Se for deg at du kikker ut over et fjellvann på Finnmarksvidda en kveld i Juni. Veien hit var lang, du er sliten og svett, men nå viser det seg at vannet er helt dødt. Ikke et vak, ikke et innsekt. Solen nærmer seg sitt laveste punkt, og om noen timer vil disen komme sigende fra myra som omgir deg og vannet i alle retninger. Langs bredden av vannet kan du se antydningen av rullesteiner, men flytter du blikket utover er vannhinnen ugjennomtrengelig. Du stirrer mot den, forsøker å gjennombore den med blikket. Skal du vente, eller skal du gå videre? Vil det sette i gang snart?

Hva er det egentlig som foregår, der nede?

Vannet, eller innsjøen, er en underlig venn i landskapet. På kartet er det markert som et ensfarget, blått felt, en solid størrelse vi kan navigere etter, som vi må gå omveien rundt. Vannet er. Men det skal ikke alltid forbli. De fleste vann er et vann innenfor grensene av et menneskelig livsløp, men over flere mannsaldre, årtusener, gror det sakte men sikkert igjen. Til slutt vil det bare være litt fuktig skogbunn igjen, forutsatt at det ikke skjer noe annet dramatisk (det gjør det som oftest) i mellomtiden.

I biologien kaller man denne prosessen suksesjon, et fagbegrep som kan hjelpe oss mennesker til å se og oppleve noe som er alt for stort, tregt og uformelig til at individet kan begripe det, alene og uten hjelpemidler. Litt som begrepet menneskeskapte klimaendringer. Dette er fagene og fagbegrepenes funksjon, enten det er snakk om biologi eller byggfag. De hjelper oss til å samarbeide, til å stå på hverandres skuldre, slik at vi kan få overblikk. Nyttig. Men også vakkert? Imens du speider utover vannflaten, kan du kanskje også se for deg at det sitter en bamse og sleiker seg på labben, rett der nede under overflaten? Ikke rent romlig, naturligvis; men i tiden.

For øyeblikket er allikevel fjellvannet du følger med på fritt for bjørn. Det kan faktisk se ut som om det ikke lever noe som helst der, akkurat nå. Men det er jo bare på overflaten. For vannet er fullt av liv. Fisk, forhåpentligvis. Men også blanke biller, fete frosker, søte rumpetroll, heslige libeller og gjennomsiktige mygglarver som slynger blindt med halen. De er der, nå som i går.

Noe av det beste jeg visste da jeg var liten var å ferdes med akvariehåv og isboks (diplom-is, vanilje) langs kanten av Kattepytt, et underlig og nesten gjengrodd myrvann (mon tro om det fortsatt er der?) i den mørke granskogen bak fotballbanen. 20 år seinere er det ikke stort som har forandret seg egentlig, jeg har bare byttet ut den grønne lille håven med fluestang. Det er noe med livet under vann som lokker – glimter mot deg i mørket, blanke kropper, hvasse klør, underlige øyne, ildrøde buker. Verdifullt, fremmed. Det må iakttas, forstås, samles, kanskje fremfor alt fanges, men også voktes. Slik har vi nok holdt på i alle tider. I en ugjestmild verden der du må sanke og fange all maten din selv, kan småkrabber, skjell og annet mineralrikt knask fra fjæra – for ikke å nevne fisk – gjøre forskjellen på livsgnist og sotteseng.

Insekter på sprit. // Foto: Andreas Lium

I dag vet vi ganske mye om livet under vann. For eksempel kunne jeg som liten gutt slå opp i Dyreliv i vann og vassdrag fra serien Cappelens felthåndbøker for å både artsbestemme og lese litt om dyrene jeg fant. Dessuten vet vi med ganske stor grad av sikkerhet hva som ikke finnes der nede. Draugen og Nøkken, for eksempel. Dette, samt begrepet suksesjon (og menneskeskapte klimaendringer), kan vi takke den vitenskapelige revolusjonen for, hvis idealer om systematisk og empirisk undersøkelse av den fysiske virkeligheten gir oss nye perspektiver på skapelsen. Men det er ikke lenge siden vi måtte klare oss uten slik kunnskap. I dens plass hadde vi annen kunnskap, nedarvet muntlig i myter og sagn, det vi i dag kaller folketro.

Vi bør nok ikke ta slike fortellinger så bokstavelig lengre, deres praktiske nytteverdi er for det meste tilbakelagt. Til tross for dette vil jeg hevde at de, i likhet med fagbegrepene, kan berike vår opplevelse av å ferdes i naturen. Et særlig relevant eksempel for deg som fisker i fjellvann er forestillingen om vann med dobbel bunn. I slike vann så man for seg at bunnen av vannet også er bunnen av et annet vann, et vann som ligger på andre siden, i en parallell virkelighet. I samiske tradisjoner kalles vann med dobbel bunn for Saivovann, og de utgjør en portal til åndene og forfedrenes rike. Der på andre siden er alt flottere og bedre enn i menneskenes verden, og følgelig er også fisken man kan få i Saivovannet feitere og finere enn i andre vann.

