Våren og forsommeren hadde dreid seg om alt annet enn fluefiske, men nå lå seks dager ved elva foran meg. Seks dager mellom drøm og tvil.
Våren hadde vært innholdsrik og fin på sin måte. Startet opp i ny jobb da isen løsnet, tok bilde med kona foran Fontana di Trevi i Roma da døgnfluene begynte å klekke og var på fotballturnering med eldstesønnen da startskuddet gikk for elvefiske. I to uker hadde jeg innimellom mye jobb- og familierelaterte oppgaver ordnet med utstyr, bundet opp nye fluer og lirt av meg referanser til fluefiske i helt irrelevante sammenhenger. Kolleger, familie og venner så bare spørrende tilbake.
Fluefiske beslagla en stadig større del av meg, og mitt vanlige liv ble gradvis forvist til et lite dunkelt cellekontor langt bak i hodet et sted. Det var som det gikk et lettelsens drag over ansiktet til Ann Karin da jeg grep tak i oppakningen og gikk ut døra en ettermiddag i starten av juli. «Kos deg, vi ringes om det er noe». I bilen på vei oppover i dalføret sang jeg med full hals til Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» og AC/DCs «Thunderstruck».





