Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.

Et fotografi

Oppstrøms på papir

Hjelp oss med å etablere Skandinavias nye fluefiskemagasin!

Bli abonnent her.

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i Oppstrøms #1 (VÅR). Du får fremdeles kjøpt det hos utvalgte fluefiskebutikker og i vår nettbutikk. Akkurat nå får du tak i det rykende ferske #2 (SOMMER) på de samme utsalgsstedene.

Alle foto: Ulla Westbø.

Ulla Westbøs fotostory forteller om fire fluefiskere i Montana for omtrent 25 år siden.

Fire fiskevenner på roadtrip i fluefiskets mekka, relativt tidlig i et voksenliv og med hodet fullt av forventninger og mytologier. Knut var en energisk rookie, Ulla estetikeren med blikk langt utover det å fiske og Gisle og jeg allerede da overbeleste teknikere og svorne tilhengere av ørretbomsens filosofi om forsakelse av alt annet enn det vi dro dit for å gjøre. Denne teksten handler om en pilegrimstur og en oppdagelsesreise, og mangfoldige gjentakelser har lært oss at Montanas historie dreier seg om erobring. Først hvordan pelshandel og mineraljakt på et brutalt vis jaget et naturfolk fra deres leveområde og livsgrunnlag, og dernest hvordan brunørret og regnbueørret ble med lasset til erobreren og befolket elver og vann i et landskap så vakkert og fascinerende at det bare kan beskrives med bilder. Men rent personlig dreier Montana seg mest om erobringen av et sinn.


En kort stund før konfirmasjonen min i den evangelisk-lutherske statskirke, noe som vanligvis skjer ved fjorten års alder også i dag, ble det tindrende klart for meg at jeg mye heller ville fiske med flue i Montana enn å møte Gud. Gavepengene som fulgte av denne noe fordekte seremonielle operasjonen, gikk til utstyret jeg trengte og til litt potensielt nyttig informasjonsmateriale om hvordan jeg rent fisketeknisk burde gå fram. Fluestang, snelle, line, noen fluer og en bok som heter Fly Fishing Strategy av Swisher og Richards. Jeg misbrukte mesteparten av puberteten til å finne ut av detaljer omkring elvene i Rocky Mountains, f.eks. at bildet på side 83 i boka av Swisher og Richards, av Upper Goose Lake Meadow på Firehole River i Yellowstone nasjonalpark, måtte være speilvendt. Riktignok renner elvene i og rundt Montana, det kan være Madison, Yellowstone, Missouri, Bighorn, Big Hole, Gallatin eller Jefferson, i mange ulike retninger og møter faktisk saltvann på så vidt forskjellige steder som Hudson Bay i vest, Atlanterhavet i øst og Mexicogulfen i sør, noe som i seg selv er en unik egenskap sammenliknet med vannets veier i resten av den amerikanske unionen. Men bildet måtte være feil. Vannets vei i forhold til topografi gav ingen mening, og jeg sjekket med alle mulige kryssreferanser.

På den tiden fantes ikke internett, selve datamaskinen var i seg selv utilgjengelig for allmenheten. Men boktrykkerkunsten var ennå ikke glemt, og et massivt litterært uttrykksbehov blant amerikanske fluefiskere sammenfalt tilfeldigvis og lykksalig med min egen religiøse oppvåkning. Forfattere som nevnte Swisher og Richards, Brooks, Schwiebert, La Fontaine og mer indirekte Mike Lawson og Rene Harrop, i tillegg til en rekke andre, moderniserte fluefiske i rekordfart, med sirlige imitasjoner av et hvert stadium i et insekts utvikling og no hackle flua som kronen på verket. Episenteret for denne revolusjonen var Montana og nabostatenes nærliggende områder. Slik begynte mitt eget Montana å ta form, for omtrent førti år siden. I femten år spente jeg buen, så slapp jeg pila. Vi dro.