Stor ørret kikker på flua i stille Finnmarks-vann. // Foto: Joakim Andreassen

Stor ørret kikker på flua i stille Finnmarks-vann. // Foto: Joakim Andreassen

Tanken er egentlig ikke så fjern som den kan høres ut. Forsøk et øyeblikk å glemme forestillinger som kjemi, næringskjeder og artssystematikk. Vannet du har valgt å fiske i denne kvelden huser fisk som for det aller meste har en helt absurd høy K-faktor (nok et begrep du må glemme), men i vannet 5km (kilometer også, forresten) unna er fisken slank og gusten. Hvordan forklarer du det? Så vidt du kan se er vannene ganske like. Selv liker jeg å more meg ved å late som om det er en automat der nede et sted, en maskin som forer fisken med et jevnt tilfang av skittles og nonstop. Alt fisken trenger å gjøre er å legge på en streaking caddis #10 innimellom. Men om jeg skal være ærlig med meg selv så tenker jeg at det har vel noe å gjøre med tilgang på marflo og skjoldkreps, kalkinnhold og grunne partier som varmes opp tidlig på vårparten, eller noe sånt.

Dette er ikke noe jeg har erfart selv, jeg har bare plukket det opp et eller annet sted. For å erfare noe slikt ville jeg måtte gjøre svært, svært omfattende undersøkelser, og det har jeg ikke tid til. Men selv om jeg ikke gjør naturvitenskapelige undersøkelser selv, setter naturvitenskapen (eller, min forståelse av naturvitenskapen) premissene for mitt syn på den fysiske virkeligheten, og det kunne ikke falle meg inn å i fullt alvor tro at det finnes en portal til en alternativ dimensjon i bunnen av vannet (eller en sånn godteriautomat, for den saks skyld).

At forklaringen ikke følger naturvitenskapens premisser, betyr ikke at den mangler logikk. Den følger bare en logikk som opererer med ulike premisser enn de vi besitter. Så kunne man selvfølgelig klekket ut en drøss med andre, uvitenskapelige forklaringer som like fullt innehar en plausibel, indre logikk. Det som gjør tanken om den doble bunnen så interessant, er at den faktisk ligger fortryllende nære den fysiske virkeligheten, om man bare tenker litte granne sidelengs.

Den doble bunnen, ved at den er bunnen til et annet vann i opp-ned-land, er en portal til en annen virkelighet, et annet miljø, en fremmed verden som like fullt inneholder liv. Er den ikke da svært lik vannoverflaten du står ovenfor? denne er jo også en slik portal, en inngang til en helt annen verden, der alt er annerledes. Tyngdekraften påvirker deg ulikt, og dyrene som lever der er underlige og fremmede, myke og blanke. Du kan nesten ikke se, og kanskje viktigst av alt, du kan ikke puste. Slik sett eksisterer vannoverflaten, i likhet med den doble bunnen, i to verdener. I vår verden er overflaten grensen til vannverden, der fisk lever, og i deres verden er den grensen til vår verden, der vi landdyrene regjerer. Begge dør om de oppholder seg for lenge på den andre siden. Eller det er i hvert fall regelen, men så finnes det selvfølgelig unntak. Amfibier og havpattedyr har utviklet seg for å leve godt i begge verdener. En annen skapning – faktisk den skapningen du nå står der og venter på – flytter fra et liv under vann, til et liv i lufta. Døgnflua, vårflua, mange myggarter, de lever store deler av livet sitt under vann, før de plutselig en dag bryter hinnen, bryter huden, og drar seg flaksende opp i lufta.

Forhåpentligvis er det også dette som skjer, der du står og speider. En myggklekking kommer i gang, vårfluene begynner å ploge, eller kanskje Marginataen har bestemt seg for at tiden er nå. På kort tid er den blytunge, døde vannhinna full av liv. Og da er det heller ikke lenge før du hører et etterlengtet, forsiktig plopp. Imens utflytterne jobber med å komme seg fra den ene sfæren til den andre, er det jo en annen skapning som følger nøye med, der nede i dypet. Med gapende kjeft, hvasse tenner, en buktende skygge. Til forskjell fra amfibier og havpattedyr lever de aller fleste fisk utelukkende i vann. Havner den først på land er den enten død eller hjelpeløs. Under vann er den derimot slu og gåtefull, og som du akkurat erfarte, nesten umulig å få øye på. Det som nå har begynt – insektene som febrilsk forsøker å trekke de lange lemmene sine ut av det morkne gamle skinnet – er faktisk en av dine få sjanser til å få et glimt. Fisken griper etter krypet med kjeften, enten rett over, i, eller rett under vannoverflaten, og som et uunngåelig resultat av dette titter det blanke dyret så vidt gjennom døra.

Vaket. // Foto: Joakim Andreassen

Vaket. // Foto: Joakim Andreassen

Det varer kun et øyeblikk, du må følge med. Noen ganger er den ikke en gang oppe med snuten, du ser bare toppen av en hale vinke til deg, eller en krusning. Gjennom vakene kan vi spore den, vi kan gjette på hvilken vei den svømmer der nede, hvor stor den er, hva den spiser. Men ingen av delene er sikkert, det er vanskelig å vite hva de driver med på andre siden.

Nå er det i gang for fullt. Forsiktig snubler du over rullesteinene inne ved land, helt til den klissete, våte sanden utenfor suger seg fast i vadestøvlene. Du kaster anspent mot vakringene, en ubuden gjest, en inntrenger som må forbli usett og uhørt. Flua er en lokkefelle som dupper i døråpningen, et forsøk på å sende signaler inn i en annen virkelighet. Vil fisken forstå budskapet? Vil den gjennomskue deg? Er den der fortsatt? Kanskje tar den i neste sekund?

Hva er det egentlig som foregår, der nede?

**

Kilder: