Mange fisker i dag med fang og slipp som premiss. Men hvor skånsomt håndterer vi egentlig fisken vi setter ut igjen? Erfaringer viser at det fortsatt er mye å lære – både om håndtering, utstyr og kunnskapen vi baserer praksisen vår på.
«Jeg har fått nok matfisk i dag, så du skal ut igjen».
Nok en på YouTube som setter ut enda en halvkilos ørret.
Det er ikke at fisken settes ut jeg reagerer på, men hvordan det gjøres. Den vippes først opp på tørt gress og lyng. Kameraet går. Det prates. Fisken ligger passivt i hendene før den til slutt settes tilbake – tørr, full av kvist og blader – og tydelig svekket der den blir stående ved bredden.
Hvorfor måtte fisken ut av vannet i det hele tatt?
Hvorfor legger noen ut på ukestur til et eller annet eldorado for å fiske masse fisk i godvær – uten håv, uten mothakeløse kroker og tilsynelatende uten å ha tenkt gjennom hvordan fisken skal håndteres skånsomt?
Hvis du planlegger å sette ut fisk – dersom forholdene tilsier det – er det ikke da naturlig å legge opp til best mulig håndtering av fisken?
Min opplevelse av fang og slipp
Fiskelivet mitt startet med morfar etter ørret i bekkene på fjellet, og de ble spist. Småfisken fikk etter hvert gå – til neste gang. Han lærte meg at jeg skulle fukte hånda før jeg løsnet kroken for å unngå å skade slimlaget – en enkel og omtenksom handling.
Å sette ut stor fisk var ikke noe jeg vurderte, trolig fordi jeg nesten aldri fikk stor fisk – i alle fall ikke mer enn jeg og familie og venner kunne spise.
På fjellet etter ørret går det som oftest greit å få inn fisken raskt, og de fleste jeg får kan jeg vippe inn og avlive med en gang. Hvis jeg tar med håv og tåler å bli litt våt på beina, eller planlegger hvor jeg vil ta den inn, får jeg også til å håve fisk og sette den ut på en skånsom måte dersom jeg ikke vil beholde den.
Fisken roer seg fort i håven, får puste, og sitter kroken tilgjengelig er den lett å fjerne med en pean. Da skader jeg fisken minimalt. Sitter kroken for dypt avliver jeg fisken raskt.
Laks er en annen øvelse
Jeg synes det er verre med laks. Som laksefisker i dag har man knapt nok noe valg – du må lære deg å sette ut fisk. Noen ganger er den for stor, har feil kjønn eller feil art. I praksis må du lære å skille kjønn og anslå vekt basert på lengde.
Det finnes rikelig med gode veiledere på nettet om hvordan dette bør gjøres. Enkelt oppsummert handler det om:
– Rask og effektiv kjøring av fisken for å unngå å slite den helt ut.
– Håving for rask kontroll og ro i vannet.
– Unngå å ta fisken ut av vannet.
– Skånsom fjerning av krok, helst uten mothaker.
– Utsetting av fisken uten å løfte den ut av vannet.
Med et slikt utgangspunkt er det likevel forbausende mange som tilsynelatende ikke har forberedt seg på hva dette faktisk vil kreve.
Når håven mangler
Mange har målebånd med vekttabell og kanskje en pean. Men de mangler ofte – kanskje som regel – håv.
Resultatet er at fisken enten må kjøres helt utmattet før den lar seg kontrollere, eller trekkes inn mot land for å få kontroll. Skal du ha den inn på grunna må den enten være så utslitt at den ligger stille – eller sprelle på steinene til den gir opp.
Dette kan gi slagskader, skader i slimlaget, tap av skjell, skraper i huden eller på øynene – for ikke å snakke om effekten av at fisken blir liggende uten vann over gjellene.
«Det tåler den fint», sier mange, og viser til forskningsrapporter på fang og slipp og dødelighetsprosenter.
