– It is a sound common sense rule of fisheries management to leave well alone

Derisley F. Hobbs

 

Tekst: Jostein Henriksen // Foto: Joakim Andreassen

Da jeg fikk høre at vi skulle sløye min første fisk, kunne jeg ikke tro mine egne ører. Jeg var tre. Idéen om at vi skulle skjære opp skapningen jeg hadde dratt opp fra dypet, var så ubegripelig at en umiddelbar redningsaksjon ble igangsatt. Jeg tok fisken under armen, løp og gjemte meg bak hytta, og samme kveld gikk jeg og la meg med en sypike på hodeputa. Først da jeg hadde sovna, klarte mamma å lirke fisken som da hadde begynt å lukte, ut av hendene mine.

Det er noe kontraintuitivt med «fang og slipp» (heretter C&R). Jeg fiska gjennom hele oppveksten, både i Oslofjorden der familien min hadde hytte og i Nord- og Lillomarka rundt Solemskogen, der jeg vokste opp. Og selv om jeg etter hvert rensa fisk, var det nok eiersyke igjen i meg til at jeg ville ha reagert som da jeg var tre hvis noen hadde bedt meg om å sette ut de jeg fikk. All fangst ble tatt opp og spist. Uten at jeg visste om det, var C&R omtrent samtidig på full frammarsj rundt om i verden. I dag har praksisen eksplodert. I alle store ørretdestinasjoner (Island, Patagonia, New Zealand og Montana mm.) er C&R en selvfølge, og blant «grip’n grin»-bilder på Instagram og Facebook er det bare unntaksvis man ser noen holde en død fisk. Allikevel er mange fremdeles skeptiske til praksisen. C&R er forbudt i både Tyskland og Sveits, og dyrevernsorganisasjoner over hele Europa er kritiske. I Norge påpeker Mattilsynet at fritidsfiske primært er til for å skaffe mat, selv om de godtar «en begrenset utøvelse» av C&R. De aller steileste frontene finner man imidlertid der avstanden mellom partene er minst (som man gjerne gjør): Blant sportsfiskere. Det ser ut til å ha vokst fram et skille som hvis man skal generalisere litt, går et eller annet sted mellom eldre laksefiskere og yngre ørretfiskere. Skillet kommer til syne i Norges Jeger og Fiskerforbunds spagataktige forsøk på å tilfredsstille begge leirer. De sier de støtter praksisen når den er «rettet for å spare verdifulle individer og for å begrense det totale uttaket» men ikke når den praktiseres for å «fortsette fiske på bestander som ikke tåler beskatning», og det er fristende å spørre: Er ikke individer verdifulle nettopp i kraft av å sørge for at en bestand kan tåle videre beskatning? Er en bestand bærekraftig om den stadig må suppleres med settefisk? Hva er forskjellen på å begrense det totale uttaket og C&R for å kunne fortsette fiske på bestander som ikke tåler beskatning?.

Kjernen i kritikken fra sportsfiskere går på at C&R er unødvendig dyreplageri. To vokale norske C&R-kritikere, Finn E. Krogh og Geir Zakariassen, karakteriserer for eksempel praksisen som å «plage levende vesener bare for lekens skyld». Det er med andre ord ikke dyreplageriet i seg selv (en fisk vil plages like mye inntil den eventuelt avlives), men at dyreplageriet utelukkende er motivert av «spenning og opplevelse». Opp mot dette setter de et fritidsfiske der målet er å skaffe mat. Fritidsfisket blir greit fordi man av «respekt for laksen og i pur fangstglede velger å avlive den». Det er noe som skurrer med argumentasjonen.

Saken fortsetter under bildet.

Tilbakesetting av fisk i hemmelig vann på indre sørland. Helt nødvendig for å holde bestanden oppe i «kampen» mot matauk-generasjonen. // Foto: Joakim Andreassen

For det første fremsettes gjerne denne type kritikk av durkdrevne jegere og fiskere, og da blir det fristende å spørre: Er ikke matauke-fiskeren motivert av spenning og opplevelse? Legitimerer fangstgleden man har når man avliver en fisk dyreplageriet som foranlediget avlivingen? Er det i det hele tatt nødvendig å fiske for å skaffe mat i dag? Og hvis man virkelig synes stangfiske er dyreplageri, burde man ikke heller bruke mer effektive metoder som dynamitt eller strøm i matauken? Garn burde vel i alle fall forbys? Satt på spissen, burde man ikke egentlig bli vegetarianer? Og så videre…

