vi mennesker har som kjent en tendens til ikke å se skogen for bare trær.
Jeg skal ta av ved å snakke om prefikset vill- i villaks. Vi bruker det hele tiden uten egentlig å tenke over hva det betyr. Vi antar kanskje at vill laks er det motsatte av oppdrettslaks. Noe urørt, den laksen som mennesket ikke har tuklet med. Men ordet vill er en bedragersk størrelse. Og akkurat hva man legger i det, betyr mye for hvordan man ser verden.
Verden bevart gjennom villmarken?
En av de som har betydd aller mest for hvordan vi tenker om det ville er den amerikanske essayisten og filosofen Henry David Thoreau som levde på 1800-tallet engang. Thoreau var en del av transcendentalistene, filosofene som mente at Gud var å finne i oss selv og i naturen, og at man kunne komme i kontakt med det guddommelige gjennom selvkontemplasjon og å være ute i naturen. Stedet der Thoreau diskuterer begrepet mest inngående er i et banebrytende essay som på norsk har fått tittelen «Kunsten å gå», men som på engelsk rett og slett heter «Walking». Essayet var egentlig en forelesning han holdt i den lille byen Concord på 1850-tallet engang, og ble først publisert like etter han døde i The Atlantic. Essayet inneholder et veldig berømt sitat og i den mest autoritative norske oversettelsen går det som følger:
«[…] verden blir bevart gjennom villmarken».
Hvis du går på internett, finner du kopper og t-skjorter med det samme sitatet på engelsk.
«[…] in Wilderness is the preservation of the World».
Som så mye Thoreau skriver er det ikke umiddelbart enkelt å forstå hva han mener. Det blir imidlertid ikke lettere av at både den norske oversettelsen, og alle t-skjortene og koppene feilsiterer Thoreau. Han sier nemlig ikke at verden blir bevart gjennom villmarken. Han sier:
«[…] in Wildness is the preservation of the World.»
Ordvalget er ikke tilfeldig, for flere andre steder i «Kunsten å gå» snakker Thoreau om nettopp villmarka, eller «the wilderness». Men han gjør ikke det her. Han sier «wildness.»
På norsk blir det noe sånt som:
«[…] verden blir bevart gjennom villhet.»
Forskjellen kan synes triviell, men distinksjonen er vesentlig. Villmarka, wilderness, er geografi. Jotunheimen, Lierne nasjonalpark eller endeløse skoger i Canada.
Wildness – villhet – er en kvalitet.
Alle gode ting er frie og ville
Så hva mener egentlig Thoreau med kvaliteten «wildness»?
En hint finner vi i et dagboksnotat der Thoreau påpeker han at ordet vill har samme rot som vilje. Villhet betegner med andre ord noe egenrådig, noe som styrer seg selv. Thoreau knytter også begrepet tett til både det gode, til frihet og til liv. «Alle gode ting er ville og frie», skriver han. Eller «Hvor nær det gode er ikke det ville? Det mest levende er det som er villest.»
Thoreaus idé om det ville har en del interessante konsekvenser. Villmark er en binær størrelse. Enten er det villmark eller så er det det ikke. Villmark er et urørt skogsområde. Bygger du en vei, er det ikke lenger villmark.
Det ville derimot, finnes i grader. Det finnes i stort monn i Jotunheimen, men også i gresset som vokser på en gammel industritomt eller på fuglebrettet i hagen. Det finnes i det mikroskopiske, som i bakteriefloraer i magene våre, eller i det store, som i stjerneskyer i andre galakser. Og det finnes i elver som renner gjennom bearbeidede trønderske landbruksområder.
Men viktigere: Når Thoreau snakker om villhet, snakker først og fremst ikke om steder uten mennesker, men tvert imot om noe menneskelig. Villhet handler om kvaliteter i oss selv. Thoreau snakker om å kultivere «villhet» i vårt eget forhold til verden. Han sier at han ønsker seg «ville» naboer. Thoreau-eksperter tror villheten handler om å anerkjenne og å være bevisst andre tings autonomi eller selvstendighet. En av mine favorittforfattere, Jack Turner, sier det veldig godt:
“What counts as wilderness is not determined by the absence of people, but by the relationships between people and place.”
Sånn! Nå er jeg ferdig med det vidløftige. Har dere holdt ut så langt, så holder dere ut resten.
Mysteriet på New Zealand
Dette er Lake Coleridge midt på Sør-Øya på New Zealand rett vest for Christcurch. På nittitallet satte forskere ut flere arter salmonider i innsjøen og gjorde telemetristudier. Blant annet kongelaks (chinook salmon). Da de fikk inn dataene, så de at kongelaksen, i motsetning til for eksempel brunørreten som holdt seg ved standplassene sine, svømte over hele den to mil lange innsjøen. Den svømte ikke rett, men i merkelige kurvede linjer som så like ut fra dag til dag. Forskerne klødde seg i hodet. Hva var de kurvede linjene? De begynte å spekulere om ikke kongelaksen var på jakt etter larvene til en annen liten fisk som skulle befinne seg midt ute på vannet i sommermånedene. Men da de fisket laksen og skar opp magen fant de ikke larver, bare landinsekter. Forskerne stod fast. Hva faen var det egentilig kongelaksen drev med der ute?
