Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.

Flueboksen: John Gierach

Oppstrøms på papir

Hjelp oss med å etablere Skandinavias nye fluefiskemagasin!

Bli abonnent her.

Denne saken stod opprinnelig på trykk i Vak #4. Dette kan kjøpes fra vår nettbutikk som enkeltnummer eller hele årganger.

Tekst: Åsmund Indrebø Næs & Joakim Andreassen // Foto: Travis Rummel

John Gierach er ingen hvemsomhelst. Den jordnære forfatteren har en nær ikonisk status blant ørretfiskere, og blir sett på som den orginale ørretbomsen. Men hva befinner seg i verdens ekteste flueboks?

– Hvem er John?

Jeg er en 67 år (i 2014) gammel mann som bor ved foten av Rocky Mountains. Nærmere bestemt Larimer, Colorado. Huset mitt ligger omtrent 1800 meter over havet mellom to små hyggelige elver, Little Thompson River og North Fork of St. Vrain Creek. Jeg er født og oppvokst i midtvesten, og tok en bachelor i filosofi (1969) før jeg flyttet vestover. Jeg har skrevet profesjonelt siden midten av 70-tallet, og i løpet av april lanserer jeg min syttende bok, «All Fishermen are Liars» (red.anm; Gierach har gitt ut to nye bøker etter dette).

– Flueboksen din – hva kan du fortelle oss?

Jeg har minst et dusin fluebokser, men det er denne jeg bruker når jeg fisker de lokale småelvene. Dette er små smeltevannselver som ligger på 1800 – 2700 meters høyde. Jeg har fisket i disse elvene i over 40 år, og dette har lært meg at ørreten der ofte er selektiv på størrelse og presentasjon, men sjelden når det gjelder mønster. Derfor holder jeg meg til en håndfull relativt generelle fluer. Tidlig i sesongen er boksen ryddig og smekkfull av fluer, men nå er den ganske utplukket. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å binde nye fluer denne vinteren.

– Binder du dine egne fluer?

Ja, jeg binder nesten alle fluene mine selv. Inkludert de for laks og steelhead, som jeg er litt ekstra betatt av. Men jeg tar også imot fluer fra guider eller andre jeg møter på min vei. Likevel er det et par mønstre jeg alltid kjøper. Jeg kan binde en gjennomsnittlig god Daves Hopper, men det tar alt for lang tid. Whitlock Swimming Frog er en av mine favoritter etter “bass”, men den type arbeid med hjortehår går langt utover mine evner, så dette er mønster jeg kjøper. Mange av gangen.

– Så du fisker ikke bare etter ørret?

Nei, men jeg fisker mest ørret – regnbue, brunørret, brook og cutthroat. Det går også i fiske etter atlanterhavslaks, steelhead, kongelaks, sølvlaks, chum, røye, dolly varden, harr, innsjøørret, bull trout, abbor av forskjellige arter og noen ganger karpe. Jeg har også tatt et par turer til saltvann, men er ikke helt saltvannstypen. Jeg er ikke så glad i varmt og fuktig vær. Det går kun i fluefiske, men jeg er mer fleksibel når det kommer til arter.

– Hva betyr fluebinding for deg?

Jeg liker håndverket og den følelsen av selvstendighet jeg får av å binde egne fluer. Jeg binder mye kjente mønster, men prøver å gjøre dem om til egne varianter. I begynnelsen trodde jeg at jeg ville spare penger på å binde selv, men jeg er ikke sikker på om det blir slik i lengden. Når alt kommer til alt, så binder jeg fordi jeg trives med det.

– No-hackle eller klassiske mønster?

Jeg har noe no-hackles, men det er veldig spesialiserte spring creek-mønstre. De bruker jeg sjelden. Jeg liker riktignok «duck shoulder no-hackles». De er enklere å binde og de tåler mer. De fleste tørrfluene mine er hacklet, enten med «collar hackles» eller «parachute». Jeg bruker som regel mye hackle slik at fluene ikke synker i de røffe og raske elvene vi har her.

– Om du skulle en uke på tur i favorittelva og måtte velge fem mønster, hvilke hadde det blitt?

– Hare´s Ear Parachute i størrelsene 14, 16 og 18.
– Flavilinea Parachute på «long-shanked» 14 og 16-krok.
– Elk Hair Caddis i størrelse 14 og 16.
– Hare’s Ear Soft Hackle-våtflue i størrelse 14 og 16. Som regel bruker jeg denne som en dropper bak en tørrflue.
– Daves Hopper i størrelse 14.

Favorittelvene mine er små smeltevannselver som ikke byr på de største klekkingene, så jeg hadde prioritert generelle over spesielle mønster. Unntaket må være Flavilinea. I alle fall i juli og august. Ørreten blir vill av den.

– Det er få nymfer i boksen din. Går det mest i tørrflue?

Ja, jeg foretrekker tørrfluer når jeg fisker etter ørret. Jeg elsker å se den ta i overflaten, men jeg har mange nymfer også. Blant annet har jeg en stor «Wheatley swing-leaf»-boks som inneholder hundrevis av nymfer fra størrelse 8 til 22. Den har jeg nesten alltid med på tur. Jeg liker også streamere for ørret, spesielt i store stillevann.

– Er det én flue du har et ekstra spesielt forhold til?

Det må nok bli Hare’s Ear Parachute. Første gang jeg så den originale versjonen bundet av Ed Schroeder, tenkte jeg umiddelbart at den kom til å fange fisk. Den var enkel, nesten kjedelig og veldig “buggy”. Egentlig et perfekt tørrfluemønster. Jeg bandt noen få for å teste de ut, og de fungerte fantastisk.

Med tiden har jeg modifisert den noe. Jeg har byttet ut den opprinnelige vingen av kalvehår med kalkunflankefjær, og bruker nå en tynnere kropp på en krok med lengre skaft. I tillegg ribber jeg med chartreuse-tråd. Jeg binder mønsteret på alt fra krok 10 til 18, og er blitt en soleklar favoritt når det er døgnfluer på vannet. Den har fungert over hele USA og Canada på alle typer ørret og harr. Noen av fiskekompisene mine er enig med meg her, mens andre mener jeg tviholder på denne for å posisjonere meg. Det er antageligvis litt av begge deler.

Den siste tiden har jeg eksperimentert med å lage splittet vinge av kalvehale. Dette får flua til å flyte bedre og gjør den lettere å se i raskere strøm.

– Andre mønster med spesielle historier?

Etter å ha fisket med flue i et halvt århundre, har de fleste av mine standardmønster fått sine historier. En som skiller seg ut er likevel Big Midge. Dette er en flue jeg fisker med på en kildevannselv i nærheten. Der er det ofte massive klekkinger, og store selektive regnbuer. Big Midge er en stor puppe, omtrent størrelse 14, og klekker normalt sparsomt. Den skiller seg ut blant mange andre mindre mygg som klekker i enorme mengder. Det tok meg lang tid, med masse prøving og feiling, før jeg innså at fisken peilet seg inn på den større puppen.

Flua er ikke veldig spesiell. Den har en veldig kort, liten hale av beige polygarn, en lang, tynn abdomen dubbet med maroon-farget kaninpels med en fin kobberwire som ribbing, kort peacock thorax og vingesekk av polygarn. Jeg fisker disse med veldig rolig hand twist, og mønsteret er ofte effektivt når det er lett å bli lurt til å binde på en størrelse 22-puppe for å imitere insektene det er mest av. Heldigvis er flua enkel å binde, siden det er et mønster jeg ofte gir bort mange av.

– Har fluer eller fluebinding på noen måte påvirket skrivingen din?

Jeg vet ikke om det er en direkte tilknytning, men det er definitivt likheter. Både skriving og binding krever konsentrasjon og stødige hender, i tillegg til at det er rom for kreativitet. Begge aktivitetene er ekstremt detaljorientert, og det er veldig tilfredsstillelende å få det perfekt – enten fluen fanger fisk eller romanen selger bra.

– Så, favorittflue?

Selvfølgelig Hare’s Ear Parachute.


Denne saken stod opprinnelig på trykk i Vak #4 som kan kjøpes som enkeltnummer, eller hele årganger.

Vil du støtte arbeidet vårt? Bli abonnent!