Men hvorfor skal vi som håndterer fisk på hobbybasis utsette fisken for mer belastning enn nødvendig?
Hva tåler fisken egentlig?
Vet vi egentlig hva fisken tåler – utover det som gir dødelighet?
Av det jeg har sett gjennomføres håndtering i forskningssammenheng som regel svært skånsomt, alltid – håper jeg – med håv. Blødende fisk avlives og inngår dermed ikke nødvendigvis i statistikken.
Ved sportsfiske ser praksisen ofte annerledes ut.
Jeg opplever selv utsetting av laks som en krevende øvelse, særlig stor junilaks med løse skjell. Derfor fisker jeg ofte målrettet etter en «lovlig» fisk jeg kan ta med hjem. Villaks til middag er ekstra godt.
Men skal jeg fiske laks må jeg også akseptere at premisset ofte er fang og slipp.
Et enkelt, men viktig poeng
Et åpenbart poeng er å holde fisken i vannet hele tiden.
Se for deg at Usain Bolt styrter over mållinjen – helt utkjørt og hivende etter pusten. Det første som skjer er at han legges i bakken, noen holder ham for nese og munn mens de måler lengde og vekt og tar bilder, før han til slutt får puste igjen.
Fisken vi får på kroken kjemper også sitt livs kamp. Den har gitt alt. Da burde vi i det minste sørge for at den får puste.
Slik prøver jeg å gjøre det
Kort kjøring og rask håving er angitt å være mest skånsomt for fisken, og det stemmer godt med min erfaring.
Der jeg fisker er det ofte folk i nærheten. Vi hjelper hverandre gjerne med håvingen så snart det er mulig. Er jeg alene legger jeg gjerne håven tilgjengelig i nærheten av plassen jeg forventer at fisken tar.
Jeg bruker helst langskaftede håver til laks. Korte håver er etter min mening nesten umulig å håndtere alene med en tohånds fluestang.
Jeg prøver også å unngå å ta fisken inn på grunt vann. Min erfaring fra sløying av laks viser at sand og silt lett kan sette seg i skjell-lommene – selv etter grundig skylling. Sand i skjell-lommene er neppe et godt utgangspunkt for en laks som skal settes tilbake.
Utstyr og spørsmål
Jeg unngår gamle håver med grov nylontråd og knuter. De kan splitte finner, skrape slimlag og føre til at fisk setter seg fast i nettet.
Derfor bruker jeg knuteløse håver med gummierte nett og mindre masker.
Men også her sitter jeg igjen med spørsmål. Finnes det god forskning på hvilken hardhet, gummitype og kombinasjon av trådtykkelse og maskestørrelse som faktisk er best for fisken?
Det samme gjelder dyp kroking – hvordan unngår vi det? Her finnes mange erfaringer og meninger – men mindre klar kunnskap.
Et enkelt utgangspunkt
Vi kan håndtere fisken mer skånsomt enn mange gjør i dag. Og vi burde vite mer om hva som faktisk er best praksis – både når det gjelder håndtering og utstyr.
Én ting vet vi uansett allerede: bruk håv – og hold fisken i vannet til den svømmer videre.
«Det tåler’n», sier mange.
Spørsmålet er om det egentlig er godt nok.
Skitt fiske!
KETIL SKÅR
Fritidsfisker, helst etter laks, ørret og kveite. Har jobbet med gyrobehandling, genbank, kultivering, konflikten oppdrett/villaks og hvordan oppdrettsnæringen kan bli mer bærekraftig.
Artikkelen kom i stand etter at Oppstrøms i denna artikel brukte et bilde av en fisk liggende på tørrlagte steiner, som i følge bildeteksten ble satt ut igjen.
Denne artikkelen fokuserer derfor på holdningen vår når vi setter ut fisken igjen, hvordan vi som fritidsfiskere utøver fang og slipp, og signaleffekten av det vi legger ut. Alle utsagn i artikkelen er egne meninger og inntrykk.