Veien gikk i lange, rette linjer på tørrsvidd prærie, gjennom et indianerreservat, forbi noen ytterst få bolighus og én og annen klynge av høyreiste, gyllengule popler. I timevis var alt likt, så gikk ikke veien lenger. Fort Smith var endepunktet. En dagligvarebutikk, et postkontor, tre fluefiskebutikker og et titalls driftbåter på sirlig rekke utenfor. Vi spiste lunsj på Polly’s Place. En gammel mann hvilte blikket i et altfor kjent landskap av bygninger, gruslagt parkering og det totale fraværet av noe som overhodet kunne likne en hendelse.  Du kan sikkert oppleve ensomhet ved et kafebord i Fort Smith, men jeg velger å tro noe annet.  Jeg tror blikket alltid blir litt fjernt og søkende I Montana. Himmelen tar det meste av plassen og er vanskelig å ta innover seg.

På Bighorn klekket verdens minste døgnflue. Den var på størrelse med to knappenålshoder.. Da sola løftet tåkedisen av vannet ved sekstiden om morgenen, falt spinnerne mot overflaten, og hele elva kokte av vakende fisk. En liten bris kunne avblåse hele festmåltidet,

men på stille formiddager varte spinnerfallet et par-tre timer. Så slo elva seg til ro en times tid før mørkebrune døgnfluer i tolverstørrelse kom fullrigget i en spredt seilas nedover elvestrømmen. På kalde og overskyete dager, når snøen kledte teltene våre på morgenen og vi tenkte at ingenting kom til å skje, var elva dekket av et teppe av insekter. Små olivenfargede døgnfluer i mengder vi ikke hadde opplevd noe annet sted, lokket samtlige fisk i elva nær overflaten og til en stabil rytme av vak, fire sekunder mellom hvert. Det ville liksom aldri ta slutt. Da den siste ørreten vaket på den siste døgnflua, var det for mørkt til å kunne se.

Vi møtte det hele med ulike forutsetninger. Skjelvende og usikkert, stoisk og kontrollert om hverandre. Hvem kan egentlig være forberedt til en slik himmelsk tilstand av teppeklekkinger, mengder av vakende ørret og et landskap det er vanskelig å ta øyet fra? Vi forsynte oss grådig av Montanas mange karakterer av elver og natur. Små spring creeks i brede elvedaler, store sakteflytende elver i prærielandskap og turbulente steinelver med kilder i tre tusen meters høyde i Yellowstone nasjonalpark. I Montana har det flate slettelandskapet i øst, de bølgende prærieåsene i vest og det taggete sentrale fjellandskapet sett akkurat slik ut siden siste istid. Jeg kan med sikkerhet si at jeg for egen del ikke hadde vært den samme fluefiskeren, det samme mennesket i dag, om jeg ikke en sein septemberdag for et kvart århundre siden hadde våknet i et snødekt telt i et mange tusen år gammelt landskap langs Bighorn River i Montana.

Hva kan et kvart århundre gjøre med en fluefisker, og hva kan det gjøre med et sted? Et landskap får sitt ansikt av geologisk tid, og da er et kvart århundre helt uten betydning. I et fluefiskerliv graver den samme tiden furer i ansiktet, og opplevelser får mulighet til å forme deg. En sjelden gang innbys du til retrospektive tanker om hvordan. Best ser du det gjennom en annens blikk, av deg selv den gang, av de du var sammen med og av det dere gjorde. Akkurat som fluefisket er fattig uten å kjenne dets historie, er ditt eget fluefiskerliv fattigere uten et tenksomt tilbakeblikk. Fotografiet gir oss alt dette, men også mer. Det geologiske og geografiske landskap er statisk i perspektivet av et menneskeliv. Et sted er derimot noe som skapes, det er ikke noe man finner. En fotografs blikk kan være reproduserende eller originalt. Det er individualiteten i fotografens blikk som er avgjørende, og noen ganger får fotografiet fram egenskaper ved et sted, et fiske, ved venner og ved deg selv som forteller mer enn du selv har tilgang til. Disse fotografiene gjør nettopp det.  

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i Oppstrøms #1 (VÅR). Du får fremdeles kjøpt det hos utvalgte fluefiskebutikker og i vår nettbutikk. Akkurat nå får du tak i det rykende ferske #2 (SOMMER) på de samme utsalgsstedene.

Vil du støtte arbeidet vårt? Bli abonnent!