Da atferden ble beskrevet for noen australske fluefiskere, som aldri hadde fisket Lake Coleridge før, visste de svaret med en gang. Langs store innsjøer ligger det ofte striper av skum. Stripene, som kalles konvergensstriper, skyldes undervannsfenomenet langmuirsirkulasjon som oppstår når vind danner bånd av divergens og konvergens på overflaten. Båndene strekker seg gjerne over vannmasser i kurvede linjer. Virvlene trekker overflatevannet rundt inn mot seg og dermed samles ting i båndene. Blant annet landinsekter. Konvergensstriper er matbufeer for fisk og noe de fleste stillevannsfluefiskere er klar over og bruker aktivt i sitt eget fiske.
Kongelaksen spiste. Verre var det ikke.
Vill kunnskap
Så, hvor vil jeg med denne historien?
Vel, den australske forfatteren og villfiskforkjemperen Greg French sammenlikner kunnskapen til de australske fluefiskerne med en type kunnskap flere urfolk besitter. Han viser til hvordan polynesiere kunne navigere mellom ulike øyer, bitte små prikker i et uendelig stort hav, med stor presisjon uten moderne navigasjonsutstyr. Bommet de, var de døde, men polynesierne bommet veldig sjeldent.
Da antropologer begynte å forske på fenomenet viste det seg at folk fra stillehavsøyene kunne tolke havdønninger og hvordan disse ble påvirket av landmasser i nærheten. Reflekterte bølger fra øyer kunne gi indikasjoner på retning og nærhet til land, selv når øyene ikke var synlige. Navigatørene oppfattet slike signaler gjennom erfaring, observasjon og kroppslig sansing av bevegelsene i båten.
French’s poeng er at noen livsstiler, lidenskaper eller kulturer muliggjør en måte å tenke og observere på som ikke er tilgjengelig, eller engang mulig, for folk som ikke står i et nært forhold til det ville. Ved å forholde seg til det ville på en thoreausk måte, der du ikke prøver å dominere, men å forstå fenomeners egenvilje eller autonomi, oppstår rett og slett unike måter å se verden på.
Laksen som kulturbærer
Som jeg sa innledningsvis, har jeg ikke greie på forvaltning av lakseelver. Jeg prøver imidlertid å følge med på overordnete trender. Jeg leser rapporter når de kommer og følger med på debatter om fangstbegrensninger, om habitatsforbedrende tiltak, datainnsamling og om kampen mot lakselus og rømming. Mye av forskningen er imponerende.
Det som imidlertid gjør aller mest inntrykk på meg er når jeg er rundt og snakker med folk som faktisk forvalter og fisker elvene. For en utenforstående har de kunnskap som nærmest framstår som magisk. De ser ting jeg ikke ser! De vet hvor i elva, til hvilken tid, under hvilke forhold og med hvilken flue du får laks. De har bestemte oppfatninger om når laksen bør få være i fred, og teorier om hvordan alt fra Tobis-bestander, vind og vær påvirker laksens oppgang.
Miljøene som oppstår langs elvene, er dessuten geografisk distinkte: Folk i Repparfjordelva snakker annerledes om laksen enn det de gjør i Figgjo. De kler seg forskjellig, og de fisker forskjellig. Profiler oppstår. Noen ganger blir de til legender og myter som det hviskes om rundt bålet på kvelden. Ting kan også oppstå når tradisjoner fra ulike elver møtes. Vi publiserte nettopp en artikkel skrevet av en fyr som observerte fiskere med 18 fots fiskestenger i Komagelva i Finnmark og tok med teknikkene han så til Mandalselva, justerte dem litt og forvandlet sitt eget fiske.
Det som oppstår rundt elvene våre uttrykk for lokale kulturer som er ville i en thoreausk forstand. Kulturer som springer ut fra laksen. Som er formet av elva laksen svømmer i og av landskapet elva skjærer gjennom.
Kunnskap bevart gjennom villhet
Menneskeheten har i dag blitt en kraft i geologisk forstand og flytter mer jord, grus og stein enn verdens elver, isbreer og vinder til sammen. Store deler av verdens isfrie landarealer er vesentlig endret av mennesket. Og tre fjerdedeler av verdens elver og innsjøer er demmet opp for bruk i kraftproduksjon og landbruk. Ville ting er i ferd med å skyves ut i marginene av tilværelsen vår, og Laksen er ikke noe unntak. I fjor ble den rødlista og flere biologer jeg snakker med er pessimistiske på vegne av framtiden.
Dermed trenger den forkjempere blant fiskere og forvaltning mer enn noensinne. Men vi trenger også laksen. For den produserer et kulturelt mangfold hos oss. Forsvinner laksen, forsvinner ikke bare en sport, men også måter å se verden på som er helt unike. Kunnskap som du ikke kan lese deg til, men bare tilegne deg ved å stå utvadet i en elv i all slags vær. Eller kunnskap du får gjennom å tilbringe kalde morgener og lyse kvelder og varme ettermiddager langs elvebredden. For å parafrasere Thoreau: Det er en verden bevart gjennom villhet.
Til daglig handler elveforvaltning om fiskeregler, habitatstiltak og gytebestandmål. Men ser man det litt på avstand, er jeg overbevist om at forvaltning av vill fisk er en liten del av villhetens sisteskanse i en verden som er i ferd med å domestiseres. Intet mindre.