For det andre er det bemerkelsesverdig at tilhørighet til norsk kultur stadig bobler opp i mellom anklagene om dyreplageri. Krogh og Zakariassen sier aldri rett ut at fisket blir etisk fordi man spiser laksen. De formulerer seg vagere, som i at fisket blir legitimt og etisk når det er del av en «fangst- og høstingskultur» og at problemet med C&R er at det representerer en løsrivelse fra en «stolt norsk fangsttradisjon». Konservatisme av denne typen er representativ for fiskende C&R-kritikerne. I Trønderbladet argumenterer Inge T. Bones med at praksisen «heller ikke [er] noe norsk fenomen, men innført av rike utenlandske fiskere, som dessverre har inn ført (sic) dette i Gaulavassdraget». Heri ligger kanskje noe av grunnen til at debatten er såpass følelsesladd. For mange representerer C&R et oppbrudd fra tradisjoner og antakeligvis et slags identitetstap.

Selv om kulturkritikken har en klam eim av xenofobi og selv om jeg får lyst til å påpeke at jeg primært driver med imitasjonsfiske etter ørret, og at denne type fiske slettes ikke har lange norske tradisjoner, prøver jeg å holde kjeft. C&R-debatter har en tendens til å få innvandringsdebatten til å fortone seg som en syklubb. Jeg skal allikevel tillate meg å påpeke at C&R er tett sammenvevd med et konsept som har fått altfor lite oppmerksomhet i Norge, og som for mange utgjør noe av kjernen ved fluefiske: Vill fisk.

*

C&R ble bedrevet allerede i forrige århundre av engelske sportsfiskere, men skal man forstå hvordan det spredte seg, må man til New Zealand og en bok som ble utgitt i 1948. I «Trout Fisheries in New Zealand – Their Development And Management» argumenterte Derisley F. Hobbs for at landets bruk av settefisk i beste fall ikke hadde noe for seg, og i verste fall var skadelig. Den australske forskeren Aubrey Nicholls leste Hobbs’ bok og ville se om tankene kunne omsettes i praksis på Tasmania. Den tasmanske kommisjonen for innlandsfiske kuttet ut settefisken og fokuserte i stedet på to tiltak: Habitatforbedring og uttaksbegrensning (bag limits). Det nye forvaltningsregimet var en så stor suksess at det vakte oppsikt på andre siden av jordkloden. Et stykke nordøst for San Francisco, nesten på grensa til Nevada, har UC Berkley en såkalt «field station», der zoologiprofessor Paul R. Needham ville etterprøve den tasmanske suksessen. I en studie som gikk over ti år viste han, og etter hvert Robert J. Behnke (kanskje verdens fremste autoritet på ørret), hvor bestandig et fiskeri kunne være, uten bruk av settefisk. I Yellowstone National Park hadde den endemiske cutthroat-ørretbestanden kollapset omtrent på samme tid. Bestanden i Yellowstone Lake hadde gått fra rundt fire millioner ved århundreskiftet til under 100.000 på 60-tallet. Inspirert av forskningen til Needham og Behnke, innførte man krav til C&R. Cutthroat-ørreten som er veldig bitevillig, er følsom for overfiske, og C&R-regimet var en braksuksess. Erfaringene fra Yellowstone var et klart bevis på at C&R førte til større fisk og mer fangst. I Montana hadde en annen forsker, Dick Vincent, vist at settefisk var skadelig for villfiskbestandene. C&R ble vanlig praksis i både Wyoming og Montana, og C&R fiskeriene her la grunnlaget for spredningen av C&R-fiske over hele verden.

Siden har idealet om vill fisk vært helt sentralt for de fleste C&R-fiskerier. I USA ble fiskernes svar på NJFF, Trout Unlimited, grunnlagt med formålet å berge ville ørretstammer. I USA har Behnkes og Vincents forvaltningsfilosofi for lengst blitt god latin. I England har du Wild Trout Trust, og i Australia gis det ut bøker om hvor i verden man har de beste ville ørretfiskeriene. Da jeg engang spurte en islandsk fiskeguide om islendingene satt ut fisk i elva Fossà så han på meg som om jeg hadde spurt han om bestefaren hans pleide å ligge med Reynhard Heydrich da han tjenestegjorde i Einsatzgruppen på Østfronten. Da jeg senere fortale om at jeg pleide å fiske i Nordmarka og om settefiskpraksisen der, lurte han på hva som var moro med det.

Saken fortsetter under bildet.

Det var aldri snakk om å kakke denne 2,3-kilosen som ble fanget i stillevann i et høyfrekventert turområde i nord. // Foto: Joakim Andreassen

Av en eller annen grunn har idéen om vill fisk aldri fått samme fotfeste i Norge. Organisasjoner som skal representere fiskere, driver gjerne med fiskeutsetting i stor skala. På tross av lakse- og innlandsfiskloven fra 1992, er både lovlige og ulovlige kultiveringspraksiser vanlig. Det er ikke bare i Nordmarka at settefisk er normen. De fleste kjente ørretelver på Østlandet og i Midt-Norge er fulle av settefisk: Nea, Glomma, Tisleia, Gudbrandsdalslågen, Numedalslågen, you name it. Man setter ut ørret i Tyrifjorden, på tross av at man vet hva konsekvensene kan være for de to truede storørretstammene der. For et par år siden ble det kjent at Hemsil, kanskje Norges mest berømte ørretelv, også er full av settefisk, uten at det ser ut til å ha gjort noe særlig for elvas renommé. Representanter for Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) mener endog at norske lakseelver bør etterlikne praksisen i Oslomarka: Færre restriksjoner og mer kultiveringsfisk. Sannheten er at nordmenn ikke setter idéen om vill fisk særlig høyt, og det er fristende å spekulere i årsaker. Kanskje det henger sammen med de stolte norske fangsttradisjonene, der mataspektene ved fisken er viktigere enn om fisken er vill eller ikke. Kanskje er det fordi Norge er en vannkraftnasjon og fordi settefisk i nesten hundre år har blitt brukt som avbøtende tiltak i forbindelse med utbygging av vassdrag. At vi har så mye settefisk at vi har glemt hva vill ørret er for noe.

*

Ord være bedragerske. De får deg til å se fenomener i gitte former, og før man står i et nært forhold til fenomenet, kan det kan være vanskelig å få øye på hvor forvridd det har blitt. Da sønnen min ble født var han for eksempel en ganske typisk guttebaby, men etter hvert har jeg problemer med å se at han er et uttrykk for noe særlig annet enn seg selv. På samme måte vil det være enklere for en som har et forhold til vill ørret å skjønne at den ikke burde forveksles med fisk, akkurat som kylling ikke burde forveksles med «Chicken McNuggets». Det er kanskje ikke per definisjon feil, men de er ikke det samme. Hvis man godtar at en ørret er en fisk, kan man lettere bli forledet til å tro at ørreten, i forlengelsen av å være fisk, kan avles opp i plasttanker som andre fisker. Eller at den kan fôres med pellets og settes ut i vann der den kan fiskes opp for å generere fisketurisme. Bruker du over gjennomsnittet mye tid på vill ørret, vil du fort se (kanskje en vårkveld i en elv der du utslitt og med vann til knærne studerer prikkene på en ørret du har fiska på i to dager og endelig holder i hånda) at en ørret heller ikke er et uttrykk for noe annet enn seg selv. I likhet med elva som stryker rundt beina dine, er den resultatet av en prosess som har pågått siden siste istid. Den er et uttrykk for landskapet, med tilbøyeligheter som er forma og finslipt av fiskeørn, laksender, kantvegetasjon, laminære og turbulente strømninger, spinnerfall, høytrykk, vårfluepupper, nedbør, fullmåner og andre rovfisker. Essensen i å fiske med flue, i alle fall med tørrflue, ligger i alle fall delvis i at man kommer i kontakt med, og kanskje fånyttes prøver å forstå, disse tilbøyelighetene.

Vill ørret er i utgangspunktet like hardfør som landskapet ørretelver gjerne skjærer seg gjennom. Robert Behnke mente selv at en vill bestand av brunørret kan tåle et uttak opp mot 50% i året, dersom de har tilgang på gode gyteområder. Det samme kan ikke sies om settefisk. Studier har vist at ørret som blir født i tanker kan bli genetisk distinkt fra villfisk allerede etter én generasjon. Evnen til å overleve i naturen svekkes. Man vet ennå ikke nøyaktig hvilken egenskap som har skylda, men mistenker at plasttankene der ørretyngelen vokser til, favoriserer evnen til å tåle trengsel, på bekostning av andre egenskaper. Når settefisken slippes ut, parrer den seg uansett med villfisk, og villfisken er plutselig litt mindre vill og litt mindre hardfør. Det er dette som er bakteppet for C&R. Praksisen har aldri vært et mål i seg selv og burde heller ikke bli det.

C&R er ett av flere mulige svar på spørsmålet vi egentlig burde stille oss: Hvordan kan vi styrke og bevare livskraftige, norske, ville fiskebestander?

*

Videre lesing: